Dronningen av de Hvite Busser

Wanda Heger reddet livet til utallige nordmenn som satt i nazistenes leirer. Uten denne tapre kvinnen, ville det aldri vært mulig å organisere de hvite bussene.  Nå forteller sønnen den eventyrlige historien om morens uredde innsats.

Anders Heger (69) har rett og slett kalt boken for “Wanda. En familiehistorie”.  Mor og sønn hadde i mange år snakket om at de en dag skulle bruke tid på å gå gjennom begivenheter og gamle dokumenter. Det ble til at han hver dag i tre år satt hos henne på sykehjemmet.

Busser til Auschwitz

At Wanda hadde en fantastisk krigsinnsats bak seg, gikk først opp for ham etter at moren i 1984 skrev boken “Hver fredag foran porten”.

Siden 1992 har titusener av norsk skoleungdom deltatt på bussturer til Auschwitz, Sachsenhausen, Ravensbrück – og andre steder hvor nordmenn befant seg i konsentrasjonsleirer under krigen. Wanda (1921-2017) deltok ofte og gjerne som medreisende “tidsvitne”.  Hun likte godt de lange reisene gjennom Sverige, overnatting på enkle ungdomsherberger og unge tilhørere, som kunne sitte i timevis og lytte til fasinerende – og ofte dramatiske – historier fra en helt annen tid.

Til Tyskland

I 1941ble advokat Johan Bernhard Hjort (1895-1969) arrestert av tyskerne.  Han hadde tråkket okkupasjonsmakten på tærne, i form av en juridisk artikkel der han argumenterte mot den tyske rikskommisærens syn på internasjonal okkupasjonsrett.  Etter måneder i Møllergata 19 og fangeleiren Grini, ble Hjort overført til Berlin.  En av hans tyske svogere fikk til en avtale med SS-sjefen Heinrich Himmler om at nordmannen kunne få oppholde seg i den tyske hovedstaden som “sivil fange”. Forutsetningen for at Johans Hjort ikke skulle havne bak lås og slå igjen, var imidlertid at kona og de seks barna måtte flytte til Tyskland.

Wanda hadde fylt 21 år og var dermed en myndig kvinne. Men også hun ble – sterkt mot sin egen vilje – tvunget til å bli med.

Konsentrasjonsleiren

Hun hadde hørt rykter om at det befant seg nordmenn i en konsentrasjonsleir nord for Berlin, så en fredag satte Wanda seg på banen og nådde etter flere strabasiøse timer frem til småbyen Oranienburg.  Hun hadde med seg et par norgesglass med potetsalat og spurte SS-vakten om det var mulig å få levere inn maten til nordmennene.

Norske kontakter

Et par norske fanger på postkontoret i inngangspartiet fikk øye på henne og opprettet en dypt ulovlig kontakt.  Det sentrale for Wanda, var å få fatt på navn og fangenummer på de norske.  Først når hun hadde disse informasjonene, var det mulig å levere matpakker – eller betale inn noen riksmark på fangenes konto.

Etter hvert dukket hun hver fredag opp i Sachsenhausen, alltid sammen med en av sine mindre søsken, som skulle bidra til å kaste et normalitetens skjær over besøkene.  Fangene gjemte navnelister utenfor leirens murer, og det var gjerne mer enn nervepirrende, når Wanda skulle finne dem – for øynene på brutale SS-vakter som for ingen pris måtte oppdage hva hun holdt på med. (Hvis de hadde oppdaget hva hun drev med, ville det endt med katastrofe for alle involverte.)

Det skulle til slutt bli over 120 fredags-turer til konsentrasjonsleiren.

Ukjente leirer

Etter hvert fikk Hjort-familien, som bodde på et lite slott utenfor Potsdam, samlet sammen et helt arkiv over 7000 norske fanger i leirer over hele Tyskland.  Wanda fikk også opprettet kontakt med de norske kvinnene i Ravensbrück, og lagt grunnlaget for at også disse på et tidspunkt kunne bli reddet.

Og hun greide å få fastslått at det faktisk lå en forferdelig leir med over 300 nordmenn på den franske siden av grensen. Dit reiste hun to ganger med toget og – fordi hun ikke hadde de nødvendige reisetillatelser – ble Wanda og hennes reisefølge anholdt og mistenkt for å være utenlandske spioner.  Men de greide å vri seg unna den knipa også.

