Freddy Harding Solberg

Skrevet av:

Publisert: 23. juni 2015

Freddy Harding Solberg ville til England for å kjempe for Norge. Skjebnen ville det annerledes, og det er et under at unggutten fra Horten overlevde.

Freddy Harding Solberg ble født 4. november 1922. Han vokste opp i Horten og dro til sjøs som 15-åring. Under annen verdenskrig rømte Freddy til Sverige med håp om å komme videre til England, hvor han ville tjenestegjøre i de norske væpnede styrkene.

Han meldte seg som frivillig mannskap om bord i M/T «Buccaneer», en 9000 tonns tankbåt som lå klar i Göteborg, for å forsøke å ta seg over til England gjennom minefelt og tysk marineblokade i Nordsjøen. Egentlig skulle Freddy mønstre om bord på ”Newton”, men ble spurt om å bytte båt – noe han gjorde.

30. mars 1942 før avgang til England fikk mannskapet følgende opprop fra Sir George Benny, leder for konvoien:

Til skipsførere, offiserer, mannskaper og andre frivillige ombord i Buccaneer, Sjarente, Dikto, Gudvang, Lidio, Lionel, Newton, Rigmor, Skytteren, Storsten. I dag skal vi endelig gå til England og komme hva det komme vil, er vi fast bestemt på å gjøre reisen med løftet hode, som det anstår seg norske og britiske sjøfolk. Ja, vi løper en risiko men hva med det. Lykkes vi kommer disse utmerkede skip til å tjene de alliertes sak og med lasten deres kommer vi til å yte et bidrag til krigsforsyningene. Å senke skipene isteden for å se dem bli oppbrakt av fienden er naturligvis vår plikt. Og på deres vegne har jeg da tatt de nødvendige forholdsregler og det vet jeg dere er enige i. Skulle ulykken være ute underveis så husk at det i våre hjem og blant våre landsmenn kommer til å bli sagt at vi gjorde det beste for Norges og Storbritannias ære og frihet. Jeg har for min del aldri tatt denne blokaden særlig alvorlig, men den kan nok brytes en gang til og jeg tror at før to dager er gått kommer latteren deres til lå runge i en britisk havn. Så la oss sjøfolk i handelsflåten, fire hundre mann, legge kursen vestover med godt mot i bevisstheten om at skjebnen har utpekt oss til å bemanne disse skip for å tjene frihetens udødelige sak. Gud være med oss på ferden. Lenge leve Kong George, lenge leve Kong Haakon.
«Buccaneer» var en av de ti såkalte «Kvarstadbåtene», hvorav bare to kom seg velberget over, to returnerte til Göteborg og seks ble senket av egne mannskaper for å unngå at fartøyene skulle falle i fiendens hender. «Buccaneer» forliste, og Freddy ble tatt til fange den 1. april 1942. Det ble begynnelsen på over tre lange år som NN-fange i tyske konsentrasjonsleirer og tukthus under de aller verste omstendigheter.

Han havnet i NN-tukthuset Sonnenburg. Sonnenburg var en moderne slaveanstalt med intenst arbeid fra klokken halv syv om morgenen til halv syv om kvelden. Tukthuset solgte arbeidskraft til private firmaer. Det var store verksteder som sadelmakere, snekkere, metallarbeider og skreddere. Freddy havnet i skredderverkstedet hvor hn var det meste av tiden. – Jeg ble satt til å sy og reparere uniformer, forteller Freddy.

Fangene bodde på trange, uoppvarmede enmannsceller med et bord og stol og en ”kübel” – avtrede i hjørnet. Det var kun en glugge høyt oppe på veggen, så fangene hadde ingen mulighet til å se ut. – Det var kummerlige forhold og kalde vintre, så vi frøs og sultet mye, forteller Freddy. – Vi fikk dårlig med mat, og det var mange sykdommer som florerte. 44 av kvarstadguttene døde i Sonnenburg.
Selv fikk Freddy en byll på størrelse med et egg i nakken. Den væskefylte flegmonen kom som følge av underernæring, og Freddy ble lagt inn på revier, sykebrakka. Fangene ville unngå sykebrakka for en hver pris, for det var kjent at havnet du der, kom du trolig ikke ut i live. Men en dag fikk Freddy besøk av presten og en sykepasser. Freddy hevdet hardnakket at han ikke var syk, og fikk komme ut for å arbeide.

