Brevet fra Stutthof

Publisert: 2. november 2018 av: Ole Johnny Hansen

Mange av våre skoleturer går til KZ leiren Stutthof. I denne grusomme leiren satt mange nordmenn som fanger under 2. verdenskrig. De fleste var norske politimenn som hadde nektet å samarbeide med de nazistiske okkupantene. Mange fanger ble reddet ut av de Hvite Bussene på våren 1945.

En av de som har et helt spesielt forhold til Stutthof er Eivind Luthen. Hans far var fange i leiren. Vi har invitert ham som gjesteskribent. Det er en meget sterk historie han har å formidle.

I mange år har jeg hatt noen småsaker liggende i et skrin. De stammer fra krigens dager og tilhørte min far. Det dreier seg om en gullmynt, et slitt brev, dagbok og medaljer. Mange familier har lignende mementos i sitt eie, ofte er de knyttet til såre minner, så også i mitt tilfelle.

Sammen med 270 andre norske politifolk satt far i konsentrasjonsleiren Stutthof nær Gdansk i tiden 1943-45. Denne leiren var den første som ble bygget av nazistene utenfor Tyskland. 85 000 døde i Stutthof, de fleste jøder og polakker. Stutthof var også den siste leiren som ble befridd, da var kun hundre fanger igjen i live.

Etter at jeg begynte å arbeide for Hvite Busser var det naturlig å friske opp kunnskapen om disse leirene, jeg startet med det nevnte brevet som var adressert til mor. Det bærer på en sterk historie, men det er også en filatelistisk godbit. Brevet ble sendt som luftpost, men flymaskinen som fraktet postsekkene fikk en dramatisk endelikt. Da det skulle lande avfyrte piloten sin signalpistol for å meddele luftvernet at det var deres egne som kom flyvende. Men skuddet traff flyet, det tok fyr og nødlandet i sjøen. Ni personer omkom, men postsekkene ble berget. Brevet til mor fikk en del vannskader som det fremgår av notislappen festet til konvolutten; «Wasserschade bei Fliegerhavarie». Men innholdet var inntakt. Brevsensurkontoret klarerte brevet 17. 1 1944, og det nådde mor fire måneder senere.
Det sier noe om at posten hadde gjort en flott innsats for å identifisere mottakerens adresse som nærmest er uleselig.

Det er rart å lese fars brev, kjenner at jeg kommer tett på ham, men er usikker på om det er rett det jeg gjør, skrive om det.
Fars håndskrift er sirlig, lett å lese. Han skriver at han har det bra, men håper på flere røde kors-pakker, flere brev. Han takker for det han har fått. Far ønsker saker som skosmøring, Tønsberg blad, tobakk og stoppesaker. Fars omsorgsfulle ord for mor og veslegutten på to år er gripende; «de er ham så inderlig kjær». Far ber henne være forsiktig i kulda, han ber mor oppsøke en venn i Oslo, det handler om et maleri som er lovet far.

Det er ganske påfallende. Far oppholder seg på sted som nærmest må beskrives som et helvete på jorden, men likevel har han tanke for kunsten. Kanskje det er nettopp slike tanker som holdt han oppe, et liv med sine nærmeste og drømmen om et hjem fylt med vakre ting. En fremtid. I ettertid minnes jeg nettopp fars glede over å samle kunst. Hjemmet vår bar preg av det.

I brevet til mor oppfordrer han henne til å sende flere brev og ber om at de maskinskrives, antagelig av hensyn til sensuren. Far avslutter med håpet om å komme hjem snart.
Far fortalte meg en gang om noen gullmynter han hadde fått av en døende jøde.
Antagelig hadde far gitt stakkaren noen av sine matrasjoner.
Far delte myntene med sine norske fangevenner, beholdt kun en selv. Det dreide seg om en 5 rubel i gull med bilde av tsar Nikolay 2.
Den ene siden av mynten var slipt vekk, isteden var det gravert inn: «Stutthof bei Danzig 1943-45»
På en måte gjorde han gullmynten til et enda mer verdifullt tidsdokument.

