En dag til sorg og ettertanke

Det er 10 år siden 22. juliterroren i Regjeringskvartalet og på Utøya. Fortsatt er det er det en helt ufattelig handling. Hvordan er det mulig å myrde 77 mennesker, og skade så mange? Og hvordan i all verden er det mulig å forsvare handlingene sine etterpå?  
Skrevet av:
Ole Jonny Hansen
Publisert: 21. juli 2021

Ettertiden har vist at terroristen benyttet seg av en ideologisk retorikk som har til oppgave ikke bare å legitimere handlingene sine, men se de som nødvendige og endatil ærefulle i en opplevd nødvendig kamp.

Hovedfienden, nøye beskrevet i terroristens manifest, «A European Declaration of Independence», som han publiserte på Internettet kort tid før terrorhandlingene, er Islamismen. Noe Ingeborg Kjos, i sin Masteroppgave i Idehistorie, fra Universitetet i Oslo fra 2013, mener plasserer manifestet i et ideologisk landskap, paradoksalt nok, sammen med «kontrajihadismen», men også med klare paralleller til kommunisme, fascisme og nasjonalsosialisme. Samlebetegnelsen er totalitarisme.

Det går selvfølgelig an å avskrive manifestet, og hele den ideologiske ideverdenen manifestet kan linkes til, som oppkonstruert vrøvl. En tid, i opptakten til rettssaken, ble det mye diskutert om terroristen var ved sine fulle fem, og om ikke psykiatriske diagnoser måtte brukes for å forklare hans handlinger. Noe som heldigvis ble avvist.

Tankegodset i terroristens «manifest» er ikke av ny dato. Det går inn i en tradisjon der totalitære bevegelser, enten de beskrives som høyre- eller venstreekstreme, eller som religiøst ekstreme,  beskriver oppskriften til det antatt fullkomne samfunn. De fleste «vanlige mennesker» beskrives som uvitende, mennesker som lever i en falsk forestillingsverden og egentlig ikke forstår hvordan verden er «skrudd sammen». Det er det bare en opplyst, liten elite som kan. Og på veien, for å nå målet om drømmesamfunnet, mener de at et revolusjonært, voldelig brudd med det bestående er nødvendig. Derfor legitimeres terror. På veien til målet finnes det, for dem, ingen moralske eller ideologiske sperrer for hva slags virkemidler som er lov å bruke.

I dag kjenner vi disse virkemidlene. Ikke bare fra regjeringskvartalet eller fra Utøya, men fra Manshaus´ angrep på moskeen i Bærum i 2019. Også det bortimot umulig å forstå. Men også fra aksjoner i mange andre land.

22. juli er en viktig dag. Det er en viktig dag å minnes ofrene for terroristens fryktelige gjerninger, en dag å reflektere over hvilke verdier som skaper et godt samfunn, og en dag å ta litt ekstra vare på hverandre.

Felles for disse aksjonene er at de ikke er kun nasjonale, men internasjonale. Til sammenligning var det i USA 17 angrep som kunne knyttes til høyreekstreme personer eller grupper. I perioden fra 2010 til 2020 ble hele 330 personer drept i det samme land, av ekstremister.

Et annet fellestrekk er at alle som står i veien for å få gjennomført sin ideologi er fiender. Altså mennesker som står i veien for den antatt ideelle løsningen. I det øyeblikket noen beskrives som fiender, er det tillatt med handlinger man normalt ikke ville akseptert i et åpent samfunn. Fiender kan arresteres, forhøres, forfølges, utøves vold mot og enda til; rydde de av veien. Enklere sagt betyr det siste å drepe dem.

Dehumanisering

Denne prosessen kalles «dehumanisering». Som betyr å umenneskeliggjøre de vi ellers betrakter som medmennesker, frata dem menneskelige egenskaper, og etter hvert tillate seg handlinger mot dem man normalt ikke ville gjøre mot medmennesker. Det var dette nazistene gjorde mot jødene. Og etter hvert mot en rekke andre grupper.

Sammenligne for å advare

For oss i Hvite Busser er det viktig å sammenligne disse handlingene. Gruoppvekkende handlinger som alle viser hvor langt noen er villige til å gå for å gjennomføre sitt ideologiske prosjekt. Slik terroristen fra regjeringskvartalet og Utøya var villig til.

Vi sammenligner for å advare. Mot ideologier som kan legitimere fryktelige handlinger mot enkeltmennesker og grupper. Som begrenser frihet, tillater vold og terror som middel for å få sin vilje igjennom, som har til hensikt å ødelegge demokratiet.

Ingen ideer kan sette seg over det enkelte menneskets grunnleggende frihet og likhet. Vi er alle født frie. Uansett etnisk bakgrunn, kjønn, sosioøkonomisk status, farge og politiske og religiøs oppfatning.

Derfor er det så viktig å drive med holdningsskapende aktiviteter. Der menneskerettighetene står i sentrum. Det mener vi best kan gjøres ved å vise frem minnesteder både ute i Europa, og i Norge, der overgrep mot enkeltmennesker og grupper har funnet sted. For å formidle at den beste beredskapen vi kan utføre, er den holdningsskapende aktiviteten. Vi kaller det holdningsberedskap.

22. juli er en viktig dag. Det er en viktig dag å minnes ofrene for terroristens fryktelige gjerninger, en dag å reflektere over hvilke verdier som skaper et godt samfunn, og en dag å ta litt ekstra vare på hverandre.