Fangene i Auschwitz
Dikt skrevet av Vilde Waring 14-8-09 etter besøket i Polen høsten 2009.
Latter ble til tårer.
Sang ble til skrik.
På plassen lå det strødd,
med menneskelik.
De ble skilt fra hverandre,
kvinner, barn og menn.
De visste ikke at de
aldri skulle møtes igjen
De fikk lite mat om dagen,
men måtte arbeide hardt,
for de ble drept av et skudd,
hvis de senket sin fart.
De klipte deres hår,
og tok deres klær.
De ble tvunget til å arbeide,
av Hitlers soldathær.
Gasskammer hates,
der menneskene gasses i hjel.
Alt håp for dem ble borte,
folket mistet sin sjel.
De ble fanget, pint og torturert,
sigøynere og jøder.
Arbeidet seg mot døden,
krematoriene gløder.
De levde i frykt hver dag
i frykt for soldatenes hat.
Menneskene ble pint til døde
av Hitlers SS soldat
De gikk bort over gråe veier.
Veier som bar en maske.
For det de trodde var støv,
var egentlig menneskeaske.
På en vakker solskinnsdag,
brytes porten opp.
De hvite busser strømmer på.
Fanger slipper å se atter en død kropp.
I dag er det bygninger og ruiner.
Over Auschwitz, solen kan skinne.
Men bygningene som står igjen,
Har etterlatt et forferdelig minne.