Wanda oppsøkte Det internasjonale Røde Kors’ kontor i Berlin og fortalte medarbeiderne der om sine navnelister.  Med navn og nummer på nordmennene i Sachsenhausen, kunne organisasjonen sende hjelpepakker til hver enkelt.

Dansk bistand

Det var også Wanda som skrev til København og opprettet kontakt med det norsk-danske ekteparet Borghild og Carl Hammerich, som allerede var dypt involvert i den danske mathjelpen til norske skolebarn.  Nå begynte Borghilds “Den norske damekomite” å sende kjærkomne pakker til nordmennene i Sachsenhausen.  Kontreadmiral Hammerich skulle bli sentral da det ble aktuelt å trekke danskene med i en redningsaksjon. Han mistet livet under et britisk bombeangrep mot gestapohovedkvarteret i København.

Da det etter hvert ble åpenlyst at tyskerne kom til å tape krigen, begynte Wanda og hennes omgivelser å gjøre seg tanker om hva slags skjebne som ventet de mange tusen nordmennene i tyske leirer, fengsler og tukthus, hvis de plutselig skulle befinne seg midt i et sammenbruddets ragnarokk.

Modig diplomat

Avsatt universitetsrektor Didrik Arup Seip og hans kone var på dette tidspunktet også flyttet inn på Hjort’enes slott. Seip kunne utnytte sine kontakter i den svenske ambassaden til å kommunisere med nordmenn i Stockholm via diplomatpost.

Minister Niels Christian Ditleff ved den norske legasjonen oppfattet hurtig at situasjonen var dramatisk.  Han skrev til sine sjefer i den norske regjeringen i London og foreslo at det måtte organiseres en redningsaksjon – gjerne gjennomført med svensk bistand.  Den dristige ministeren lot seg ikke stoppe av svaret, som gikk ut på å holde fingrene fra fatet. De allierte hadde allerede besluttet at alle fanger i ulike leirer skulle bli hvor de befant seg – “stay put”.  Det kunne tidligst tre-fire måneder etter krigens slutt bli snakk om å organisere hjemsendelsen, fikk Ditleff vite.

Han ble – ikke så rent lite sjokkert – klar over de norske regjeringsmedlemmenes viktigste motiv for å vende forslaget ryggen: De ønsket ikke på noen måte å gi svenskene anledning til å skaffe seg heder og ære i krigens siste minutter – etter at det nøytrale landet gjennom stort sett hele krigen hadde strøket nazityskerne med håret.

Men den norske diplomaten vendte det døve øret til sine egne foresatte, og fortsatte i dypeste hemmelighet med å påvirke svenske embetsfolk og politikere på høyt plan.

Svenska Röde Korset

Wanda og resten av det som ble omtalt som “Den hemmelige kretsen i Berlin” var opprørte over den kyniske beslutningen i London, og ingen av dem tvilte på at planen kunne koste hundrevis – hvis ikke flere tusen – norske liv i løpet av krigens aller siste krampetrekninger.  Mange fanger var alvorlig syke, andre gikk en sikker sultedød i møte, mens risikoen også var stor for at SS helt på tampen av krigen ville forsøke å kvitte seg med bevisene for forbrytelsene – rett og slett ved å myrde de som fortsatt var i live.

Noe måtte altså gjøres – uansett hva de som satt i London mente.

Nå ble tanken etablert om at det kanskje kunne være mulig for Svenska Röde Korset å organisere en redningsaksjon for alle skandinaviske fanger. Svenskekongens nevø var organisasjonens sjef – og grev Folke Bernadotte sa seg hurtig villig til å stå for en slik innsats.

Interessen ble etter hvert stor fra dansk og svensk side.

“Jentungen”

Etter noen durabelige bikkjeslagsmål i de norske kulissene, måtte også London-regjeringen gi sitt besyv – og minister Ditleff fikk tilbake ansvaret for forberedelser og koordineringen av det som skulle følge.

Da det ble klart at grev Folke Bernadotte personlig ville lede ekspedisjonen, hadde Wanda følelsen av at hun selv – jentungen – var blitt skubbet til side av voksne menn som visste mye mindre enn henne. Så hun tok seg for sikkerhets skyld gjennom et nylig bombet Berlin, for å oppsøke den svenske greven og med egne ord beskrive alvoret for ham. Han beroliget henne med at det var Wandas egne informasjoner som ble lagt til grunn for alle avgjørelser.

Kjæresten

I løpet av krigsårene hadde Wanda forelsket seg i legestudenten Bjørn Heger (1914-1985), som også var sivilfange og som i lange perioder måtte tjenestegjøre på sykehus langt unna den tyske hovedstaden. Han skulle bli en sentral aktør i den forstående redningsaksjonen.

