Skip to main content

Samuel Steinmann

Av Finn Våga og Ole J. Askeland, Stavanger Aftenblad:

«Samuel Steinmann har sett mer lidelse og flere lik enn et menneske kan bære. Hans øyne gråter fremdeles. For om natten er han tilbake i Auschwitz. Tilbake blant de døde.

Tilbake i helvete. På venstrearmen har han nummeret som for alltid vil minne ham om årene i fangenskapet. 79 231. Tall han fikk fordi han var jøde: 79 231.

Steinmann så venner, slektninger og ukjente bli drept. Storebroren Harry var en av dem. Han skulle også drepes, men klamret seg til livsviljen.

– Jeg ville overleve. Jeg måtte fortelle verden om det vi opplevde. Det er min forpliktelse overfor de som døde, sier Samuel Steinmann. De er bare to igjen. De andre norske jødene som overlevde utryddelsen er borte. Men Julius Paltiel i Trondheim og Samuel Steinmann i Oslo lever. To sterke menn som overlevde det mørkeste kapitlet i europeisk historie, den systematiske ondskapen.

– Jeg var omgitt av døden 24 timer i døgnet. Jeg så brutaliteten og råskapen. Ikke noe menneske kan bevare menneskeligheten i slike omgivelser. Jeg ble selv avstumpet og rå. Men jeg ville leve, sier han stille.

Etter ett år i konsentrasjonsleir var Samuel en av veteranene. Han betraktet ikke folkene i de nye fangetransportene som medmennesker. Han så på dem som rå arbeidskraft, og spekulerte på hvor lenge de ville overleve. De var 186 arbeidsføre i hans egen transport.

Etter tre måneder i leiren var kun 25 av dem i live. Noen døde av sykdom, noen frøs i hjel, noen tok livet sitt ved å hoppe på det elektriske gjerdet, noen var for svake og ble sendt rett i gasskammeret. Men Samuel klarte seg. Tilfeldigheter, flaks og livsvilje. Selv om det i helvete også var glimt av menneskelig godhet og storsinn, så ble både bøddel og offer avstumpet.

– Vi hjalp de vi kjente, men måtte være følelseskalde for i det hele tatt å overleve. Vi var tross alt undermennesker som skulle slaktes. Bak det elektriske piggtrådgjerdet drømte han om friheten, men like mye om fersk loff med meierismør og jordbærsyltetøy. Mens hver eneste dag var en kamp om liv og død.

Tidligere fanger har reist tilbake til leirene de satt i under krigen. Samuel har ikke lyst til å se utryddelsesleiren Auschwitz igjen.

– Jeg har vært i Auschwitz. Jeg så mennesker dø der. Jeg skal ikke tilbake. I mange år var han taus. Han fortalte ikke engang kone og barn om sine opplevelser. Minnene var for vonde. Det tok et halvt år før han kunne le og gråte igjen.

Men de siste årene har han fortalt. Ikke for at vi skal dømme, men for at vi skal prøve å forstå og lære, slik at det aldri kan skje igjen.»