Tidsvitnet Tollef Larsson holdt under Natzweilerseminaret
et foredrag om erfaringer og tanker etter samvær med skoleungdom på reise til
konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland.
I foredraget kom han inn på flere spørsmål som er blitt stilt ham av elever
som er med på dokumentasjonsreisene. Nedenfor følger noen av dem.
Hva mener du i dag om
tyskerne?
- Jeg har måttet svare at en tidligere KZ-fange som i løpet av tre år av sitt
unge liv bare er blitt stillet overfor tyskere som praktiserte nazisme i alle
dets avskygninger; han vil også resten av livet ha problemer med å skjelne
mellom tysk mentalitet og nazisme. Han vet med sin fornuft at dette er en gal
sammenblanding, men langt bak i hans bakhode blir det sittende igjen en liten
rest av skepsis Han er blitt antigermanist, hvilket ikke er annet enn en slags
rasisme. Dette illustrerer hvilke følger vold og overgrep har. Hvilke sterke
følelser må ikke fortsatt leve hos de folk som i langt høyere grad enn oss fikk
føle nazismens svøpe i tysk forkledning. Jeg referer så til mange gode signaler
vi har fått i ettertid, bl.a. da Willy Brandt knelte i Warzavas ghetto, og da
den tyske presidenten holdt sin mektige tale i den tyske Bundestag 8 mai
1985.
Hva mener du om
nynazisme?
- Jeg går ut fra at spørreren vil ha svar på om nynazismen representerer noen
fare og i såfall hvordan den skal bekjempes. Så lenge nynazismen bare ytrer seg
som skinnbejakket skinnheadstupiditet, kan den kanskje neglisjeres. Der hvor den
arbeider med bevisst historieforfalskning, er den langt farligere, en
forfalskning som går ut på at Holocaust ikke fant sted. Nynazistene vet nemlig
at Holocaust er en belastning for deres renomé. Opplysning er foreløpig det
beste våpen; men vi må ikke glemme at den tyske nasjon var meget opplyst og høyt
kulturelt utviklet. Det hjalp dem lite. Det beste vern synes å være at man
hegner om demokratiet og maktfordelingsprinsippet.
Angrer du på det du var med på, og ville du helst vært fangenskapet
foruten?
- Dette føler jeg som et meget nærgående spørsmål, fordi et ærlig svar hos meg
vil avdekke fravær av enhver form for heroisme. Det er vel så at ungdommen
gjerne vil ha helter. Jeg måtte svare at jeg angrer, fordi jeg føler at min
innsats var preget av dillettantisme og lite egnet for oppgaven. På den annen
side betinger begrepet anger at man hadde et valg. Jeg kunne ha sagt nei.
Situasjonen var bare slik at det gjorde man ikke. Man løp ikke til vaiende faner
og klingende spill, men gled inn som et nummer i den tause armé. Man skulle
gjerne ha vist til resultater, og så sitter man der med en uvisshet om at man
kanskje gjorde mer skade en gavn. Nå – man hadde likevel kvalifisert seg til et
treårig fangenskap hvorav det siste året som NN-fange. Dommen til en fullbyrdet
død var erstattet av en som hadde 50 prosent sjanse til å bli fullbyrdet?
Hvordan var all denne ondskapen
mulig?
- Som tidsvitner har vi måttet svare på mange slags spørsmål; men vi har
bestandig blitt svar skyldig når dette spørsmålet kommer. Her mangler vi noe
fundamentalt. Jeg tror imidlertid at det er en økende forståelse av at Det Ondes
rot stikker dypere enn en forkvaklet ideologi eller en folkesjel. Axel
Middelthon forstod på et tidlig tidspunkt hva det egentlig dreiet seg om: Alle
historiske, politiske, sosiale og økonomiske forhold til tross som årsaker til
totalitære systemers fremvekst og med dem ondskapsfremmende ideer, måtte det
hele tilbakeføres til enkeltmennesket. Man snakker om nazismens ofre. Så har det
vært ofre for enkeltmennesker. Enkeltmennesker torturerte, enkeltmennesket slo
og sparket, enkeltmennesket gav ordre og enkeltmennesket adlød. Det er merkelig
at disse enkle kjennsgjerninger ikke er lagt mer vekt på. Hvorfor har man ikke
stillet spørsmålet:
Hvordan skal man få enkeltmennesket til å avstå fra onde
gjerninger?
- Hadde man greit det, så hadde grunnlaget for hele KZ-systemet falt bort. Mer
generelt sier Middelthon i 1946 i forbindelse med forsøk på å forstå
nazismen:"Det er en selvfølge at nazismen og all dens vesen skal bekjempes, men
det er en for lite positiv oppgave. Det er ikke usannsynlig at en psykologisk og
sosialogisk undersøkelse av det foreliggende materiale – en granskning av
nazimentalitetens oppståen og de former de har fått og de forandringer de har
undergått, i noen monn kan sikre verden for liknende forteelser.
Den rent saklige utformingen av dette spørsmålet må foretas av psykologer.
Det må allerede nu utpekes et utvalg som skal ta seg av denne saken".
Det ble formulert en oppgave: "Lar det seg gjøre ved psykologisk hjelp å
bekjempe det mentale grunnlag som ligger bak konsentrasjonsleirene?" Middelthon
fikk i oppdrag å arbeide med saken, men som han sier med et hjertesukk: "Det
skled langsomt frem. Det ble ikke meget av det annet enn skriverier".
Tollef Larsson
fortsetter:
-Det er kanskje et problem å være tidlig ute med idéer, men Middelthon hadde her
pekt på noe vesentlig: Han bragte psykologen på banen og dermed menneskesinnet.
Betydningen av menneskesinnet bringes stadig på bane. Det er menneskehetens
svøpe at det gode og det onde bor side om side i vår sjel. Hvilken av disse som
blir aktualisert i en gitt situasjon, er det på forhånd ikke gitt å svare på,
spesielt hvis vi er blitt indoktrinert. Jeg plukker noen ord fra Lars Bjørke,
som skrev i morgenbladet under tittelen "Nazisten i oss alle":
Bak enhver parole og bak ethvert forvridd ansikt finnes en massegrav, uansett
hvilken side man skulle stå på.
Tankene er ikke tilstrekkelig avklart, det
er det hele. Derfor hatet.
Alle bevegelser, alle ideologier, alle
demonstrasjonstog, all begeistring har et snev at hat i seg.
Oppdag nazisten
i deg, først da blir det fred på jord
Tollef Larsson avslutet med å sitere
en reportasje fra Aftenposten med tittelen "Det onde –filosofiens sorte hull".
Ordene tillegges den franske filosofen Anne Christne Habbard. Hun sier bl.a.
følgende:
"Ingen kan være sikker nok på seg selv til å si at hvis jeg var i samme
situasjon, ville jeg ha reagert annerledes. Derfor er det viktig å fordømme
overgrep. Å fordømme en handling, er ikke det samme som å si at jeg ville
oppført meg bedre. Men kunnskap om hvor lett det er å utføre onde gjerninger kan
øke motstandskraften mot å utføre dem."
Kan det sies tydeligere? spør Tollef Larsson.