Svenskene ankom Hamburg med sine hvite busser, og utstyrt med Wandas lister kunne de gå i gang med å hente fanger fra leirer over hele landet.  Mange steder ble de møtt av vrangvillige kommandanter, som hevdet at det ikke fantes norske fanger hos dem.  Men konfrontert med de nøyaktige opplysningene som svenskene hadde, måtte selv de verste SS-bøllene gi etter.

Rett som det var, ble bussene angrepet med maskingevær av britiske jagerfly.

Wanda selv ble på dette tidspunktet tvunget av faren sin til å la seg evakuere. Hun og Bjørn befant seg tett på, da den norske kirken i Hamburg ble bombet sønder og sammen.  Vaktmesteren mistet livet.  Men ingen var i tvil om at det hadde vært nære på for det unge paret.  Så opphavet ga Wanda ordre om å reise til trygge Sverige – noe hun bare fant seg i under sterke protester.

Til Sverige

Hun måtte derfor nøyes med å ta imot busslastene med fanger som etter hvert nådde frem til Ramlösa Brunn i Skåne.  “Er du her også?”, spurte de forundret – men begeistret.

Bjørn Heger sto sentralt i virksomheten med å sende busser ut over hele det tyske riket, på mer eller mindre tilfeldig jakt etter norske fanger som de ennå ikke hadde greid å oppspore.  Det holdt på å gå riktig galt, da en slik ekspedisjon dypt inn i sovjetisk okkupert sone ble anholdt og mistenkt for spionasje.  Det krevde kløkt, før de greide å komme seg ut av den alvorlige situasjonen.

Etter hvert som nærmere 5500 norske og danske fanger var blitt hentet til Neuengamme, trakk det ut med tillatelsen for å kunne evakuere dem videre over den danske grensen.  Hitler skal ha nektet Himmler et slikt skritt.  SS-sjefen håpet på sin side å bruke kontakten med svenskene til å komme i posisjon for å forhandle frem sin egen fred – bak Hitlers rygg.  Da BBC gjorde Himmler-planen offentlig kjent, ble den tyske diktatoren så rasende at han på stedet ga Himmler sparken fra alle poster og posisjoner.

Interne konflikter

Hele redningsaksjonen var preget av gnisninger mellom danskene og svenskene. Bernadotte ble beskyldt for å være arrogant – og for å lukke ørene for alle gode råd fra de danskene som allerede i flere måneder hadde drevet med å hente ut egne politifolk.  Noen av danskene sa rett ut at Bernadotte bare vare ute etter å raske til seg æren. (Det gjorde ikke saken bedre at Bernadotte i sine egne erindringer fra høsten 1945, hoppet mer eller mindre bukk over mange andre aktørers innsats.)

Da tillatelsen til å evakuere skandinavene fra Neuengamme omsider ble gitt, var mange av svenskene allerede reist hjem – og hadde tatt med seg flesteparten av kjøretøyene.  Nå var det at Det danske Hjelpekorps – også omtalt som “Jyllandskorpset” – ble aktivert.  I løpet av noen få timer rullet en hel armada av busser og fiskebiler sørover.  Den 20.april ble den siste fangegruppen fraktet over danskegrensen – og til et land hvor de ble tatt imot av en begeistret befolkning som sto langs ruta og delte ut mat og drikkevarer, mens de ropte “velkommen hjem”.

“Vi er norske”.

“Velkommen likevel”.

Ekteskap

Etter hvert som mange var blir reddet, reiste redningsmennene hjem – mens den harde kjernen av nordmenn i Hamburg ble militært organisert som “The Norwegian Relief Corps”. Nå hadde Wanda greid å komme seg tilbake – til sin Bjørn og til alle uløste oppgaver som ventet. Hun ble utstyrt med uniform og fikk grad som løytnant.

Først utpå høsten vendte paret hjem til Norge.  Bjørn måtte få unna legestudiet og skaffe seg en jobb.  For i Hamburg ble det konstatert at familieforøkelse var på vei – og paret sørget derfor for å bli smidd i hymens lenker av den norske sjømannspresten som de hadde hatt så mye å gjøre med under hele krigen.

