Richard Kuran

Skrevet av:

Publisert: 7. juli 2015

Richard Kuran vokste opp i Polen og ble med i den polske motstandsbevegelsen. Han ble arrestert og sendt Europa på kryss og tvers, men endte opp som fange i Norge.

Richard Kuran ble født i Warszawa i 1924. Han vokste opp i en stor familie med to brødre og to søstre. De ble tidlig klar over at krigen ville ramme dem.
Like før krigsutbruddet ble Richards brødre og søskenbarn innkalt i militæret. Det var siste gang han så dem. Han hørte aldri noe fra dem siden.

Da nazistene angrep Polen 1. september 1939 var den andre verdenskrig i gang. Warszawa ble bombet sønder og sammen. Det siste angrepet varte i over elleve timer.
– Mange hus ble ødelagt, mennesker ble drept. Vi hadde ikke tilfluktsrom og gjemte oss i kjellere. Det var en fryktelig tid, forteller Richard.
Til slutt måtte den polske hovedstaden kapitulere. Det oppsto panikk blant befolkningen, og en rekke nye forordninger ble innført.
Blant annet ble alle høyere skoler og universitet stengt for polakker. Det ble forbudt å ha radioapparat og skytevåpen. Brudd på forordningene ble straffet med døden.
I tillegg ble det vanskeligere å klare seg i hverdagen, alt ble dyrere.

Innbyggerne fikk ikke lov til å forlate byen. De måtte ha spesielle passersedler.
Men nazistene trengte arbeidskraft og inviterte polakker til å reise til Tyskland for å arbeide i fabrikker og i jordbruket. De fleste takket ja til dette, ellers risikerte de å bli arrestert.
Richard og en kamerat endte opp i Bayern, sør i Tyskland.

– Der havnet vi hos en bonde. Vi skulle jobbe for 26 mark i måneden. Men vi likte oss ikke, så vi rømte etter tre uker. Det tok ikke lang tid før vi ble arrestert og havnet i fengsel. Etter noen uker ble de sendt videre til Østerrike hvor de ble sendt rundt på forskjellige jobber.
På en av arbeidsplassene møtte de to kameratene noen ukrainske kvinner som jobbet frivillig. De sa seg villige til å hjelpe dem.
– Vi stakk av sammen de ukrainske kvinnene. De reiste lovlig, men det gjorde selvfølgelig ikke vi. Vi greide å komme oss til Krakow og videre derfra hjem til Warszawa. Der traff jeg en gammel speiderleder som spurte om jeg ville være med i undergrunnsarbeidet. Jeg var jo ung og rask og takket ja til det, forteller Richard.

Men allerede i 1941 ble Richard arrestert. Denne gangen ble det verre å lure seg unna. Han ble plassert på en stor anstalt i påvente av å bli sendt videre. Han visste ikke hvor hans skulle. Richard risikerte å bli sendt til en ny arbeidsplass i industrien eller landbruket i Tyskland. Eller han kunne bli sendt i fengsel eller i verste tilfelle – til en konsentrasjonsleir.

I 1942 ble Richard sendt til Tyskland. Reisen foregikk med tog, og den var lang og hard.
– I en av togvognene fraktet de hester, og siden det var kaldt stakk vi føttene ned i den varme hestemøkka. Det gjorde godt, forteller Richard.

I en liten by gikk Richard og en gjeng andre gutter av toget. De hadde sigaretter og tobakk som de fikk byttet mot brød hos en snill baker.
Richard var nå på rømmen. Han var forfulgt og mener selv han utviklet en slags sjette eller syvende sans for å klare å holde seg skjult for politiet. Kameratgjengen kom seg på et tog som gikk sørover og endte opp i Riga.
Der traff de en landsmann som hjalp dem å komme seg videre med tog. Men under en kontroll ble de tatt og arrestert – igjen.  Richard og kameratene sine hadde ingen papirer og kunne ikke gjøre rede for hvor de skulle. Nazistene visste ikke hvor de skulle gjøre av dem, og sendte dem til Kaliningrad.

– Der ble vi satt til å arbeide ved et støperi.  Vi støpte fundamenter for tungt artilleri. Maten var grei nok, men arbeidet var fryktelig hardt. Vi ble der til utpå høsten da vi ble sendt tilbake til Berlin, forteller Richard.

Nok en gang klarte Richard å komme seg hjem til Warszawa hvor han fortsatte med undergrunnsarbeidet. De var tre stykker i Richards gruppe. For at de ikke skulle bli avslørt var det bare en av dem som kjente til de videre kontaktene.

Richard traff igjen sin søster og mor i Warszawa. De hjalp til å gjemme jødiske barn fra ghettoen i byen. Det var svært farlig og de ville få dødsstraff om de ble tatt.
De gjemte to små barn i leiligheten sin, og var også med å lose andre jøder til skjulesteder forskjellige plasser i byen.

Men Richard ble arrestert igjen. Heldigvis var han alene og ikke sammen med noen av jødene han smuglet gjennom byen. Han ble sendt til et samlingssted sammen med flere kriminelle før han etter en ukes tid ble sendt til en leir i Tyskland.
Richard hadde falske identitetspapirer og sa at han var elektrikerlærling. Dermed ble han sendt til firmaet Siemens gruvedrift i Jugoslavia.
Forholdene var relativt greie i arbeidsleiren. Fangene fikk en permisjonsseddel og fikk lov til å gå ut i byen i blant. Men etter noen uker ble Richard sendt videre til et fengsel. Der var forholdene langt verre:
– Flere ganger ble jeg vekket på natten og stilt på rekke med andre fanger. Fangevokterne hadde jernbeslåtte støvler, og en av dem tråkket så hardt på tåa mi at den knuste. Det var grusomt vondt hele kroppen låste seg i krampe og jeg fikk ikke fram en lyd, forteller Richard.

Enda en gang ble Richard sendt videre på transport. På toget satt også en rekke SS-voktere. De drakk plommebrennevin til de ble helt susete i hodet. Da de sovnet kastet Richard og en serber seg av toget mens det var i fart.
De klarte å ta seg frem til Beograd. Men der ble Richard tatt for å ha hatt et falsk pass. Og dermed bar det til Berlin – nok en gang. Derfra gikk ferden direkte videre til Tallinn og derfra til Finland. Der ble Richard plassert i en leir i Romanievi hvor han fikk i oppgave å holde hovedveien ren.
Da Finland kapitulerte ved årskiftet 1943/44 ble fangene sendt til Norge.
– Jeg kom først til Karasjok, og den første kvinnen jeg så var en eldgammel, skrukkete samekvinne. Hun leide to unger og hadde pipe i munnen. Deretter ble jeg sendt videre til Lakselv hvor jeg ble en fjorten dagers tid

Richard ble flyttet mye rundt. Han jobbet på jernbanelinja i Saltfjellet og fikk senere jobb i en transportgruppe i Mo i Rana. Han husker spesielt godt et lyspunkt:
– En dag kom en kvinne i 30 årene til leiren med en pakke med mat til meg. Hun jobbet trolig som skredder eller noe sånt fordi hun var ofte i leiren i forbindelse med uniformene. Jeg passet på å være i nærheten når hun kom, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få takket henne for maten. Hun het Sonja, og ga meg et veldig håp, forteller Richard.

Han ble sendt videre til Trondheim hvor han var da krigen sluttet.
Richard reiste til Oslo og bosatte seg siden i Norge.