Jeg er født 19. august 1918, så det er jo et langt spenn av livet som jeg har bak meg.
Jeg tror at det er riktig å begynne med at jeg var en ganske alminnelig ung gutt da dette begynte, jeg ble ikke noen krigshelt. Jeg var bare en som syntes dette var forferdelig, og ville være med på å kaste fienden ut av landet igjen.
Og i den prosessen så kom du borti mange rare ting. Men jeg var jo, typisk for den tidens ungdom at vi var mange barn hjemme, det var ikke plass til alle, så jeg måtte dra til sjøs.
Jeg dro til sjøs da jeg var femten, frem til jeg var atten. Så kom jeg ikke inn på sjøkrigsskolen for fargesynet holdt ikke mål og det var så mange som søkte.
Og så begynte jeg på bygg og anlegg for jeg ville bli arkitekt. Men så kom krigen, og først så fikk jeg ta verneplikten, og da søkte jeg befalsskolen men jeg kom ikke inn for jeg var for dårlig, dårlig artium for jeg måtte ta artium som privatist.
Jeg hadde nesten ikke gått på skolen, måtte tok artium som privatist og fikk dårlig karakterer. Og så gikk jeg inn i garden isteden, vi var det siste rekruttkompaniet som ble utdannet på Hovedøya. Jeg husker vi lå i brakkene der ute da vi fikk beskjed om at krigen var brutt ut på kontinentet første september 1939.
Og så flyttet vi jo inn til kasernen på Majorstuen og begynte å gå vakter og så videre på Slottet og Skaugum og det hele. Jeg var jo gardist og passet på den lille Kronprinsen vår, eller arveprins Harald da. Han var en ordentlig tøffing på trehjulssykkel så vi var livredde for at han skulle kjøre ut og skade seg, og det fikk vi ansvaret for da og måtte passe på.
Så det var mange gode minner derfra.
Men så kom tyskerne. Og det viste seg at det var for lite befal til å sette opp hele mobiliseringshæren, og så ble vi spurt vi som var korporaler om vi ville gå inn på befalsskolen. Det var jo en gylden anledning til å få seg en utdannelse, for vi regnet med at krigen ville bli lang og det var bedre det en å være på nøytralitetsvakt som det het. Så jeg kom inn på befalsskolen for ingeniørvåpenet på festningen, og der var jeg 9. april 1945. Og da begynte krigen.
Det som skjedde var det at vi holdt på med eksamen. Vi gikk til køys og var forberedt på neste dags eksamen. Plutselig var det alarm, og alle sammen ble sendt opp i taklukene for å skyte på fly som gikk over festningen, tyske fly. Vi skjønte ikke noe, men vi fikk da forklaringen at det var krig.
Så ble vi stilt opp på festningsplassen og fikk utlevert noen få patroner hver og skolesjefen, kaptein Gjertsen, forklarte at det er krig i landet. Fienden er på marsj mot Oslo, men vi vet ikke om han kommer Drammensveien eller Trondheimsveien.
Så slo han mynt og krone, og så ble det mynt, heldigvis og så gikk vi ut Trondheimsveien. I Drammensveien hadde vi jo gått rett i fanget uten at vi hadde tilstrekkelig ammunisjon.
Vi måtte da til Vallsmoen hvor vi hadde mobiliseringsvåpnene våre, altså tunge våpen og det utstyr vi skulle ha i krig, de lå på Vallsmoen ved Hønefoss så vi måtte dit først.
Så vi kom omsider til Vallsmoen, og der ble vi bombet når vi holdt på å ta ut av magasinene. Og det var første gang som vi lå og så opp i lufta og da kom disse eggene ut av maskinen og så en stund etter på så drønnet det i bakken så stein og jord sprutet rundt deg. Da var vi ikke høye i hatten, det skal jeg si deg.
Men de traff ikke noen av oss så vi ble sendt til Stryken og Harestua, og var de første som skulle ta imot tyskerne når de kom ut av Oslo.
Vi var de eneste som var i uniform og fullt oppsatt, det var befalsskolen og Garden. Mens vi ble da trykt tilbake og det var tilbaketog opp igjennom det hele.
Vi kom til Gausdal, og der ble vi tatt ut en skipatrulje som skulle gå bak fiendens linjer nedover mot Lillehammer, og så skulle vi om natten gjøre overfall på tyskerne for å sinke fremrykkingen fra Oslo mot Trondheim.
Og det holdt vi på med til ut i mai hvor vi fikk beskjeden om at krigen var slutt i Sør-Norge og at nå måtte vi bare nedlegge våpen og hvis vi fortsatte å krige så ville vi bli sett på som friskytere, og da ville vi bli skutt på stedet hvis vi ble tatt. Og da ble vi demobilisert der og vi måtte komme oss tilbake til Oslo på en eller annen måte.
Men da var vi i en situasjon hvor vi var unge, ugifte, sinte unge menn. For det var noen som hadde tatt landet ifra oss. Vi var arbeidsløse, og vi var nokså forvirret for vi kunne liksom ikke oppfatte, det var en helt ny situasjon.
Men vi skjønte i hvert fall så mye at det etter hvert ble vår regjering som dro til England og at de der borte satte opp Forsvarets overkommando, og at de trengte opplysninger og informasjon. Så vi begynte å samle inn etterretninger som ble sendt over der.
Og vi ble sendt på forskjellige oppdrag. Jeg var oppi Nord-Norge da jeg ble tatt av Gestapo på fersk gjerning, men greide å komme meg unna og rømte til Sverige.
Og da jeg altså en opplevelse som var ganske sterk fordi at den svenske lensmannen ville sende oss tilbake. Han sa at dere har ikke noe her å gjøre, dere har bare kommet hit for å spise sjokolade og finne dere god mat, dere må bare dra.
