Imre Hercz
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.
«Jeg var sint og ville ikke dø. Derfor tror jeg at jeg overlevde.»
Hvem var Imre Hercz?
Imre Hercz ble født i Ungarn inn i en jødisk familie som den yngste av tre brødre. Faren hans tjenestegjorde som soldat med utmerkelse under første verdenskrig, og familien levde et godt liv frem til 1944. Da okkuperte nazistene Ungarn i løpet av én dag, og familien måtte flytte fra hjemmet sitt til en trang ghetto. Kort tid etter deporterte myndighetene de ungarske jødene i kuvogner til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Da toget passerte den polske grensen, gråt faren fordi han forstod at ungarere hadde utlevert sitt eget folk.
Erfaringene fra leirene
Da transporten ankom Auschwitz-Birkenau i 1944, var Imre bare 15 år gammel. Han forstod tysk og skjønte raskt at barn under 15 år ble sendt direkte i gasskammeret. Han løp tilbake til familien og insisterte på at de måtte oppgi alderen hans til 17 år. Denne løgnen reddet livet hans under seleksjonen, og han fikk komme inn i leiren sammen med faren og brødrene.
Figur 1: Seleksjonen i Birkenau
Av ukjent/ Yad Vashem.
Lisens: Public domain
Etter et opphold i en barnebrakke og tvangsarbeid med potetplukking i Bayern, havnet Imre i utryddelsesleiren Kaufbeuren i september 1944. Her opplevde han ekstreme grusomheter. Fanger med gulltenner drept på stedet for at nazistene kunne få tak i gullet. Imre arbeidet med jernbaneskinner i bitende kulde uten hansker. SS-soldater spylte jevnlig kaldt vann på fangene for å plage dem.
«Her begynte mitt skrekkscenario.»
I desember 1944 ble han overført til Dachau. Han hadde da pådratt seg alvorlige forfrysninger, og legene ønsket å amputere både fingre og tær. Siden Imre snakket flytende tysk, klarte han å overbevise legene om å la ham slippe operasjon, og han ble i stedet lagt inn på sykebrakka.
«Jeg ble lagt i en seng og de ordnet et teppe som de la over med. Jeg tror en engel passet på meg på sykehuset. Teppet lå alltid over meg, og jeg klarte ikke selv å holde det på plass. Selv den dag i dag er jeg uten følelse i fingertuppene.»
Her overlevde han både flekktyfus og ekstrem utmagring. Da amerikanske styrker nærmet seg leiren i april 1945, veide Imre bare 29 kilo. En lege erklærte ham for døende, noe som paradoksalt nok reddet ham fra å bli sendt ut på den livsfarlige dødsmarsjen.
«De svake ble pisket fremover og hvis de ga opp ble de skutt.»
Budskap til fremtiden
Imre Hercz mistet 60 familiemedlemmer i leirene. Bare to av brødrene hans overlevde. Hans egen livskraft kom fra et sterkt sinne over den urettferdigheten han ble utsatt for. Han mente at nazistene ikke skulle få vinne ved å ta livet hans. Etter krigen brukte han fem og et halvt år på sykehus for å bli frisk av tuberkulose før han i 1952 kom til Norge. Her oppfylte han drømmen om å bli lege.
«Min livskraft har vært at jeg aldri gir meg. Jeg var sint og ville ikke dø. Derfor tror jeg at jeg overlevde. Jeg syntes det var forferdelig urettferdig at jeg havnet i konsentrasjonsleir og tenkte at dersom jeg døde ville nazistene vinne over meg. Det ville jeg ikke!»
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien om Imre Hercz belyser skjebnen til de ungarske jødene, som ble rammet av Holocaust i krigens aller siste fase. Hans erfaringer som barn i utryddelsesleire viser menneskets ekstreme evne til tilpasning og overlevelse under umenneskelig press. Han valgte å fortelle sin historie for å kjempe mot rasisme og nynazisme. Påstander fra nynazister om at Holocaust ikke fantes fikk ham til å åpne munnen.
Tidsvitnet og Hvite Busser
I mange år tidde Imre om sine opplevelser fordi han var redd for at barna ville ta skade av å høre dem. Senere i livet endret han mening og ble et viktig tidsvitne. Han reiste rundt til skoler for å spre kunnskap og hindre at historien gjentar seg. For Imre var det å fortelle en måte å sikre at de som døde ikke ble glemt.
Lær mer om historien til Imre Hercz
Intervju av Karine Næss Frafjord