Da Stutthof ble evakuert i krigens sluttfase nektet far og kollegaen Hermann Heggenes å forlate sine fire syke kollegaer som tyskerne beordret skulle forbli i leiren.
De hadde tyfus og ville snart dø, ble det hevdet. Leiren ble snart tømt. Det måtte føles rart å se alle fangene dra. Samtidig hørte man skudd fra forskjellige
brakker, det var de syke som ble myrdet av fangevokterne.
Merkelig nok klarte far og de resterende fem nordmennene å komme seg ut av leiren med et nytt godstog. Fangene ble losset av i Schiewenhorst, nær Gdansk.
Her ble de kommandert ombord i en lekter. Mange jødiske fanger var for syke til å gå selv og far Heggenes ble beordret til å bære dem ombord.
De klarte å få 300 av dem ned i lekteren, da orket de ikke mer.
De tyske vokterne ble rasende, brukte geværkolben for å tvinge fangene opp gangbroen. Mange ble skutt og kastet ned i lasterommet. Mer enn 2000 fanger ble stuet ned i lastelukene, mens far og de andre fem nordmennene fikk sitte på dekket. Timer senere var skipet underveis mot Østersjøen. Mange døde og halvdøde ble kastet overbord av tyskerne. Lekteren ble eskortert av et marinefartøy. Snart ble slepetrossa kuttet, tyskerne forlot skipet, og marinefartøyet vendte sine kanoner mot lekteren. Men ingen ting skjedde, ikke et skudd ble avfyrt!
Lekteren ble slept tilbake til Flensburg. Det tok tolv dager, uten at fangene fikk mat og vann. I Flensburg ble de befridd av allierte styrker.
Etter hvert ble de overlevende, tilsammen ca 1300 personer, fraktet til Malmø med den vesle tyske kystdamperen S/S Homberg som seilte med Røde Kors flagg. Ombord var det mange nasjonaliteter. Hundrevis var alvorlig syke, ikke alle overlevde overfarten. Men far kom hjem til mor, da veide han bare 65 kilo.

I mange år klarte far – tilsynelatende – å leve med sine krigsopplevelser. Han snakket ikke mye om dette, verken om fangeoppholdet, kampene han deltok under invasjonen av Norge, eller hans deltagelse i motstandsarbeidet. Men mange av hans kollegaer endte opp som alkoholikere og pillemisbrukere, noen døde tidlig.

På den tiden fantes ikke noe krisepsykiatri. Far valgte å se fremover. Han var forsonlig mot gamle fiender, Tønsberg var en liten by, livet måtte normaliseres.
Far hadde en viss posisjon i politiet, og han skaffet jobb og husvære til flere som slet med etterkrigsskader,.
Men også far ble omsider innhentet av krigens mareritt og i 1979 orket han ikke å leve lenger.

Denne vesle fortellingen er på ingen måte unik, siden krigens slutt har mange stått frem med sine historier. De fleste er døde nå.

Jeg tilhører generasjonen som ble født etter krigen, men jeg bærer også på minner og tap. Brevet som jeg har omtalt ble aktualisert gjennom møte med Hvite Busser. De er viktigere enn noen sinne, mye for å minne folk om hva mennesker har gjort mot hverandre, at dette ikke må skje igjen. De hvite busser er på mange måter et symbol på demokratiet, på menneskeverd, på verdier som står imot ensretting, fundamentalisme og rasisme. Disse kreftene er på fremgang mange steder i Europa.

Jeg avslutter med å nevne at bussen som Røde Kors har i sitt eie bør snarest hentes frem fra garasjen og plasseres i et glasshus midt på Karl Johan. Vi trenger å bli minnet om innsatsen fra de Hvite Busser, de står for det beste i menneskeheten.

Eivind Luthen

Utviklet av: Folkebadet.no