Og da var det en ganske drastisk situasjon hvor det var en av gutta, som hoppet opp på skrivebordet til lensmannen, og så dro han ut en tolldolk og holdt den over og så sa han. ”dette har du ikke lov til, vi er flyktninger og vi vil ha asylrett her i landet, ring til norske legasjonen. ” Og han ble jo litt skremt den der svensken, så han ringte da og så ble vi da tatt imot og sendt til Öreryd til flyktningeleiren der.
Der ble vi veldig godt tatt imot, og vi ble sendt på skauen for å hogge tømmer og vi syntes dette var veldig fint. Men det vi ventet på var å komme over til England. Men det gikk bare et fly i uken, dette var altså da sommeren, høsten 1941, så det var ikke kommet i gang noen ordentlig transport over. Vi var veldig utålmodige og ville videre.
Men så ble vi invitert til å være i Uppsala, vi som hadde artium kunne studere. Svenskene syntes litt synd på oss for at vi lå der, men vi selv syntes vi hadde det veldig. Likevel var det viktigste for oss å kunne komme til England.
Men vi var da i Uppsala, og ble veldig godt behandlet av svenskene. De var ordentlig forekommende og tok vel vare på oss og så videre.
Så en dag fikk jeg en telefon fra legasjonen. Siden jeg hadde vært tre år til sjøs ble jeg bedt om å mønstre på som fullbefaren sjømann, som matros på noen båter som skulle forsøke å gå over til England.
Ja, jeg meldte meg frivillig med en gang. Men de gjorde meg oppmerksom på at det var en slag 50-50 sjanse for å komme over, fordi de måtte igjennom minefeltene som var lagt av tyskerne og de måtte igjennom blokaden av tyske krigsfartøy som lå og ventet på dette og skulle forsøke hindre at vi gikk over.
Båtene skulle gå fra Göteborg og over til Aberdeen. Dette var båter som hadde kommet inn den 9. april 1940 som hadde fått order av regjeringen å enten gå til nøytral havn eller til en alliert havn, altså til England.
Men da kom det en del båter inn til Sverige og fem av disse båtene greide å bryte blokaden og komme over til England i mørke om vinteren.
Men så beslagla de andre båtene de bela de med kvarstad som det heter, derfor kalles de for ”kvarstadbåtene”. Det betyr altså beslaglagte båter. Det gikk til retten, helt opp til Høyesterett. Men den 17. mars 1942 ble båtene frigitt.
Tyskerne ville ha båtene på sin side og engelskmennene på sin side. Men så vant altså engelskmennene og den norske regjeringen i England sånn at de ble tilkjent disse ti båtene som var tatt ut.
Og jeg kom til Göteborg og ble påmønstret en stor tankbåt som het BP Newton, motortanker, og vi rigget oss til ombord der. Jeg ble mitraljøseskytter. De hadde fått rigget til mitraljøser på båtene og selv om jeg ikke hadde fullført eksamen så ble vi utnevnt til sersjanter like etterpå fordi vi hadde gjennomført skolen, men uten å ha tatt alle fagene til eksamen.
Så jeg ble altså matros og mitraljøseskytter på denne båten, men like før vi skulle gå ut så var det en ombord som spurte om det var noen som ville melde seg frivillig til å gå i en annen båt. Det var en som hadde, som det heter på sjømannsspråket, tørna galen.
Altså hadde han fått nervesammenbrudd. Han hadde gått og tenkt på dette her og så orket han ikke mer. Så han måtte sendes i land og på hospital.
Ja, så var jeg den eneste som hadde den kombinasjonen at jeg var både matros og mitraljøse skytter, så jeg så over på den andre siden av havnen hvor denne lille båten lå.
Den var på atten hundre tonn, mens den her var seksten tusen, altså det var en svær flåte.
Så tenkte jeg at det her er jo rene bombemålet! Det er jo mye større sjanse til å komme over med den der, så det var av rent egoistiske grunner at jeg sa ”ålreit, jeg melder meg”.
Men så viste det seg at den båten som kom over var den store, og vi ble senket.
Det var altså ti båter som gikk ut den 31. mars 1942.
De gikk langsomt ut, og svenskene tvang oss til å ha fulle lanterner slik at alle kunne jo ligge utenfor å se, men det var varslet tåke så vi skulle altså forsøke å snike oss ut i tåken. Men da vi kom omtrent utenfor Strömstad ble tåken borte og så måtte vi snu. Og det var nedover igjen, men da vi kom til Vinga-innløpet til Göteborg så kom tåken tjukk igjen og da ble vi eskortert av svenske fartøyer som sa at enten må dere gå tilbake til Göteborg eller må dere forsvinne ut av svensk farvann.
Men så rømte vi da, dro nordover igjen, men da vi kom opp på høyde ved Måseskjær eller utenfor der så lysnet det igjen, men da var vi så ivrige på å komme av gårde at vi bare stakk ut og tok sjansen. Og det gikk en bra en lang stund, men så var vi kommet et stykke ut da vi så to sånne dotter på horisonten, det var to tyske krigsfartøyer. Og de forlangte at vi skulle stoppe, og da var avtalen at vi skulle sprenge båten, fordi at vi hadde jo material om bord som skulle være til hjelp for krigføringen i England. Det var spesialstål, kulelagre og forskjellige sånne ting og det måtte ikke tyskerne få vite at Sverige som nøytral stat eksporterte sånne ting til en annen krigførende stat. Så vi hadde lovet at vi skulle sprenge med dynamitt. Dette visste vi om, vi hadde jo fått utlevert overlevelsesdrakter og sånt noe.
Da kapteinen så at det var umulig å slippe unna, han satte jo full speed så hele båten ristet, men vi greidde ikke å rømme unna tyskerne, så trykket han på knappen. Men det hendte ingenting.
