Øivind Hansen

Øivind Hansen var en gledesspreder av de sjeldne. Med sin sang og musikk var han med på å holde motet oppe blant fangene i Sachsenhausen.

Øyvind Hansen jobbet som sykkelreparatør da krigen brøt ut. Han var med i organisasjonen Fri Fagbevegelse hvor han distribuerte illegale aviser i september 1941.

Gruppen han var leder for talte 13 mann, og de sendte aviser både til Sverige og England, så vel som å levere i Oslo.
6. mars 1942 var det over. Da kom Gestapo hjem til Øyvind på Ila i Oslo og hentet ham til fengselet i Møllergata 19.
Øyvind feiret sin 20 års dag i fengselet 11. mars. Da satt han på enecelle i fengselet. Men han tilpasset seg den nye situasjonen greit, han var oppdratt til å motarbeide alt som hadde med fascisme og nazisme å gjøre:
– Vi var med i innsamlingen av hermetikk og ryggsekker til finnene under Finlandskrigen, og vi var engasjerte allerede som småunger så vi var forberedt på å gjøre motstand, forteller Øivind.

Etter tre uker på Møllergata 19 ble Øivind sendt til Grini. Der møtte han de andre fra motstandsgruppa og de havnet på samme rom. Der holdt de moralen oppe ved hjelp av kultur.
– Vi sang og jeg spilte trompet. I tillegg hadde vi diktlesning. Tyskerne hadde jo voldsom sans for kultur, og derfor lot de oss holde på.

På Grini fikk Øivind jobb med å pusse støvlene til leirledelsen. Han ble også ganggutt og delte ut mat til medfangene.
– Det var tøft. Flere ganger opplevde jeg at fanger som satt på enecelle greide å ta livet av seg. Men vi hadde også lyspunkter. Vi klarte å smugle beskjeder ut og inn i cellene ved å gjemme papirlapper mellom brødskivene. Men vi visste jo om risikoen, hvis vi ble tatt ville også vi havne i cella, forteller Øivind.

Etter elleve måneder skjedde det som Øivind fryktet mest: han ble sendt på transport til Tyskland. Men han ble fortalt at han skulle være sivilarbeider, og ikke i konsentrasjonsleir.
17. februar 1943 stilte Øivind opp til transport med trompeten under armen.
Han kom om bord i fangeskipet Donau som seilte til Danmark. Derfra gikk ferden videre med jernbane.
– Da toget stoppet og vi så skiltet med Oranienburg, skjønte vi at vi skulle til Sachsenhausen. Vi hadde lest om leiren, men kunne ikke tro at det var så ille der. Men da vi ankom leiren ble vi møtt av et sant kaos. SS-folk med bjeffende hunder og fanger fra mange nasjonaliteter. Da det første sjokket hadde lagt seg så vi disse radmagre muselmennene som gikk rundt og snuste etter mat. Da fikk vi virkelig sjokk, og lurte på hvor lang tid det ville ta før vi så slik ut, forteller Øivind.

Etter at Øivind og de andre nyankomne var registrert, ble de plassert på det som ble kalt
”zugangsblokk” – en brakke for nykommere. Der skulle de lære å hilse og marsjere.
Den første uken måtte de også gå ”schuprüfstelle” som det het på tysk. Fangene fikk utdelt militærstøvler som skulle testes på forskjellig underlag. Stein, pukk, sand, vann og asfalt. De gikk fire mil hver dag i åttetall rundt appellplassen, og det ble notert hvordan skoene ble slitt på de forskjellige underlagene.

De norske fangene fikk bo sammen på egne brakker, og det betydde veldig mye. Totalt fire brakker var fylt med nordmenn.

Øivind ble etter hvert sendt til utekommandoen Staken hvor han var med å gjøre i stand gamle brakker slik at de kunne lage en ny leir som het Falkensee.
– Jeg fikk i oppgave å grave grøfter slik at vi kunne støpe grunnmur. I tillegg skulle jeg lage en sti som vaktene kunne gå frem og tilbake på. Jeg gjorde visst et godt arbeid, for om kvelden ble jeg ropt opp og forfremmet til potetskreller. Det var en flott jobb, sier Øivind.

Men Øivind ble syk av smittsom dysenteri, en voldsom diaré. Han ble så dårlig at han måtte sendes til sjukestua i Sachsenhausen. Der fikk han hjelp av den norske legen Sven Oftedal fra Stavanger. Øivind ble behandlet med vanlig trekull som tørket ut kroppen. Han delte køye med to andre pasienter, men fikk egen seng etter noen dager.
Øivinds gode venner i leiren klarte å bestikke de tyske ansvarlige for avdelingen med en pakke sigaretter mot at Øivind fikk skikkelig medisin mot magesmertene. Og slik ble han frisk.

Øivind ville ikke tilbake til utekommandoen Falkensee, og fikk heldigvis jobb som hjelpepleier på sykestua. En del av jobben var å lempe ut de som hadde dødd i løpet av natten.
– De døde kroppene var avkledde og nakne, og fangenummeret var malt med tusjpenn på brystet. Tyskerne var veldig redde for smitte, spesielt av tyfus, så de var veldig nøye med at vi ikke tok i likene, forteller Øivind.

Den siste tiden i leiren arbeidet Øivind på et sykkelverksted. Han hadde det tålig greit og fikk ekstra mat og sigaretter fra Røde Kors.
– Nordmennene var heldige, det var helt klart. Vi forsøkte å hjelpe der vi kunne, og vi var blant annet faddere for noen små gutter som bodde i en brakke for barn. De yngste var helt ned i fem år. Vi smuglet inn vitaminer og mat til barna slik at de skulle klare seg, forteller Øivind.

Den 11. mars 1945 fylte Øivind 23 år. Dagen etter kom de hvite bussene til Sachsenhausen.
Tre norske jøder som hadde vært i Auschwitz var blitt sendt til Sachsenhausen. Takket være norske medfanger klarte de å skifte identitet på dem slik at de ikke lenger var registrert som jøder. Dermed fikk også disse bli med de hvite bussene hjem.

Øivind ble med de hvite bussene til konsentrasjoneleiren Neuengamme hvor alle fangene ble samlet, og videre gjennom Danmark til Sverige.
25. mai kom Øivind hjem til Norge. Endelig var han fri!

De siste årene av sitt liv brukte Øivind Hansen som tidsvitne for Hvite busser til Auschwitz sammen med kona, Sonja Claes.