I boka blir hele den dramatiske og ofte rørende historien bredt ut over mer enn 700 sider.  Sideløpende forteller Anders Heger om de daglige samtalene som han i løpet av morens siste år førte med henne på aldershjemmet. Han går også tett på, når det gjelder mange av anekdotene som fortelles i familien – og også noen av historiene som står gjengitt i Wandas egen bok fra 1984.

NS-onkelen

Det blir for eksempel avslørt at Bjørn Heger var nevø av NS-sosialminister Johan Lippestad (1902-1961). Da onkelen sommeren 1942 var på offisielt besøk i Berlin, skal han ha tatt opp nevøens situasjon med sine tyske verter. Bjørn Heger satt i Sachsenhausen.  I Wandas egen bok blir det fortalt hvordan samtalen mellom de to angivelig skar seg totalt, fordi den dustete NS-ministeren fra Oslo åpenbart ikke skjønte hvilken alvorlig situasjon Bjørn befant seg i.  Sannheten var imidlertid at Lippestad faktisk fikk til en ordning, slik at Bjørn kunne settes på fri fot – men måtte bli i Tyskland som sivilfange, altså på samme betingelser som familiens Hjort.

Wanda betror sin sønn at faren hans syns det var forferdelig flaut å ha blitt reddet av en nazislektning, og at han aldri snakket om hva som faktisk skjedde under møtet mellom de to.  Det er imidlertid et faktum at han på dette tidspunktet var så utsultet at fangekameratene ikke trodde han ville komme til å overleve mange uker.  Så Lippestad hadde i virkeligheten reddet livet hans.  Wanda mener at det var et skyldkompleks som gjorde at han aldri senere oppsøkte onkelen for å si takk.

Pinlig historie

Johan B. Hjorts karriere frem til 1937 har også vært et vanskelig tema for historikere og forfattere som har nærmet seg temaet.  Da Vidkun Quisling i 1933 etablerte Nasjonal Samling, var det med Hjort som høyrehånd og våpendrager.  To av brødrene ble med i partiets ungdomsfylking, mens Wanda nøyde seg med å skrive brev til Vidkun Quisling med bønn om utenlandske frimerker.  Som 13-åring undertegnet hun “med vennlig hilsen”.  Og under navnet, har hun tilføyd “heil og sæl”.  Advokatens ungeflokk ble gjerne tatt med rundt omkring i landet, der faren holdt flammene taler som sosialdemokratiske landsforrædere og den jødisk-bolsjevistiske trusselen.

Det skar seg grundig mellom Quisling og Hjort etter at NS under valget i 1937 fikk en skuffende lav oppslutning.  Hjort meldte seg ut – hvis det da ikke var Quisling som kastet ham ut. Etterpå hadde ikke de to tidligere kampfellene annet enn forakt til overs for hverandre.

Hjort-Seip-aksjonen

Anders Heger forsøker ikke å ta bestefaren sin i forsvar – snarere tvert imot. Johan B. Hjort var mannen som bygde opp “Hirden” – en voldelig gjeng med NS-karer som gjerne ble kalt “Hjorts gutter”.  (“Han skrev så fryktelige ting – blant annet om jødene – at det egentlig var nok til å skandalisere ham for resten av livet.”) Disse tingene ble i årenes løp tonet kraftig ned i Heger-Hjort-klanen felles historiefortelling.

Da tyskerne angrep i 1940, gjorde Johan B. Hjort seg bemerket som formann for en kommisjon som skulle sørge for de norske krigsfangene.  Det ble regnet som Hjorts fortjeneste at mange – også offiserene – ble satt hurtig på fri fot.  Han var selv av tysk avstamming, snakket språket flytende og fikk hurtig kontakt med flere av Terbovens medarbeidere – som han advarte sterkt mot å knytte seg til den forhatte NS-føreren.  Så dukket den juridiske striden om okkupasjonsrett opp – og dermed havnet advokaten på Grini.

De første par årene etter krigen, ble det snakket og skrevet mye i avisene om “Hjort-Seip-aksjonen» i Berlin og bildene av Wanda og Bjørn i uniform ble vist i aviser over hele landet.  Men så var det slutt på oppmerksomheten.  Ingen synes lenger å huske at det faktisk var Wandas innsamling av navnelister som hadde dannet grunnlaget for alt som skjedde – og som gjorde at mange liv kunne reddes.