Så jeg husker jeg ser at tyskerne setter prisemannskap om bord, tyske marineoffiserer og mannskap, og så hører jeg en tysk stemme brøle ” Das Shif ist beslagt in der Nahme des Führers ” og så slo han neven i natthuset over kompasset. Og jeg tenkte hva i all verden er dette her for noe, hvorfor går vi ikke i lufta? Men så … så jeg fikk da dumpet mitraljøsa for den var smuglet inn i Sverige fra England så jeg fikk da dumpet den over bord og så plutselig så kom det øredøvende brak og så gikk luker og skjærstokker og bommer ende til værs og ramla ned.
Og så jeg falt ned på ryggen og fikk reist meg opp og børstet meg, og så tenkte jeg at, ja vel nå har jeg endelig fått meg en. Men jeg lurte på hvorfor det ble så sent. Tyskerne var rasende og de hoppet over bord for båten begynte jo å synke med en gang.
Men jeg tenkte bare på min gode venn Kasper som jeg delte lugar med. Han var også matros og han hadde den uvanen at han sov så jævlig. Det var ikke mulig å få purret han når han skulle på vakt, så du måtte liksom riste han våken. Så tenkte jeg at Kasper våkner ikke av dette her. Så løp jeg opp trappen og så ned til lugaren, og der lå så Kasper å purka og sov, og så sa jeg ”kom deg ut av loppekassa” og så rista jeg liv i han, og så reiste han seg og begynte å rulle seg en røyk. Så sa jeg ”kom deg ut, vi synker, vi synker.” ” Ka du sier for noe”, sa han bare … han var fra Stavanger.
Og så kom vi oss ut på dekk og fikk en livbåt på vannet. Vi hadde jo hatt livbåtmanøver så det var veldig greit. Men to av de andre båtene var splintret under selve eksplosjon, så vi fikk bare en båt. Men så fikk vi plukket opp våre folk etter hvert, men tyskerne var jo rasende og ropte ”redd tyskerne først” og da husker jeg en som ropte over ” dra til helvete ” sa han.
Ja, når vi hadde fått opp alle så begynte vi å ro til Sverige. Vi så jo ikke land noe sted, helt optimister da. Men da tyskerne så at vi begynte å ro så skøyt de over livbåten. Da skjønte vi at det var umulig, så da bare reiste vi årene rett opp som tegn på at vi hadde gitt opp. Så ble vi plukket opp og det var begynnelsen på over tre års fangenskap i Tyskland.
Vi ble tatt inn til Frederikshavn, og jeg husker vi ble fordelt rundt forbi på dette tyske krigsfartøyet og så jeg satt i et bad … sammen med en del andre norske da, som var tatt til fange av mannskapet vårt. Og så var det en tysk obermatrose, en ordentlig kraftig plugg, han satt å lekte med avtrekkeren på maskinpistolen og pekte på oss. Så det var ikke noen mulighet, og vi kunne jo ikke stikke av på noen ting, så jeg tenkte, de første tankene du har når du blir tatt til fange er at nå blir jeg skutt ikke sant, nå blir jeg drept.
Og du syntes dette var forferdelig, du var jo ung da, jeg var 24 år og jeg syntes jeg hadde så mye igjen av livet, jeg syntes dette var forferdelig ikke sant.
Og så plutselig så ble jeg helt stiv, jeg hadde jo glemt at jeg hadde en oljelerretspose, den gangen var det ikke plastikk, men oljelerret som var vanntett, og vi regnet med at vi kanskje kom i sjøen og ble plukket opp av allierte. I posen hadde jeg et brev til Kong Haakons adjutant Oberst Østgård med bilde av hans familie som var igjen i Norge, de selv var i London. Og dette ville jo være veldig om tyskerne fikk tak i, det syntes jeg var dumt. Så jeg tenkte at jeg måtte kvitte meg med dette her men hvordan?
Så hadde jeg lært meg av min gamle far at når det er noe du vil oppnå så må du sette deg inn i tankegangen til den som har nøkkelen til situasjonen, altså den som kan gjøre noe med det.
Og da må du ikke bare tenke på deg selv men du ser hvordan han tenker. Og så så jeg det var en del sjø så det var en del av gutta våre som begynte bli grønne og begynte liksom å holdt på å spy. Så sier han obermatrosen ” Se på disse her nordmennene, verdens beste sjøfolk og så tåler de ikke litegrann sjø engang!”
Dette syntes han var rasende morsomt vet du. Så kikket jeg ut, det var åpent ut fra baderommet og til rekka og sjøen, og så lot jeg som jeg ble veldig sjøsyk og han lo og syntes dette var veldig artig ” Se på han dere sveklingen ” og så plutselig gjorde jeg et tigersprang forbi han og ut til rekka og så fikk jeg kastet ifra meg den dere posen. Og så kom jeg tilbake igjen og så fikk jeg hele den der leksa ” Å, se på dette her ” og så videre.
Men like etterpå så ble vi tatt ned i offisersmessen og kledd splitter nakne for da skulle de se om vi hadde kniver eller våpen.
Så ble vi tatt inn til Frederikshavn i Danmark og ble lagt inn i brakker i en leir, en tyskerleir som de kalte Hindenburg lager, det var en tysk betegnelse på en brakkeleir som tyskerne hadde der.
