Mamma på tur med Hvite busser

Publisert: 18. februar 2018 av: hvitebusser

Jeg var 21 år gammel første gang jeg besøkte Auschwitz. Jeg husker den dystre stemningen, de skremmende brakkene, alle gjenstandene. Men mest av alt husker jeg bildene. Portretter av fanger. De hang på veggen i en av brakkene. Endeløse rekker av ansikter. Under dem sto navn, fødselsdato og dødsdato. Det gjorde et voldsomt inntrykk på et ungt menneske. Jeg husker jeg stirret inn i øynene deres. Der kunne jeg lese frykt, sorg, sinne, desperasjon, resignasjon. Så mange skjebner. Hvem skulle fortelle deres historier?

En reise man aldri glemmer

En av jentene på bildene het Leah. For et nydelig navn! Jeg bestemte meg der og da for at min førstefødte datter skulle oppkalles etter henne. Det ville være min måte å minnes alle disse ansiktene på. Den reisen med Hvite Busser i 1994 hadde stor betydning for mine valg og holdninger i mange situasjoner. Turen vekket et veldig engasjement, og jeg glemmer den aldri.

Jeg har vært i Auschwitz mange ganger siden. Jeg var reiseleder og styremedlem. Og jeg filmet og intervjuet de gjenlevende tidsvitnene for å bevare historiene deres slik at nye generasjoner også skulle få vite om dem.
Men så ble jeg mor, og tiden ble knappere. (komm fra red. lenke til intervjuene er her)

To års forberedelser

I fjor skulle klassen til mitt eldste barn reise på tur med Hvite busser. Jeg ble selvsagt med. Det var viktig for meg å følge barnet mitt på denne reisen. Dele opplevelsene. Det var nok viktigere for meg enn henne. I den alderen skal foreldre helst holde seg langt unna. Men jeg hørte ikke på det øret. Hvis ikke foreldrene bidro, ville det ikke bli noen tur.
Jeg håpet inderlig at denne reisen ville vekke et engasjement hos henne og klassekameratene. Vi hadde forberedt oss godt i to år. Penger var samlet inn, programmet var gjennomgått i detalj. Foreldremøter avholdt. Vi var en god gjeng foreldre med på turen. Og en bestefar!

Ungdommene imponerte

46 spente elever satt i bussen da vi reiste fra Stavanger. Den samme uken hadde nynazister marsjert i gatene i Sverige. Fortid og nåtid smeltet sammen. Vi snakket mye om det i bussen. Hva med fremtiden? Hva slags samfunn vil vi skape?
Vi snakket også mye om utenforskap. Hvor lett det er å dele mennesker inn i grupper. Oss og dem. Både i storsamfunnet, men også i nærmiljøet. Hvordan oppfører vi oss mot hverandre?
En av de andre mødrene er pedagog. Hun tok mikrofonen og fikk elevene til å reflektere over vanskelige problemstillinger. Og det gjorde de. De stilte spørsmål, og både krevde og ga svar. Ikke alle var like enkle å svare på. Ungdommene imponerte!

Noe magisk skjer i bussen

En av jentene betrodde meg før vi reiste at hun gruet seg til turen. Hun var ganske ny i klassen og kjente ikke så mange. Hun var redd for å bli gående alene. Vi foreldre fulgte nøye med og passet på at hun ikke skulle stå utenfor. Etter et par dager så vi et glimt i øynene hennes som ikke hadde vært der ved avreise. Jentegjengen var sammensveiset, det var plass til alle.

Guttene er også opptatt av å posisjonere seg, og tøffe seg for hverandre. Vi ga en av lederskikkelsene i guttegjengen oppdraget med å legge ned blomster og være ansvarlig for minnestunden i Sachsenhausen, den første leiren vi besøkte. Han gjennomførte oppdaget med imponerende verdighet, og tonen var satt.

Noe magisk skjer i en buss med ungdommer som er sammen i en uke. Tonen mykner, konstellasjoner endres, nye vennskap inngås, nysgjerrighet vekkes. Det er utrolig hvor mange gode samtaler som oppstår når man sitter i en buss og ikke har noe annet å gjøre.

Selv fikk jeg mange nye venner blant de andre foreldrene. Fine folk jeg aldri hadde lært å kjenne hvis vi ikke hadde vært sammen i denne bussen og brukt tiden til å prate sammen.

Bør være obligatorisk for alle

En tur med Hvite Busser bør være obligatorisk for alle skoleelever. Og jeg skulle så gjerne hatt med noen lærere også! Som kunne satt historien og opplevelsene i en sammenheng i klasserommet, og dratt linjene enda lenger. Disse reisene er viktigere enn noen sinne.

Vi lever i en verden hvor fake news har blitt et begrep. Hvor historien fornektes og omskrives. Vi ser farlige krefter blomstre. Ondskapsfull retorikk er nærmest dagligdags, i sosiale medier så vel som blant personer i viktige maktposisjoner.

Barna våre må få kunnskap til å stå i mot alt dette. Til kjenne igjen destruktive krefter og styrke til å motsi dem.

Ungdommer som reiser med Hvite busser lærer enormt mye på en slik dannelsesreise. Langt mer enn de kan lese i en bok eller høre av en lærer i et klasserom. De reiser bakover, og ser fremover.

Den som glemmer historien må leve den om igjen

Noen uker etter at vi kom hjem møttes elever og foreldre til en kveld hvor elevene delte minner fra turen. Gripende skildringer, film og fotografier fra konsentrasjonsleirene, men også morsomme anekdoter fra shopping og kulturopplevelser i Krakow og Berlin.
Jeg er overbevist om at alle elevene har vokst og lært av denne reisen, på mange plan.

Kanskje fikk noen av dem en opplevelse lik den jeg hadde under mitt første besøk i Auschwitz, foran portrettet av den jødiske fangen Leah som hang på veggen i en brakke.

Min førstefødte datter Leah fylte underlig nok 15 år den dagen vi besøkte Auschwitz. Det var svært spesielt for meg å se henne stå akkurat der jeg hadde stått foran den samme veggen med portretter, på sin egen fødselsdag.
Mitt håp er at hun, og alle andre ungdommer lærer av historien, og finner kunnskap og styrke til å stå opp mot hat og urett i en stadig mer kaotisk verden.

Hilsen Karine Næss Frafjord,
februar 2018 – mamma og reiseleder Hvite Busser

Utviklet av: Folkebadet.no