Julius Paltiel

Skrevet av:

Publisert: 10. mars 2026

Del denne artikkelen →

«Dette skal jeg greie, de skal ikke greie å ta knekken på meg!»

Hvem var Julius Paltiel?

Julius Paltiel, 1942 (NTNU Universitetsbiblioteket / Fotograf: Hilfling-Rasmussen)

Julius Paltiel var en av de svært få norske jødene som overlevde utryddelsesleiren Auschwitz. Han vokste opp i en trygg familie i Trondheim og var bare 18 år gammel da han ble arrestert i 1942. Ferden gikk via Falstad fangeleir til de dypeste mørkene i Polen. Julius mistet hele sin familie i gasskamrene, men han klamret seg til livet mot alle odds. Han kom alene tilbake til hjembyen i juni 1945. Julius viet store deler av sitt liv til å formidle historien for å hindre at noe lignende skjer igjen.

Erfaringene fra Auschwitz og Buchenwald

Julius Paltiels fangedrakt. Foto fra Jødisk museum i Trondheim.

Julius ankom Auschwitz-Birkenau 3. mars 1943 med den såkalte Berlin-transporten. Møtet med leiren var et sjokkerende kaos av skrikende vakter og bjeffende hunder. Han fikk fangenummer 105 362 tatovert på armen og ble sendt til slavearbeid i Monowitz. Noe av det første han opplevde, var det brutale svaret fra medfanger da han spurte etter familien:

«I pipa… Han er gasset!»

Hele hans nærmeste familie: moren, broren Idar og øvrige slektninger ble drept umiddelbart etter ankomst.

Arbeidshverdagen bestod av tolv timers økter med ekstremt hardt fysisk slit, blant annet med å rive en kirke og bære tunge sementsekker. Julius lærte raskt at overlevelse handlet om «faenskap», en innbitt vilje til ikke å la seg knekke. Samt å opprettholde personlig hygiene for å bevare sin menneskelighet og unngå lusebårne sykdommer. Han ble utsatt for Josef Mengeles grufulle medisinske eksperimenter, der han fikk injisert 96 % alkohol i leddene (21 sprøyter i hvert ledd) for å se om smerte kunne fordrive smerte. Julius ble tatt ut til gasskammeret hele seks ganger, men ble hver gang reddet i siste liten av skriveren Arthur Poznanski, som strøk nummeret hans fra listene og erstattet det med numre til fanger som allerede var døde.

I januar 1945 ble Julius drevet ut på en nådeløs dødsmarsj til Gleiwitz, der han så medfanger bli skutt hvis de ikke klarte å gå. Han ble deretter fraktet i ti døgn i åpne kullvogner under ekstreme vinterforhold til Buchenwald. Da de hvite bussene kom i mars 1945, opplevde Julius sitt livs bitreste skuffelse da han og fire andre jødiske gutter ble nektet å være med fordi de var jøder. De måtte gå i dekning på et loft i leiren for å unngå en siste likvidasjonsbølge før de ble befridd av amerikanske styrker 11. april 1945.

Budskap til fremtiden

Julius Paltiel viet en betydelig del av sitt liv etter krigen til å holde foredrag for ungdom for å sikre at historien om Holocaust aldri ble glemt eller kunne bli gjenstand for fornektelse. Han mente det var avgjørende at de tidligere konsentrasjonsleirene ble bevart som museer der guider kunne vise frem de fysiske sporene etter massedrapene, slik at nye generasjoner fikk se sannheten om hva hat og diktatur fører til. Hans virke som tidsvitne var preget av en dyp forpliktelse overfor de som ikke overlevde, og han ønsket å bruke sine egne erfaringer som en advarsel og et bevis for fremtiden.

“Det er min forpliktelse overfor de som døde.”

Hvorfor historien er relevant i dag

Gjennom sin formidling la han vekt på betydningen av kunnskap som det viktigste verktøyet for å hindre at historien gjentar seg. Ved å dele sterke personlige beretninger, som opplevelsen av å komme hjem til et hus tømt for alt eller tapet av sin mor og bror i gasskamrene, gjorde han statistikken levende og forståelig for elevene. Budskapet hans handlet om å gjenkjenne faresignaler i tide og forstå at alle har et ansvar for å ta vare på menneskeverdet og demokratiet.

Fra venstre Leo Eitinger, Asriel Beer Hirsch, Samuel Steinmann, Julius Paltiel og Assor Hirsch. (Foto: Josef Mendelsohn/Jødisk museum Trondheim)

Tidsvitnet og Hvite Busser

Julius var en av de viktigste støttespillerne for Stiftelsen Hvite busser. Han gjennomførte utallige reiser som tidsvitne og snakket direkte til tusenvis av ungdommer. Han hadde en unik evne til å formidle de mørkeste minnene på en måte som skapte refleksjon fremfor frykt. I 2004 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin utrettelige innsats for menneskerettigheter. Kongen hedret ham for å ha omdannet personlig tragedie til en kilde for dannelse og toleranse.