Og da husker jeg også en episode som gjorde veldig inntrykk på meg. Vi skulle legges inn men så var det ikke plass til alle inne, så noen måtte ligge utenfor. Så kommer da den der tyske feltwebelen, altså underoffiseren. Vi stod i kø en og en, jeg hadde jo vært på vakt og hadde godt med klær på meg mens han som stod bak meg var en fyrbøter som hadde vart nede i durken og han stod bare i singlet. Han var iskald og sto og hoppa. Så sa jeg … ”Aber Herr feltwebel das ist doch nicht gericht” det der er jo ikke rettferdig at han har jo ikke klær på seg, jeg kan ligge ute, og så hogg han øynene i meg og sa ” Wir zum deubel hat gesagt das gericht must zein ” hvem faen er det som har sagt at det skal være rettferdig, her skal det være ordnung, inn med deg!
Da lærte jeg i hvert fall at det var ikke et spørsmål, ordnung - orden var viktigere enn rettferdighet.
Vel, vi var nå der noen dager også ble vi lastet inn på tog og ble fraktet til en leir i Nord-Tyskland utenfor Bremen som het Marlag-Milag-Nort altså Marine lager und Marineinternitenlager Nort. Det var altså en leir for alle som var plukket opp av sjøen og tatt til fange til sjøs. Så der var det mange nasjoner og det viste seg da at leiren var under Genève konvensjonens beskyttelse, Røde Kors sin beskyttelse.
Så vi hadde inspeksjon fra internasjonale Røde Kors i Genève som så etter at det var greie forhold. Men selvfølgelig jukset de jo en del for at de mente at vi tilhørte en bestemt kategori og at Gestapo forlangte at vi skulle tas ut og vi skulle dømmes fra Gestapo.
De sa at vi var forbrytere, dette er jo ikke alminnelig sjøfolk, de har jo rømt fra Norge og det er det dødsstraff for. De har forsøkt å bryte blokaden noe det er dødsstraff for, de har forsøkt å gå sammen med fienden inn i deres væpnede styrker, og det erdet jo også dødsstraff for, så vi forlanger at de skal ut.
Men så sier en den tyske marinesjefen som het Grossadmiral Reder at ”nei, det er våre fanger, de skal bli behandlet som mine fanger blir behandlet i England, for det er mange tyske sjøfolk som er tatt opp av sjøen og blir holdt som fanger. De er under beskyttelse av Røde Kors og det skal også mine være, hold dere unna.”
De holdt oss i noen separate brakker til og begynne med, men akkurat da inspeksjonen kom så slapp de oss ut i den store leiren for der var det flere tusen mennesker. Og med en gang Røde Kors var ute av ute så puttet de oss inn igjen i disse brakkene.
Men der fikk vi altså Røde Kors pakker som gjorde at vi hadde det slett ikke så aller verst og etter hvert så slapp vi ut i den store leiren. Da fikk vi lov til for eksempel å studere språk eller noe sånt noe. Oppgaven ble sendt gjennom Genève til England ble det rettet og så kom det tilbake, det var et fantastisk system det der.
Men så til slutt ble Gestapo så hissig på dette at Hitler avsatte Grosseadmiral Reder, og da ble Grosseadmiral Dønitz satt inn. Han var en stor nazist og det var han som ble satt inn etter at Hitler begikk selvmord i 1945, jeg husker 30. april. Da satte han inn Dønitz som etterfølger etter seg, som skulle være Führer.
Og det første han gjorde var å si ”ta pakket og la rettferdigheten skje fyllest”. Selvfølgelig sett ifra tyskernes side. Og så ble vi tatt ut av denne krigsfangeleiren. Prisoner of War, det er altså da et begrep i folkeretten hvor du har visse rettigheter og så videre, men da ble vi plutselig avhørsfanger eller varetektsfanger, ble satt inn i et fengsel i celler i Rensburg, som er i Schleswig-Holstein like ved Kiel-kanalen. Der satt vi i fire måneder mens hele rettssaken pågikk, de kjørte en svær rettssak mot oss som endte opp med at vi ble dømt til cirka åtte års tukthus etter at krigen var slutt. Etter at de hadde vunnet krigen, nach der entziege som det het da.
Men det som vi ikke var klar over var at vi ble kjørt inn i kategorien NN, Nacht und Nebel. Det var en forordning som tyskerne fant opp for å bli kvitt dette stempelet, at hvis en satt i et tukthus eller konsentrasjonsleir og fikk lov til å skrive en gang i måneden for eksempel så var han martyr. Altså: han led for oss, og da holdt det liksom stemningen oppe hjemme. Hvis en ble skutt så var han helt for hele livet, det er aldri noen som glemmer det. Men hvis du ikke hørte noen ting så ville folk hjemme begynne å lure. NN er latin og betyr navn ukjent.
Når de da kom over et sånt kartotekkort hvor der sto NN, så var det som regel at fangene forsvant og ble borte i Natt og Tåke, Nacht und Nebel. Så det var altså en slags annen måte å bli kvitt folk på uten at det skulle være noen spor.
Foreldre eller familie ble aldri gjort kjent med at vedkommende døde i fangenskap, så det var ganske hard måte.
Men fra å gå i blå uniformer med sorte bånd og sorte striper så ble vi sendt til et sted som het Sondenburg, inne i det som i dag er Polen. Swansk heter den byen nå, der var det et spesialtukthus som var gjort om til NN-tukthus, ikke en leir hvor vi var fritt men vi satt i celler.
Etter at vi hadde fått disse dommene så ble vi satt på handjern to og to på transporten, og det hadde jo sine sider. Når du skulle ut på WC for eksempel, og den ene måtte stå med hånden ved siden og så måtte vi bytte så det var ugreit.
Og så ble vi bombet i Stettin, så da måtte de ta oss ut og så putte oss inn i en politistasjon hvor de bare hadde fyllearrestceller som var ganske trange. Det husker jeg var en forferdelig natt, det var i juni 1943. Da dyttet de på den ene etter den andre og til slutt når det ikke var mulig da bare kjørte de på og så smelte de igjen døren og låste.
