Harald Haugli

Harald Haugli fikk i oppgave å produsere flydeler til krigsindustrien under sitt fangeopphold i Tyskland. Men selv under streng oppsikt klarte han å sabotere flydelene.

Harald Haugli var med i en motstandsgruppe under krigen. De drev våpentrening, men kom aldri skikkelig i gang med arbeidet med å sabotere nazistene.

To av lederne ble arrestert først. De gjenværende medlemmene av gruppen var usikre. Skulle de rømme til Sverige, eller skulle de bli værende og fortsette motstandsarbeidet? De valgte det siste. Tre uker senere ble samtlige 72 medlemmer arrestert. De kom fra Nes, Sørum, Blaker, Fetsund og Lillestrøm. Hele organisasjonen ble rullet opp på en og samme dag.
– Vi var amatører, vi visste alt for lite om hvordan vi skulle drive motstandsarbeid, så det kom ikke som noen stor overraskelse at vi ble arrestert, forteller Harald Haugli.

Harald og de andre motstandsmennene ble kjørt til fengselet i Møllergata 19 hvor de ble avhørt. Etter to måneder på Møllergata 19 ble Harald sendt til Grini, hvor han ble værende i 17 måneder.
Der var han klar over faren over å bli sendt på transport til Tyskland.
– Vi visste en god del om hva som foregikk i konsentrasjonsleiren. Boken ”Myrsoldater” som var skrevet av en fange i Sachsenhausen gikk på rundgang blant fangene på Grini, så vi visste en god del om situasjonen i Tyskland. Men vi var mest redd for å bli utsatt for tortur.

Den 9. desember 1943 ble Harald sendt til Tyskland med fangeskipet Donau. Han var med den største transporten av fanger som var gått fra Norge.
Tre døgn tok turen til Stettin. Fangene fikk kun litt brød og suppe, men ikke noe å drikke. Det var det verste for Harald.
Da de kom frem til Stetting ble de stuet inn i kuvogner og fraktet videre med tog. Normalt var det plass til 40 mennesker i vognen, men på denne turen var det stappet inn 76 mann. Alle måtte stå på togturen som tok 36 timer. Heller ikke nå fikk fangene noe å drikke, og det var nærmest umulig å svelge det tørre brødet som ble delt ut. Det var heller ingen toaletter på toget, mange brukte gummistøvler til å urinere i.

Togets endestasjon var Oranienburg, i nærheten av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det var 16 kuldegrader da de ankom leiren. Fangene ble jaget inn i en brakke hvor de måtte levere fra seg sitt private tøy. Deretter ble de barbert over hele kroppen. Fangevokterne brukte gammelt og slitt utstyr, så det var en smertefull seanse. Deretter ble fangene desinfisert og sjekket av lege før de fikk utlevert fangeklærne.

– Det var ei skjorte, ei bukse, ei jakke, et par tresko og ei lue. Lua var viktig. Vi måtte hilse med lua når vi traff tyskere, ellers fikk vi straff. Klærne kom rett fra vaskeriet og var fuktige, og jeg husker vi frøs veldig, sier Harald.

Møtet med Sachsenhausen var brutalt. Det var like før jul, og Harald hadde fått jobb med å skrelle poteter for SS. Han klarte ikke å motstå fristelsen, og tok en bit av en potet. Det skulle han ikke ha gjort. Han ble oppdaget, og slått så kraftig i nakken med en geværkolbe at han svimte av.

Lille julaften skulle fangene defilere foran kommandanten. Samtidig skulle de lære hvordan forbrytelser ble straffet. Alle fangene ble oppstilt på appellplassen foran galgen.
– Det var en polakk som skulle henges. Han var veldig høy slik at når planken ble sparket vekk under bena hans, rakk bena ned til bakken slik at tauet ikke kvalte ham. Da gikk kommandanten frem med pistolen sin og ga ham et nakkeskudd. Deretter viftet han med pistolen, blåste røyken vekk og sa ”Alles in Ordnung”. Så kunne vi gå tilbake til brakka, forteller Harald.

Senere ble hengninger nærmest alminnelig. Harald sier selv at han nærmest ble hjernevasket av alt det fryktelige han så. De måtte bare stenge de fryktelige inntrykkene ute for å overleve.

