Fredrik Dietrichson

Skrevet av:

Publisert: 23. juni 2015

Fredrik Dietrichson opplevde to mirakler under sitt fangeopphold i konsentrasjonsleire. Begge gangene fikk han hjelp til å jobbe innendørs. Det reddet livet hans.

Fredrik Dietrichson bodde i utlandet i årene før krigsutbruddet. Han hadde utdannet seg innen hotellfag, og studerte i Sveits da krigen brøt ut. Han fullførte eksamen i juni 1940 før han reiste til Stockholm hvor han bodde hos en kamerat.
I Stockholm ringte Fredrik til den norske ambassaden hvor han fikk snakke med minister Niels Christian Ditleff, som var far til en venn av ham. Ditleff så Fredrik som en mulig samarbeidspartner, og knyttet ham til en gruppe kalt SOI. Han ble sendt til Uppsala hvor han fikk jobb på et lite hotell.
Etter en stund fikk Fredrik beskjed om at hans mor i Norge var blitt syk. Han reiste over for å besøke henne. Samtidig fikk han tilbud om å bli restaurantsjef på Frognerseteren noe han takket ja til.

19. mars 1941 ble Fredrik arrestert. Han hadde hele tiden arbeidet illegalt, blant annet samarbeidet han med Ditleff junior med å skaffe opplysninger om produksjonen av tungtvann som ble sendt til Sverige med tog. Han skaffet også opplysninger fra Norske Shell, Hydro og Akers Mekaniske verksted om han i det stille sendte videre. Det gikk bra i ni måneder, helt til en av de andre i gruppen ble arrestert, og Fredriks navn ble kjent.

Han ble sendt til fengselet i Møllergata 19. Der opplevde han en fryktelig form for avstraffelse:
– Jeg måtte ta av meg alle klærne, og fikk bare ha et ullteppe rundt meg. De lot døren stå åpen og lyset var på. Ute på gangen satt en tysker som bare så på meg. Det var en forferdelig straff. Fredrik ble på Møllergata 19 i et og et halvt år. Han ble fratatt alt, og hadde verken tilgang på blyanter, papir eller en avis.
– Dagene gikk med til å vente. Jeg ventet på frokost, ventet på middag, ventet på å få dusje en gang i uken, ventet på å få lov til å gå i luftegården noen minutter hvis det var godt vær.
Og hele tiden ble jeg brakt inn til nye forhør. Det var alltid om natten, de kom ved halv totiden. Da heiv de en jernstang foran døren min for å vekke meg, og så bar det i bil opp på Victoria Terrasse hvor jeg ble plassert i en liten celle. Jeg lærte litt om psykologisk krigføring, for å si det sånn!

En dag ble Fredrik kjørt til Grini, og et par dager senere var han på transport til Tyskland. Han trodde han skulle jobbe på en gård. I stedet endte han i NN-leiren Natzweiler.
– Det var fryktelig, helt lammende. Fangevokterne hadde hunder som glefset og gjødde etter oss.
Det var ti fanger som ble sendt sammen. Åtte døde, Fredrik og kameraten Jon Sølvberg overlevde.

Fredrik ble satt til å jobbe i steinbruddet. Det var et forferdelige hardt arbeid, og Fredrik ble syk. Han ble sendt på sykestua hvor også kameraten Jon havnet.
Det var lite mat å få. Rasjonen var 350 gram brød og en liten klatt margarin. Middagen besto stort sett av tynn suppe.  Mange døde som følge av underernæring.

En dag kom det en ny kontingent med norske fanger, en av dem het Leif Paulsen og var lege. Under mottagelsen ble Paulsen vasket og barbert, og registrert i kartoteket. Da han oppga navn og yrke spurte SS-legen som undersøkte ham om han kjente en Dr. Paulsen fra Norge som hadde skrevet lærebok i medisin? Det viste seg at dette var faren til Leif Paulsen. SS-legen ga ham dermed god behandling og han fikk jobb som lege på sykebrakka.

Det viste seg også at Leif Paulsen kjente Fredrik igjen fra det illegale arbeidet i Oslo. Og dermed fikk Fredrik ekstra god pleie og jobb som assistent på sykebrakka. Det var en langt bedre jobb enn ute i steinbruddet. Det reddet livet hans.
– Jeg hadde som oppgave å ta de som hadde dødd i løpet av natten utav sengene sine og ut på vaskerommet hvor de ble hentet og brakt til krematoriet. Jeg delte også ut mat til de syke fangene.

Fredrik forteller at han måtte distansere seg fra den fryktelige hverdagen. Det nyttet ikke å la all elendigheten gå inn på seg.
– Jeg dro jo ut en tre-fire lik hver morgen, tok dem i bena og dro de ut av sengene så hodene slo i gulvet. Hva annet kunne jeg gjøre? Det var ingen båre der, og jobben måtte gjøres. Vi måtte rett og slett skru av vanlige følelser, ellers ville vi blitt gale.

Mat var et viktig tema blant fangene. Når de hadde tid til å snakke sammen gikk det alltid i mat. Fredrik ler og sier at når så mange menn er samlet skulle man tro praten gikk rundt jenter. Men det gjorde den aldri, mat var mye viktigere. Og fangene delte sine favorittoppskrifter med hverandre. Fredrik samlet dem i en liten notisbok.
– Jeg fikk polske, ungarske og russiske oppskrifter. En kar fra Luxembourg sa at han bare ville ha hestebiff når han kom hjem. Han fortalte i det vide og det brede om hvor mørt og godt hestebiff var, og la ut om oppskrifter, forteller Fredrik.

Høsten 1944 ble leiren evakuert og Fredrik ble sendt med tog til Mauthausen, en annen leir. Der ble han bare en ukes tid før han ble sendt videre til leiren Melk.
Der kom franskkunnskapene til nytte. Da leirledelsen etterlyste en fange som kunne fransk, meldte Fredrik seg med en gang. Han fikk jobb på skriverstuen, og slapp nok en gang å jobbe ute i kulde og dårlig vær.

I april 1945 fikk Fredrik og de andre norske fangene beskjed om at de skulle reise tilbake til Mauthausen. Der fikk de bade og ble kledd i sivile klær. Så ble de fulgt til porten der de ble møtt av hvite busser. Røde Kors hadde kommet for å hente dem hjem.

– Det var veldig gripende, helt overveldende! Vi fikk omsorg og mat, nesten litt for mye mat. Magene våre tålte jo ikke så mye, men vi klarte nesten ikke å stoppe og spise, forteller Fredrik.
De hvite bussene fraktet fangene til oppsamlingsleiren Neuengamme nord i Tyskland. Derfra gikk ferden videre gjennom Danmark og Sverige. Fredrik reiste til Stockholm hvor han var den 8. mai da Norge igjen ble et fritt land.