Når du står en stund i kvelende sommervarme så eser jo kroppen og så ble det mindre og mindre plass. Det var en natt jeg aldri glemmer altså. Du bare gispet etter luft og så at gutta svimte av og bare hang ned, men vi kom da igjennom det også.
Så gikk da transporten videre til Sondenburg, som ligger på de store slettene store polske slettene. Og det var et merkelig møte for da ble vi stilt opp alle sammen og så ble vi spurt om yrke, for det var jo et fengsel hvor alle skulle arbeide. Og så sier en at han var lektor, en annen var lege, en tredje var student og så videre. Og så skriker han ut ”Verdammt noch mal”, altså ”fordømt også, finnes det ikke en eneste her med et skikkelig fengselsyrke?” Han ville ha snekkere og skreddere, fanger som kunne et eller annet handverk.
Men så ble vi ført bort og alle eiendelene ble tatt fra oss, og så fikk vi utlevert en sort uniform som var laget i noe kunstig vevet papirstoff. Vemmelige greier. Og så var det et gult armbånd og svære gule render i siden, vi ble snauklipt totalt og så ble vi putta inn på celler.
Og der var vi i 18 måneder, fra juni 1943 til november 1944.
Og det var altså den verste NN-kategorien, hvor vi ikke fikk noen forbindelse med verden utenfor, ikke fikk vi vite hvordan familien hadde det, ikke fikk vi sendt noen melding ut, ikke fikk vi lesestoff. Men vi en gudstjeneste som de kalte det. Det var et fra gammelt av et kapell i fengslet, men da så de at vi kunne snakke sammen så det ble stoppet etter første gang.
Og det var et minimum av mat, det var altså sånn at du mistet kroppsvekten, kom ned på halvparten av kroppsvekten, da tåler du ikke så mye. De da blir det forkjølelse og lungebetennelse og så stryker du med.
Og så fant du rare bein på kroppen din. Det var så rart når du stod og forsøkte å vaske deg så forsvant vannet ned i en grop som du aldri hadde sett før. Så måtte du ta skinnet og liksom velte ut for å få vannet ut av den gropen. Og så fikk du skjell på kroppen fordi huden tørket totalt inn.
Og så var det jo også jævlig med lus, det var lus som hadde satt seg i sømmen på skjorten vi fikk, vi fikk altså utlevert en skjorte og underbukse og så videre.
så begynte altså sykdommer utover høsten, det kom tyfus og tuberkulose, skarlagensfeber, dysenteri alle mulige slags svineri.
Og så begynte vi å miste folk. Av 151 som ble dømt i Rensburg rettssaken så døde 43, altså nesten en tredjedel. Det var unge spreke gutter, og det gikk veldig hardt på humøret da du satt der.
Men ellers går det nesten ikke an å beskrive de atten månedene for det er situasjoner i livet hvor det ikke er ord som du kan sette på det.
Det er liksom ikke forutsetning for at man skal ha det sånn. En ting som ikke kan beskrives, hvis du besøker enten Auschwitz eller Dachau eller Buchenwald eller Sondenburg, så vil du ikke få tak i den gripende angsten som sitter rundt hjertekulen og klemmer til og sier, ”nå døde han.” Kanskje det er meg neste gang.
Den angsten sitter så intenst i alt du gjør, og du blir svakere og svakere, og plutselig så snubler du og faller og så greier du ikke å ta deg for. Vanligvis så er du jo sterk nok til å holde igjen med hendene hvis du snubler foran, så skal du gå opp en trapp og så må du liksom hjelpe til for å få benet opp, for du er blitt så svak. Og sånne ting er vanskelig liksom å beskrive.
En annen ting er stanken, lukten av lik og elendighet av møkk og skitt. Og så er det også uvennligheten at du bare er utsatt for folk som hogger i deg og skjeller deg ut og slår og sparker. Og så er det hesligheten, det er så stygt, alt er så grått og fælt og jævlig i et sånt fengsel med disse cellene og det hele.
En venn av meg som var en estetiker og veldig følsom. Vi smuglet lapper til hverandre og til slutt fikk han dobbeltsidig tuberkulose og ble lagt inn på et rom som de kalte for lasarett.
Det var bare et rom hvor de som allikevel skulle dø lå. Tyskerne torde ikke gå inn med mat til dem en gang, så de bare leverte en luke i døren.
Og så skrev han til meg, det” er så stygt her” sa han ”jeg orker ikke mer, nå gir jeg opp”, og så skrev jeg tilbake at ”du må ikke gi opp … du kan dø hjemme, men du ska ikke dø her fordi at du må ikke vise tyskerne at vi er så svake at vi blir ødelagt av dem, du må holde motet oppe” og så videre.
” Husk på Fridtjof Nansen lå i en steinhule oppe på Frans Josefs land i ni måneder, han visste ikke hvor han var en gang, vi vet da i hvert fall hvor vi er hen, så her må du ikke gi opp.”
Og så noen dager etterpå kom fangevokteren som visste at vi var gode venner, og hentet meg bare av sadisme for at jeg skulle se at han var død. Fangevokteren åpnet døren til den salen hvor disse vrakene lå, de som bare lå på sitt siste.
Så pekte han på en seng og så gikk jeg bort, og der lå Kalle. De hadde kledd av han klærne og jeg støkk for han var blitt så tynn at jeg kunne ta rundt brystet på han, bare bein. Og da stod han fangevokteren der og gliste i døren for da visste han at det ville gjøre meg veldig vondt.
Men det er jo andre fanger som har hatt forferdelige ting så det er jo forskjellige måter man reagerer på. Jeg kan huske vi hadde en tysk lege som var en ordentlig sadist, men alle kviet seg for å gå til han fordi han bare harselerte og herjet.