Harald fikk arbeid på utekommandoen Henkel sammen med 120 nordmenn. Henkel var en flyfabrikk ikke langt fra Sachsenhausen.
– Henkel var en stor leir, det var ni fabrikker inne i leiren og en utenfor hvor det jobbet kvinner. Arbeidsforholdene var stort sett greie, vi slapp hengningene. Vi fikk utdelt verktøy og skulle lage deler til fly. Jeg hadde aldri gjort noe slikt før, forteller Harald.
Men fangene klarte likevel å sabotere:

– Vi arbeidet mye med aluminiumsdeler til flyene, og de laget vi riper og skår i slik at de ikke ville tåle lufttrykket når de ble montert på flyene. Det rare er at ingen av oss ble tatt for denne sabotasjen, som var ganske alvorlig, sier Harald.

Fangene bodde i brakker, og det var opptil 400 mennesker i hver sovesal. De hadde lange dager. Hver morgen klokken halv fire ble de vekket. Først skulle brakken ryddes og vaskes, og deretter var det frokost. Den besto av brunt vann som skulle ligne kaffe og litt brød som ble utdelt kvelden før.
Søvn ble det også lite av. Flyalarmen gikk ofte på nettene, og det kunne gå flere dager uten at Harald hadde blund på øynene.

Selv om livet var tøft var Harald overbevist om at han skulle komme hjem igjen.
– Jeg var rett og slett forbannet, og helt klar på at dem ikke skulle klare å knekke meg.

Etter seks måneder fikk Harald lov til å sende det første brevet hjem. En måned senere mottok han sin første Røde Kors pakke. Den inneholdt matvarer og sigaretter.
– Det var kjærkomment. Jeg var jo avvent fra å røyke, men når vi fikk en pakke så røykte vi.
Det vanskeligste med å få matpakker var at det var så mange andre sultne medfanger rundt oss. Derfor kunne vi jo ikke spise opp alt selv. Dessuten delte vi litt mat med brakkesjefen, det var helt nødvendig for å få litt bedre behandling.

Allerede i januar 1945 begynte ryktene å gå om at fangene skulle reddes ut av Røde Kors.
Harald hadde en fransk bekjent i leiren som hadde fått tak i en fransk avis som skrev om at det var forhandlinger på gang mellom Sverige og Tyskland om utveksling av fanger.  I og med at det kun var en håndfull svenske fanger i leirene, så begynte ryktene å gå om dette gjaldt de skandinaviske fangene.

Men det skjedde ingenting før mars måned. En dag fikk Harald og de andre norske fangene beskjed om at de skulle marsjere til hovedleiren Sachsenhausen. Der ble de møtt av svensk helsepersonale i hvite busser. Endelig var de reddet!
Harald ble kjørt nordover gjennom et bombet tyskland til konsentrasjonsleiren Neuengamme. Der skulle alle de skandinaviske fangene samles før de skulle fraktes videre til Danmark og Sverige.
Det var et fryktelig syn som møtte Harald i Neuengamme. Det var grusomme forhold og døde fanger lå overalt. Nordmennene måtte hjelpe til med å rydde vekk lik slik at de selv kunne overta soveplassene i brakkene.

Etter en måneds tid ble han igjen hentet og kjørt over grensen til Danmark. Der ble de innlosjert i en leir hvor de fikk både mat og en varm dusj.
– Det var skikkelig herlig å kjenne varmt vann og få vasket seg skikkelig. Jeg husker at jeg kjente at jeg ble gnidd godt på ryggen. Det var to unge damer som vasket meg. Jeg har aldri blitt så skuffet i mitt liv, jeg kunne jo godt tenkt meg damer, men ikke i den situasjonen der…

Harald ble sendt videre til Sverige hvor han var i karantene en stund. Norge var fremdeles i krig, så de norske fangene kunne ennå ikke reise hjem.
Men den 27. mai 1945 kunne endelig Harald sette sine føtter igjen på norsk jord.
– Vi reiste med tog til Oslo, og derfra var det satt opp buss for oss som kom fra Sørum og Blaker. Å komme hjem var som å komme til den syvende himmel!!

Harald forsto fort at det ikke skulle snakkes så høyt om tysklandsoppholdet. Men høsten 1945 ble han bedt om å holde et lite kåseri på et lokale i Blaker. Han ble bedt om å snakke om sine opplevelser i konsentrasjonsleirene. Han begynte å snakke, men etter en stund ble han avbrutt av tilhørerne som heller ville danse og ha det moro.
– Da gikk jeg bare stille og rolig ned av talerstolen, og siden nevnte jeg ingenting om fangehoppholdet på 30 år, sier Harald Haugli.