Da statsministeren gråt

I 30 år var det rett og slett ikke takt og tone å snakke om egen innsats under krigen. Anders Heger ante lite om at foreldrene hans hadde en vanvittig spennende historie bak seg.  Men han fikk – som 13-14-åring – en anelse under en tilstelning i Oslo Rådhus en gang tidlig på 70-tallet.  Faren hans gikk bort til statsminister Trygve Bratteli og presenterte seg. Da Bratteli hørte navnet, la han plutselig hodet sitt på Hegers skulder, mens han lot tårene trille. Bjørn Heger var nemlig med på den Hvite bussen som oppsporet Bratteli i en sørtysk leir, der han ble reddet i aller siste liten.

Først da Bratteli i 1980 offentliggjorde sine egne erindringer fra krigen, ble nasjonen klar over hvor groteske forhold som hadde hersket – og om hvordan den senere statsministeren faktisk hadde unngått døden med en hårsbredd. Fire år senere kom Wandas egen bok.  Veteranen Kristian Ottosen sto for utgivelse av flere bøker om nordmenn i konsentrasjonsleirer – og nå ble omfanget og viktigheten av De hvite bussenes virksomhet for alvor hentet frem i lyset.  Og omsider fikk Wanda plass i Store Norske Leksikon.

Tidsvitner

På denne tiden begynte veteranene å møtes til kaffemøter og hyggetreff.  I begynnelsen av 90-tallet, ble “Hvite busser til Auschwitz” organisert, og de fleste av dem ble med som entusiastiske tidsvitner for ungdom på klassereise.  Wanda var et naturlig midtpunkt.

“Hun engasjerte seg i organisasjonen og hadde flere styreverv”, forteller daglig leder Ole Johny Hansen i “Hvite Busser”.  “Wanda blir husket som et elskelig vesen og en fantastisk personlighet. Fange-veteranen Bernt H. Lund understreket flere ganger overfor meg, at Wanda alltid ville stå for dem som krigens aller største helt.”

“De tidligere fangene elsket henne og behandlet henne som en dronning – eller skal vi heller si “engel”, kommenterer Anders Hegel.

Mange aktører

I mange år slo veteranene ring om sin svenske redningsmanns ettermæle.  Danske deltakere rakket ned på Folke Bernadotte i sine erindringer, men slikt ville de ikke høre snakk om i norske kretser. Selv om egne medarbeidere sa om Bernadotte at slik som han “utöver sin nonchaans fick jag intrycket, at denne svenske greve inte var synnerligen intelligent”, skulle hans minne holdes i hevd. Mot slutten av livet, bekrefter Wanda plutselig de til dels voldsomme stridighetene.

De norske sjømannsprestene i Hamburg satte livet på spill for å skaffe etterretninger om norske fanger i tyske fengsler og tukthus – som lå under et annet system enn konsentrasjonsleirene.  De sto også for smugling av sild og tran, som de på mirakuløst vis fikk ekspedert videre til nordmennene i Sachsenhausen.

De norske journalistene i Berlin ble også involvert i arbeidet med å redde landsmenn.  Så alt i alt, var det mange gode krefter som gikk sammen om et vanvittig risikabelt prosjekt – der gevinsten skulle vise seg å bli at tusenvis av norske og danske fanger ble reddet.  De hvite bussene fikk dessuten tillatelse i siste liten til å evakuere 15000 belgiske, franske og polske kvinner til Sverige.

Stolt Wanda?

Om Wanda var stolt over sin egen innsats?

“Svaret er et krystallklart “nei”, svarer Anders Heger: “Tvert imot, så underspilte hun i mange år sin egen rolle systematisk – ikke fordi hun koketterte, men rett og slett fordi hennes natur var slik. “Det ene tok det andre den gangen.  Men jeg hadde alltid i bakhodet at det ikke handlet om meg alene. Og uansett, så var det fangene som tok de største sjansene”, pleide hun å si.”

Likevel er det ingen overdrivelse å konstatere at uten den unge kvinnen fra Bestum og hennes pågangsmot og mangel på frykt, ville det rett og slett ikke vært mulig å organisere De hvite bussene.

Intet mindre enn det.

Undertegnede hadde flere ganger gleden av å både intervjue Wanda Heger hjemme i Oslo, og å oppleve henne som midtpunkt blant fangeveteraner under arrangementer i Sachsenhausen. Anders Heger vedgår i forordet at han – av plasshensyn – ble nødt til å droppe historien om foreldrenes liv etter krigen. De fikk seks barn sammen, før Wanda tok utdannelse som sosionom og til slutt ledet Kriminalomsorgen i Oslo gjennom en årrekke. Det er sikkert mange flere enn meg som håper at forfatteren en vakker dag også byr på andre del av morens beretning.