Men vi hadde en norsk lege, doktor Brekke som var fange, og han sa ” ikke gå til han hvis ikke det er noe helt alvorlig”. Men hvis du får en betennelse, vi hadde veldig mye betennelser det var så mye urenslighet der og vi hadde jo ikke noe motstand, hele immunforsvaret var jo svekket. Doktor Brekke sa at hvis du får en betennelse innenfor denne trekanten liksom, øynene og nesen og ned sånn så må du gå og få et eller annet for da kan det slå inn på hjernen og da kan du være ferdig.
Så fikk jeg en voldsom betennelse akkurat nettopp i nesen. Den vokste så jeg kunne nesten ikke se. Den sto som et svært rødt amerikansk eple, så da tok jeg mot til meg og meldte meg på da, en gang i uken kunne du gå ned til den der. Og så da jeg kom så stod det en annen fange foran meg som hadde amputert begge armene. Så sa legen ”ta av deg jakken”, men mannen bare vifter med disse stumpene. Så jeg rykket frem for å hjelpe han, men da reiste legen seg helt rasende slo denne fyren ned i bakken.
Da tenkte jeg ”hva i all verdens land og rike er dette her for noe”. Men ble da ferdig med pasienten før han spurte meg om hva jeg feilet. Så pekte jeg på nesen. Aha sa han, det har vi en fin måte å bli kvitt sa han. Og så trakk han ut en skuff i skrivebordet og fra den fant han en svær brødkniv. ”Kom her” sa han. Jeg kunne ikke rykke tilbake, for hvis du viste deg redd er du ferdig.
Så sa jeg hjertelig takk, for at han skulle skjære av nesen. Men da var det liksom ikke det noe morsomt så da fikk jeg en salve og etter noen uker da ble det bra igjen.
Med det hører til historien at etter krigen så greidde jeg å komme ned, for vi hadde lovet hverandre at hvis bare en kom hjem så skulle vi forsøke å få hjem de jordiske levninger og få begravet vedkommende i Norge. Tanken på å ligge og råtne i tysk jord det var en forferdelig tanke for de fleste.
Så jeg begynte allerede da jeg kom hjem i 1945, og jobbet i to år og fikk endelig tillatelse til å reise ned. Jeg laget en Røde Kors ekspedisjon med tannleger som kunne identifisere og så videre. Men da nektet de for at det var noen ting, det var bare massegraver. Men jeg sa at jeg vet at det er enkeltgraver, for det var Keiser Wilhelms forordning at hver fange skulle ha sin grav. Og vi så dem jo bli kjørt ut når vi stod på tærne oppe på krakken inne i cella og gjennom gitteret så såg vi at de var blitt lagt i en kasse oppe på høvelflis uten lokk bare en sammensnekret kasse. Ofte når vi så at beina slingret utenfor så var det en nordmann for de var de lengste, og så kjørte de ut porten og til høyre.
Så etter at vi hadde lett en stund så fant jeg dette stedet hvor de var gravet ned, og da vi holdt på å grave opp så plutselig så sto jeg da ved siden av to polske offiserer. Plutselig støkker jeg til for jeg syntes de nevnte doktor Seidler. Ja, det var garnisjonslegen deres, og jeg spurte om å få snakke med ham. Så ble jeg tatt til en villa og der stod navneskiltet på døren, doktor Seidler. Da vi kom inn støkk jeg for det var jo den bøddelen som var der … Og da sa jeg at jeg tror at vi har truffet hverandre før. Nei, sa han, absolutt ikke. Jo, sa jeg. De var fengselslege i Sondenburg. Nei, sa han, De tar feil. Etter en halv time så brøt han sammen og kastet seg over bordet. Så ble han arrestert av polsk politi og på vei til politistasjonen tok han en giftpille og tok livet av seg. Det var slutten på han altså.
Det er mange som spør hvorfor jeg overlevde. Jeg hadde vel kanskje den fordelen at jeg kunne lite granne språk, og jeg hadde jo artium og kunne bli brukt som tolk mellom de franske fangene og tyske fangevokterne, for der var det manglet det fullstendig kommunikasjon.
Og så ble jeg en slags tillitsmann for vår gjeng da, så det hendte jo at jeg om natten ble tatt ut og ble puttet inn i en celle hvor det var en av våre gutter som hadde tørna helt og bare løp rundt og skrek og hylte noe forferdelig. Da måtte jeg roe ned, og få ham til å sovne. Så det var jo med en lettelse at du kunne være til hjelp for andre.
Vi greidde å tenke mer enn to måneder fremover, det var liksom det maksimale vi kunne tenke at krigen er sikkert slutt om to måneder. Så hver måned så flyttet vi dette fremover så det ble jo en litt merkelig situasjon.
Noen fikk jobbe på cella med å veve matter, filleryer. Andre ble tatt ut til verksteder hvor de dreiet tyske artillerigranater, og noen måtte spleise svære tjukke vairer som de brukte til ubåtnett, altså slik at ikke torpedoene skulle komme inn i havnen. Og så var det sadelmakerverksted og skredderverksted og så videre.
Men det var tolv timers arbeidsdag og så ble vi puttet inn på cella igjen. Der fikk vi en svart barkekaffe og et stykke brød og det måtte du ha hele døgnet. Da gjaldt det å ikke sluke det i seg, men gjøre mest mulig ut av det. Og jeg husker jeg skar det opp i små terninger som jeg la i cellevinduet så de tørket i solen. Og om kvelden tok jeg en terning og tygget veldig godt på denne her.
Til å begynne med så smakte det jo grovbrød, og så ble det loff, og så ble det wienerbrød, og så ble det bløtkake. Så det ble bedre og bedre og så svelget jeg den og så tok jeg neste.
