Skip to main content

Minnemarkering 75 år etter

22. april er 75 år siden konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin ble frigjort.
Planen var å ha en storstilt minnemarkering i flere dager. Koronapandemien snudde om på disse planene.
I stedet er det laget en egen digital minnemarkering.

Den digitale minnemarkeringen kan med fordel oppleves på denne lenken: https://www.sachsenhausen-sbg.de/75befreiungsachsenhausen/

Minnemarkeringen i år, 75 år etter at leiren ble frigjort av Sovjetiske styrker 22. april 1945, er viktig av mange grunner. Først og fremst betød det frihet for de mange tusen fangene, som av forskjellige grunner måtte bo og arbeide under svært vanskelige forhold i leiren. En annen grunn er at frigjøringen av leiren bidro til å frigjøre kunnskap om konsekvensene av nazistenes ideologi og diktatur.

De fleste av bygningene i leiren er revet, men noen viktige bygg står. Murene rundt leiren, inngangsporten, vaskebrakka og kjøkkenbrakka, sykebrakkene Revier, anatomibygget, det helt spesielle leirfengselet og henrettelsesstedet Station Z, rett utenfor muren.

Rundt 2500 nordmenn var fanger i leiren. Ikke alle samtidig. De første nordmennene kom så tidlig som i 1941. Forholdene var svært vanskelige, og i perioden frem til 1943 døde mange nordmenn, som også var tilfellet for fangene for øvrig. Fra 1943 innså nazistene at det begynte å bli mangel på arbeidskraft i arbeidsleirene. Derfor ble det innført noe endrede forhold i leiren, blant annet ble sykebrakka endret fra å være et siste stoppested, til å være et sykehus der man faktisk kunne behandle folk. Hensikten var å beholde arbeidskraft litt lenger.

De totale dødstallene er usikre. Offisielt døde rundt 100 000 fanger, enten av sykdom, vold eller henrettelser. Men mange døde uten å bli registrert.  Fanger som ble sendt direkte til leiren for å  henrettes ble ikke registrert. Station Z ble etter hvert utviklet til et massehenrettelsessted, der nazistene blant annet anla et eget nakkeskuddsbygg. Fortsatt den dag i dag står halvt istykkersprengte krematorieovner på rekke og rad, og vitner om en ideologi som ikke bare forsvarte, men endog hyllet drap på mennesker.

I denne verden av uforståelig galskap og total dehumanisering, fantes det, skjult for nazistene, fantastiske eksempler på ekte humanisme, mot og offervilje. Et eksempel er den norske sykepleieren Per Roth, som sammen med legen Sven Oftedal organiserte hjelpearbeid til 11 jødiske gutter i alderen 6 – 18 år. De kom alle fra Auschwitz for å gjennomgå medisinske eksperimenter, der de var injesert med Hepatitt. Normalt ville guttene bli likvidert etter en kort tid, men Roth klarte å overbevise leirledelsen om at legeteamet, som hadde startet eksperimentet, ikke var ferdige, men måtte holde på lenger og ville komme tilbake. De norske legene klarte å gjøre guttene friske, og i tiden etter overlevde de blant annet av mat fra de norske fangenes Røde Kors pakker.

I boken «Wie brennend Feuer. Ein Opfer medizinischer Experimente im Konzentrationslager Sachsenhausen erzählt» forteller Saul Oren-Hornfeld, om denne hendelen. Alle de 11 jødiske guttene overlevde fangenskapet

Per Roth reddet også en alvorlig syk tsjekkisk jødisk gutt, Thomas Gross, ved å bytte identitet med en annen død fange. Også han overlevde og bosatte seg i Sveits der han jobbet som psykiater.

Roth ble etter krigen hedret med Kongens fortjenestemedalje, og tittelen Righteous Among Nations fra den Israelske stat.

Slike enkelthistorier er særdeles viktig å formidle videre. Historiefortelling kan fort dreie seg om uforståelige antall døde eller upersonlige store linjer. Når vi får presentert sterke enkelthistorier, som denne, og som antagelig hver eneste fange har med seg, blir historien levende og nær. Hvite Busser vil formidle verdier for å gjøre ungdommene på tur mer bevisste egne valg senere i livet.

Historien om sykepleieren Per Roth står for seg selv. Når man lar seg bevege av hans innsats, kanskje endog tillater seg å se historien gjennom barnas øyne, blir kontrasten til nazistenes vanvidd enorm. 

Det er 75 år siden nazistenes ugjerninger ble stoppet. Det er 75 år siden de 11 jødiske guttene, og den unge mannen Thomas Gross ble sluppet fri og overlevde et av historiens mørkeste kapitler. Tilbake står helter, som Per Roth, Sven Oftedal og andre som levende lys i dette mørket.

I dag minnes vi. Først og fremst alle som døde og led under nazistenes tyranni. Men like viktig er det å minnes alle de som sto frem og gjorde en forskjell da alt så håpløst ut. Det er historier som vil leve videre og forme nye unge for fremtiden.