Axel Molin

Axel Molin var sjåfør på de hvite bussene i 1945. Hans innsats reddet mange norske fanger fra konsentrasjonsleirene. 22 år gammel satt Axel seg bak rattet og kjørte fra Sverige til Tyskland i en hvit buss.

Han hadde vært fire år i det militæret og hadde utdannelse innen sykepleie. I tillegg hadde han hentet sårede fra Finland, så dette oppdraget brant han for.

– Det var en sjanse jeg ikke ville gå glipp av. Og jeg har ikke angret en dag, forteller Axel Molin.

På vårparten 1945 reiste en konvoi av hvite busser og biler fra Sverige, gjennom Danmark med kurs for Tyskland. De skulle befri de skandinaviske fangene som satt i konsentrasjonsleir.

Det var norske Niels Chr. Ditleff som hadde ideen og tok initiativet til redningsaksjonen. Han tok saken opp med Visepresidenten i Svenska Røda Korset, Grev Folke Bernadotte. Og tidlig våren 1945 inngikk Bernadotte forhandlinger med gestaposjef Heinrich Himmler, som lot Røde Kors få reise inn og hente de skandinaviske fangene og samle dem i leiren Neuengamme ved Hamburg.

Det ble en omfattende redningsaksjon. Den svenske staten betalte utgiftene. 307 personer deltok fra Sverige, og en rekke hvitmalte kjøretøyer ble klargjort. Konvoien besto av 36 ambulansebusser, 19 lastebiler, 7 personbiler, 7 motorsykler, et mobilt verksted og kjøkkenavdeling. I Danmark sluttet danskene seg til ekspedisjonen med over hunder kjøretøy og 433 mann, de fleste frivillige sjåfører. De hadde også med seg mengder av mat og klær til fangene.

Axel Molin ble gruppefører for fire busser. Hver buss hadde to sjåfører. Han sier det var et sjokk å komme til Tyskland og se alle de bombede byene.

Det var ingen lett oppgave sjåførene og redningmannskapene hadde foran seg. Ofte møtte de lukkede porter, men de fikk fangene ut til slutt. De hadde med seg lister med navn over hvem som satt i hvilke leire. Uten de listene hadde arbeidet vært umulig, sier Molin.

– Det var takket være listene som Wanda Hjort (i dag Heger) hadde laget over fangene at vi fikk med oss alle. Hun smuglet listene til Røde Kors, som på den måten fikk full oversikt over hvor de forskjellige fangene befant seg.

Dachau var den første leiren de kom til, tidlig på morgenen 19. mars 1945. Fangene sto oppstilt utenfor leiren i sine fangedrakter. Røde Kors-mannskapene slapp aldri inn i leiren.

Men fangene ble trygt plassert i bussene. De var skitne og fulle av lus. Mange hadde åpne sår, og lukten var forferdelig, forteller Axel. Møtet med de første fangene var sterkt, han glemmer det aldri.

– Men det er ganske rart, men venner seg til det meste. Vi forsto raskt at dette var mennesker i nød som trengte hjelp. Alle fikk matpakke, og vi ba dem om å spise forsiktig for ikke å ødelegge magen. Mange hadde jo ikke fått skikkelig mat på mange år! I de svenske pakkene var det knekkebrød, margarin, pålegg, kaffe og sigaretter. Danskene hadde pakket ned bacon, sardiner i olje og andre godsaker i sine matpakker.

I begynnelsen sa ikke fangene så mye, det var en Gestapo i hver buss som skulle passe på. Men etter en stund begynte fangene og sjåførene å snakke sammen på sitt eget språk. De fleste gestapistene viste seg å være menneskelige, og lot fangene få snakke fritt med sjåførene, forteller Molin.

Fangene fortalte at de trodde de hadde kommet til himmelen da de så de hvite bussene. I begynnelsen tvilte de på om aksjonen var for god til å være sann, men etter hvert tødde de opp og sang både den svenske og norske fedrelandssangen av ren glede!

Selv om bussene var tydelig merket for at de ikke skulle bli angrepet, var det farlig å kjøre rundt i Tyskland. Bussene måtte kjøre gjennom sønderbombede områder, og risikoen for å bli truffet var absolutt til stede.

Fangene ble samlet i Neuengamme, en leir utenfor Hamburg. Derfra gikk ferden over grensen til Danmark. Der ble de møtt av jublende menneskemasser som kastet mat og blomster inn vinduene på bussene. – Det var som julaften og nasjonaldag på en gang, sier Axel. Maken til velkomst hadde ingen opplevd tidligere.
De norske fangene ble trygt overlevert svenske myndigheter. De ble plassert på forskjellige steder i påvente av at krigen skulle slutte. Fangene fikk sivile klær og god pleie. Hensikten med oppholdet var også å forhindre å spre smitte av farlige sykdommer som fangene kunne ha tatt med seg fra konsentrasjonsleirene.

Axel Molin skiftet miljø, og tenkte ikke så mye på redningsaksjonen i årene etterpå. Men det hendte han hadde mareritt om opplevelsene. Den gangen snakket man lite om opplevelsene, man skulle glemme, og gå videre.

Først tidlig på 1980-tallet gjenopptok fangene og sjåførene fra Operasjon De hvite bussene kontakten. De har markert jubileer, og etter hvert begynte det å komme forespørsler fra skoler som ønsket å vite mer om hva som skjedde under den dramatiske operasjonen.

Tre busser ble pusset opp. De står nå i Norge, Danmark og Sverige. Og med bussene reiste Axel Molin rundt og fortalte om sin innsats.

Molin er svært takknemmelig for at han fikk muligheten til å være med på operasjonen. – Det har gitt meg mye glede og menneskekunnskap, sier han.

Til sammen 27000 fanger ble reddet ut av konsentrasjonsleirene ved hjelp av de hvite bussene.