Det kunne ta to timer et sånt måltid på den der lille skalken. Men klokken halv syv om kvelden tok de fra oss klærne, de måtte vi legge pent sammen og legge utenfor cella for at vi ikke skulle rømme. Men det var umulig å rømme, for det var en dobbelt mur rundt, og så var det mitraljøse skyttere i alle tårnene rundt.
Dessuten så hadde vi jo bare tresko. Dette måtte legges ut, og da satt du der på cella klokken halv syv. Så slokket de lyset på vinteren og da sitter du der.
Ikke har du noe å lese på, du har bare dystre tanker, tenker på hvordan skal dette gå og så videre. I hjørnet av cella satt det en sånn kübel, altså en bøtte med et tinnlokk på og det var altså der du skulle gjøre ditt fornødne. Dette ble hentet av fangene og tømt om morgenen og så tilbake igjen, men dette lokket skulle være så blankt at du kunne speile deg i det. Pussemiddelet var to mursteiner som vi satt å gnukket mot hverandre så det ble et pulver og det pulveret pusset vi da dette dolokket med.
Og så det å knekke lus tok jo også et par timer, og til slutt var du jo så trøtt at du bare krøp sammen. Og om vinteren så var det jo forferdelig kaldt og om sommeren så var det ulidelig varmt så det var ikke noe hyggelig.
I november ble vi tatt ut av cellene og kjørt inn på et tog. Vi var da i sånne kuvogner, førti mann og åtte hester som det heter. Der var vi hundre mann i hver vogn og vi var på transport i 52 timer. Det var en forferdelig historie. Veldig kaldt vær og ikke kom vi ut for å gjøre vårt fornødne. Ikke hadde vi mat, ingen ting.
Men vi kom da til Sachsenhausen hvor det var to tusen nordmenn. Men vi var NN-fanger så leirledelsen visste ikke hva det skulle gjøres med oss.
Det var altså en fjerde kategori, det var altså krigsfanger under beskyttelse av Genève konvensjonen og Røde Kors. Og så har du avhørsfanger under Justisdepartementet, så har du NN-fanger som altså da absolutt under SS og absolutt uten noen som helst rettigheter og så har du da disse ”schutzheftlinger ”som det var noe sånt som, som Hitler sa, han skulle beskytte samfunnet mot disser forferdelige elementene som var imot systemet, så det het egentlig ” Schutzhaftlager Sachsenhausen”.
Der var det vel 42 tusen fanger, av disse var cirka to tusen norske, men de visste ikke hva de skulle gjøre med oss. De andre norske fangene fikk skrive en gang i måneden og ta imot en pakke i måneden og vi fikk ingenting. Og vi eksisterte jo ikke egentlig, så vi ble de puttet inn i straffeblokken etter at vi var blitt avluset. Vi ble tatt ut klokken halv seks om morgenen for å gå inn støvler for tyske Wermacht, for den tyske hæren. Vi skulle teste forskjellige støvelmodeller for forskjellig slitasje. Det kalte de for ”schuleufer” eller skoløpere.
Og så gikk vi i et åttetall på appellplassen. Vi gikk 45 kilometer fra halv seks om morgenen til halv seks om kvelden. Da var denne banen delt opp i sand, grus, pukk, asfalt, sement, vann og gress. Og da vi kom tilbake til brakka så var vi temmelig utkjørte.
Men vi var altså da lukket inne i en leir inne i leiren igjen. Og det straffekompaniet var egentlig for de som hadde forsøkt å rømme eller hadde en disiplinær forseelse og som ble dømt til døden.
Så husker en polakk som vi gikk sammen med. Så var det hans tur til å bli hengt. Om kvelden før han skulle tas ut satt vi sammen. Han fikk en røyk og et ekstra stykke brød og så ble han tatt ut. Og da stod alle leirens fanger oppstilt, galgen var rigget opp foran vakttårnet, så måtte han stå oppe på en planke og en annen fange måtte sparke vekk planken sånn at han ble dinglende. Tyskerne brukte fanger til å utføre straffene, det var altså en del av systemet. I hvert fall kunne vi se at han sprellet en stund. Ikke før han var helt rolig fikk vi gå tilbake til brakkene.
Jeg vil fortelle en liten episode fra da vi kom inn og ble satt inn i denne her marsjgreia. Vi hadde jo gått i noen filler som vi hadde rappet på skredderverkstedet. Fillene hadde vi inne i treskoene som vi brukte, men vi hadde jo ikke gått noe særlig. Plutselig skulle du gå 45 kilometer så vi fikk noen forferdelige gnagsår at huden løsnet fra hele fotsålen.
En god del av gjengen vår greidde ikke dette, vi hadde noen som strøk med også dessverre. Men det var jo gjerne sånn at hvis det var noe som var veldig vondt så er de første timene verst. Så blir du nummen, og etter hvert så går du på viljen resten. Men så fikk jeg betennelse i en akilleshæl som ble så stor at støvelen sprakk.
Så hadde jeg sett på andre nordmenn som hadde fått gnagsår og som gikk og klaget, det var en tysk fange som var formann for denne gjengen. Han het Heinz, og han hadde en medisinveske med en salve som het Ichtiol som kunne ta knekken på en betennelse.
Tiden gikk, og vi ble gående der. Men så kom det en dag et rykte at de Hvite Bussene var på vei, og vi trodde jo ikke noe på det. Det var jo sånne drømmer som man har, men tror det ikke.
Men så sannelig så kom de frem og de fleste ble tatt ut. Men de ville ikke ta med NN-fangene for de sa at de eksisterer ikke. Så de reiste uten oss og det var ganske tøft.
Men grev Folke Bernadotte, som var ansvarlig for operasjon de Hvite bussene, gav seg ikke. Han samlet inn navnene og drog tilbake og forlangte oss utlevert. Da ga tyskerne seg på det og så ble vi også reddet.