 

– Freddy var en gledesspreder i fangenskapet. Med sitt gode humør og sin faste holdning gjennom all motgang hjalp han mange fangekamerater gjennom den tunge tiden, forteller fangekamerat Bjørn Egge.
Freddy ble sittende i Sonnenburg frem til november 1944. Da nærmet den sovjetiske armeen seg, og fangene ble sendt på transport i kuvogner til Sachsenhausen. Siden de var NN-fanger, ble kvarstadgutta isolert i en egen brakke.

De gikk støvelgjengen, som så mange andre nyankomne fanger til leiren. Det vil si at de testet sko for Wermacht på en bane med forskjellig dekke. Hele dagen gikk fangene rundt banen, en strekning på rundt fire mil daglig.
Også i Sachsenhausen fikk Freddy en flegmone som følge av underernæring, denne gangen under armen. Han havnet på revier, og ble operert der av norske leger. Men så skulle også Sachsenhausen evakueres, og de syke ble sendt til Bergen-Belsen. – Da kom vi virkelig til helvete, forteller Freddy.
Freddy ble tatt ut til arbeidskommando og ble isolert i en leir innenfor selve leiren. Derfra ble han kommandert ut i skogen for å hugge ved til likbrenning. På grunn av store dødstall klarte ikke forbrenningsovnene å ta unna alt, så likene i Bergen-Belsen ble lagt i hauger og brent. – Det var helt forferdelig. Vi ble syke. Mange av de døde menneskene hadde sykdommer som tyfus, tuberkulose og dysenteri og vi ble smittet da vi bar og slepte på likene. Derfor havnet jeg til slutt på tyfusbrakka, forteller Freddy.

Der var det forferdelige forhold. Fangene lå to og tre mann i hver køye, de fikk knapt mat og drikke. De fleste klarte ikke å komme seg på toalettet og gjorde fra seg i sengene. Skjønt, toaletter… Fangene måtte bruke store tønner som avtrede. De døde i hopetall, og på utsiden av brakkene lå det store hauger med lik.

9. april 1945 fikk de 24 norske fangene vite at de skulle på transport. Freddy veide da 39 kilo, og regnet ikke med å overleve en transport i den tilstanden han befant seg i. Freddy hadde lagt alle klærne sine under hodeputen. Men da han skulle kle seg, var plaggene borte. Så han ble rullet inn i et møkkete ullteppe, fullt av lus og lopper. En norsk fangekamerat og en russer bar Freddy mot utgangen. Der sto representanter fra det danske Jyllandskorpset som samarbeidet med Røde Kors og ventet i ombygde fiskebiler. – Vi ble tatt imot av vennlige danske stemmer som sa vi at vi skulle hjem. Og da gråt vi, vi trodde ikke det var sant, vi hadde bare hørt ukvemsord og kommando-ord, ikke hørt et vennlig ord de siste par årene.

– Leiren ble evakuert seks dager etter at vi ble hentet ut, forteller Freddy. Han tror ikke han hadde overlevd så lenge dersom han ikke hadde blitt reddet.

Freddy og de andre fangekameratene ble kjørt til oppsamlingsleiren Neuengamme ved Hamburg. Der ble de skrubbet fra topp til tå og lagt i sykesenger med hvite laken. – Jeg trodde jeg var kommet til himmelen, forteller Freddy. De alvorlig syke tyfus-fangene ble sendt med første transport til den danske grensen og tatt hånd om av dansk Røde Kors. Videre gikk ferden i jernbanevogner til Helsingborg i Sverige hvor han ble liggende på sykehus frem til slutten av mai.

Da Freddy hadde kommet seg til hektene igjen etter frigjøringen, dro han på hvalfangst til Syd-Georgia. Senere tok han jobb som sveiser ved Horten Verft. Han var aktivt medlem av Krigsinvalideforbundet og Foreningen av Politiske Fanger 1940-45. Han stilte også villig opp som tidsvitne med Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz, hvor han var en høyt skattet medarbeider på turene med ungdom til tidligere konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland.

Freddy Harding Solberg døde i januar 2002, 79 år gammel.