Men jeg husker det at det var så uvirkelig. Jeg husker vi fikk en Røde Kors pakke på fanget, og så tenkte jeg det at ”nei, dette her må være noe lureri”. Jeg turte ikke å spise med en gang, så jeg så på de andre først og når jeg så at de begynte å spise så turte jeg også.
Men så kom vi til en annen leir, til Neuengamme som var en verre leir enn Sachsenhausen.
Sachsenhausen var sånn noenlunde, de holdt sykdommene i sjakk. Men i Neuengamme hadde de nesten gitt opp, så det lå lik ved brakkeveggene. Og det var en hel brakkebygging som var så infisert av alle mulige slags bakterier.
Men i hvert fall var det sånn at Røde Kors ikke slapp inn i leiren så jeg trodde at vi var blitt lurt, men etter en uke da så greidde Bernadotte å komme inn.
Og etter hvert ble vi fraktet mot Sverige. Jeg husker turen gjennom Danmark, det var jo reneste triumftoget. Det var helt fantastisk, reneste syttende mai.
Men så kom vi oss over til Sverige og der ble vi lagt inn på karantene på Ramlösa brunn, og da ble vi fullstendig avluset og renset. Vi måtte gi ifra oss alle ting og så ble vi da kjørt ut og fikk sånne svære lange underbukser på oss, sånne långa kalsonger som det heter.
Og da vi kom ut i neste rom så stod det unge sykepleiere som sa ” öppna kalsongerna” og så pumpet de sånn DDT lusepulver ned i buksene på oss for å være helt sikker. Og det var jo en forferdelig opplevelse etter alt dette, men det var jo i hvert fall en god slutt på det hele.
Og derfor er jeg veldig opptatt av Røde Kors, det var jo de som reddet livet vårt. Det hadde gått ut en anbefaling om at alle NN-fangene skulle skytes og det var jo det som foregikk med resten av de som var igjen i Sondenburg tukthus, de ble skutt i løpet av en natt.
Da kom det en sånn ”einzatzgruppe” en innsatsgruppe med atten- tyve SS-soldater som rykket inn i fengslet. Og i løpet av en natt så drepte de 819 mann med nakkeskudd en for en.
Og det er jo et tegn på hvor viktig det var for Røde Kors å kunne få oss unna før det var for sent. Av de 819 var opprinnelig 823, men fire av dem våknet opp neste dag for tyskerne drakk jo en del når de holdt på med dette her, og så har de bommet på selve nakkevirvelen og skutt forbi og slått dem i svime. Så på morgenen våknet de opp og kunne fortelle hvordan dette var foregått.
En annen ting som jeg lærte av dette her er jo det at man har ofte litt ovenfor og ned holdning mot naive personer. Men i virkeligheten så var jo greve Folke Bernadotte en naiv person som i grunn på mange måter trodde på ting som andre ikke trodde på.
Og han ble jo advart mot å kontakte Himler, og da sa han bare at han ville forhandle med djevelen hvis han kunne redde menneskeliv. Og det greide han jo! Det var jo 27 tusen mennesker som ble reddet, det var jo ikke bare de to tusen nordmennene, men også dansker og etter hvert så fikk de altså da kvinnene fra Ravensbrück og tsjekkiske og polske og rumenske og ungarske som da ble reddet til Sverige.
Så jeg er veldig opptatt av dette, og da ble spurt om å stille som president til Røde Kors i 1981 så syntes jeg at det var en forpliktelse jeg hadde for å betale tilbake min takknemlighetsgjeld. Jeg var seks år i den stillingen.
– Hvordan har fangeoppholdet preget deg i ettertid?
– På en måte satt angsten i meg i mange år, jeg var helt overbevist om at krigen ville fortsette.
En annen ting var altså at jeg hadde en fantastisk hang til å til å vaske meg når jeg var ute og kjørte så kom til et vann så måtte jeg uti, jeg måtte ut å svømme. Det var liksom merkelig på en måte og få bort alt dette her som hang ved deg.
Og så tenkte du veldig mye på dette her og du liksom tenkte hvordan i all verden skal vi unngå at dette skjer igjen. Så jeg ble veldig opptatt av fredssaken, altså krig og fred hele problematikken, hvorfor er det menneskene tillater at for å løse en konflikt så skal de drepe hverandre … det er jo barbarisk det tilhører jo helt andre tider i historien og så er det like innpå oss at vi også skulle få oppleve dette her.
Så jeg ble veldig opptatt av dette her men jeg var jo veldig var på det punktet der at ondskapen er der i menneskenes sinn og den kan bryte ut igjen. Og når de tyr til vold så må du ha noe å møte dem med. Du kan ikke bare si det at hvis alle er snille mot hverandre og da hvis vi kaster alle våpen på sjøen så blir det vel og bra.
– Hva tror du arbeidet som de Hvite Bussene gjør betyr?
Jeg er veldig opptatt av dette. Jeg syns det er veldig viktig ut fra det synspunktet at vi kommer lenger og lenger bort fra krigen og realitetene,og det er nå krefter som forsøker å benekte at det i det hele tatt har skjedd. Samtidig tror vi ikke våre egne øyne og ører når vi hører at det er folk som vil benekte at dette her er skjedd vi som har sett det med egne øyne. Og derfor er det viktig at ungdom blir tatt til Auschwitz og Birkenau og Ravensbrück og Sachsenhausen for å se disse stedene.
Da kan de selv reflektere over hva som vil skje hvis den nazistiske og fascistiske filosofi skulle igjen få overtaket.
Så jeg er veldig opptatt av dette konseptet, og jeg har også da vært i en del skoler og snakket med dem før de har reist og har selv reist som tidsvitne flere ganger.
Slike turer tror jeg absolutt er en god ting som bør støttes av alle gode krefter.