Menneskerettighetene – en selvfølge?

Allerede under den andre verdenskrig så jobbet Raphael Lemkin med det som skulle bli kjent som folkemordkonvensjonen. Han var jødisk og mistet 49 av sine slektninger under Holocaust. Han brukte ikke bare Holocaust, men også pogromene under den russiske revolusjonen og massutryddelsen av armenerne i det osmanske Tyrkia. Han kjempet for et lovverk som skulle kunne brukes mot dette. Konvensjonen om forhindring, forebygging og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamlingen 9. desember 1948.

Diskusjonen om menneskerettighetene pågikk også samtidig. Bakteppet var også her bruddene på menneskerettighetene under den andre verdenskrig.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt av FNs generalforsamling på dens 183. møte, holdt i Paris den 10. desember 1948. I dag er det 73 år siden. De 30 artiklene blir ansett for det viktigste grunndokumentet for menneskerettighetene. Senere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper det som står i verdenserklæringen. Av disse er FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som ble vedtatt i 1966, helt sentrale (kilde: FN-Sambandet).

Vi er fortsatt inne i en pandemi. Koronaviruset muterer, og gir oss stadig nye utfordringer. En del av tiltakene som har måttet innføres har utfordret en del av de grunnleggende rettighetene vi normalt har. Dessverre så meldes det også at en del land har benyttet denne anledningen til å begrense og sette til side menneskerettighetene. Dette er ikke noe nytt. Under krisetider kommer presset mot menneskerettighetene, og brudd på disse.

Artikkel 4 sier: Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt

Ifølge rapporten skrevet av Norad for Utenriksdepartementet i 2019 så lever i dag 40,3 millioner mennesker i ulike former for tvang. Dette er sannsynligvis det største hinderet for å kunne nå FN’s bærekraftsmål. Bærekraftsmål 8.7 sier at vi må «treffe umiddelbare og effektive tiltak for å avskaffe tvangsarbeid, få slutt på moderne slaveri og menneskehandel og sikre at de verste formene for barnearbeid forbys og avskaffes, herunder rekruttering og bruk av barnesoldater, samt avskaffe alle former for barnearbeid innen 2025» (kilde: Norad).

Menneskehandel er i dag en storindustri. Enten det dreier seg om flykntinger, trafikking, illegale arbeidere eller prostitusjon, så tjener skruppelløse bakmenn milliarder. Mennesker er en handelsvare. Dette er også økende da antall flyktninger og mennesker i sårbare situasjoner eskploderer. Og det man vet, er nok bare toppen av isfjellet.

Artikkel 5 sier: Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff

Amnesty har avslørt at tortur eller annen mishandling foregår i minst 141 land (73,06%), fra alle verdensdeler. I noen av disse landene dreier det seg om isolerte tilfeller, mens i andre land er torturen systematisk og omfattende. Tortur foregår ofte under pågripelser og på politistasjoner, men også i andre situasjoner.

Én av fem kvinner i Norge er blitt utsatt for vold av en partner (Kilde: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress-NKVTS). Globalt blir én av tre kvinner utsatt for vold og overgrep (Kilde: WHO).

Artikkel 7 sier: Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering

Her ser vi kanskje de største bruddene i Europa. Homofile, lesbiske og transpersoner især blir utsatt for større press, og mange steder direkte angrepet. Polen har innført homofri soner. Ukraina, Russland og Ungarn har svært lik retorikk. Alle angriper LHBTIQ miljøene med lovverk, fengsling, forfølgelse og utestengelse. Rapporter viser økning i hatkriminalitet mot homofile, i mer enn 82 land over hele verden.

69 medlemsstater i FN har lover som kriminaliserer homofili, og minst 34 har aktivt brukt lovverket i de siste fem årene. 6 medlemsstater har dødsstraff i lovverket, og ytterligere 5 har system som kan idømme dette. Det meldes at C-19 pandemien har gjort det mye vanskeligere for mange av disse miljøene.(Kilde: ILGA World- des 2020).

Høyreekstreme miljøer fronter i mange av disse landene angrepene, og den nordiske motstandsbevegelsen fronter paroler som: “knus homolobbyen”. Undersøker man det nærmere, så står ifølge de kulturmarxistene bak homolobbyen, og den er selvfølgelig kontrollert av jøder…

Artikkel 19 sier: Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Nobels Fredspris deles ut i dag 10. desember. Den går til Maria Ressa (Filippinene) og Dmitrij Muratov (Russland). Ressa og Muratov får prisen for sin modige kamp for ytringsfrihet i Filippinene og Russland (Kilde: Det Norske Nobelinstituttet).

C-19 pandemien har bidratt i svært stor grad til å forverre ytringsfriheten i mange land. Selv i Norge har vi fått begrenset vår ytringsfrihet. Ikke fordi staten har tvunget oss (her vil sikkert noen protestere), men fordi C-19 har tvunget oss til å unngå store samlinger. Demonstrasjoner, kulturliv og politikk har blitt påvirket av dette. Norge har ikke opplevd tilsvarende tiltak siden okkupasjonen fra 1940-1945.

Dette gjelder ikke bare tiltak under en pandemi. Livet må gå videre, uansett situasjon. Dette ser vi svært tydelig i Norge under den andre verdenskrig. De tyske okkupantene påla den norske befolkningen store begrensinger. De fleste tilpasset seg, og hverdagen ble raskt normalisert. Motstandskampen startet allerede i 1940, og økte fra slutten av 1941. Da økte også mottiltakene, og fengslinger, grov tortur og henrettelser, mange uten lov og dom, ble hverdagen for mange.

Fangeleire ble opprettet over hele Norge, og de som skulle fjernes fra det norske samfunnet ble sendt til konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Mange, spesielt jødene hvor kun 4,5% overlevde, skulle aldri komme tilbake til Norge. De som kom tilbake var alle preget for livet, mange ødelagt eller skadet.

Faren når det gjelder innskrenkingen av menneskerettigheter, er at vi er svært tilpassingsdyktige. Når stater fjerner eller sterkt begrenser rettigheter, så tilpasser de fleste seg raskt. Totalitære regimer fjerner raskt de få som tør å stå opp, og gjerne gjør eksempler av de, slik at alle andre vet hva som skjer dersom de protesterer.

Vi er svært heldige i Norge. Vi tilhører den lille delen av verdens befolkning på kun 8,4% som lever i det som betegnes som et totalt demokrati (Demokratiindeksen 2020). Flere europeiske stater får svært lav score på en del punkter.

I Hvite Busser er vi svært opptatt av helheten. Men forståelsen av denne kan bare oppnås ved å fortelle enkelthistorier og skjebner.

I Hvite Busser får vi ofte spørsmålet om hvorfor vi fortsatt reiser i, og snakker om den andre verdenskrig. Det er mange grunner til dette. Svært mange nordmenn ble berørt av dette, og i norsk historie finnes det ingen tilsvarende eksempler. C-19 pandemien har gjort at vi har reist i Norge i år, og det er knapt ett sted hvor man ikke fikk føle på Gestapo’s terroregime. Historiene er mange.

Vårt motto: Reis bakover, tenk fremover er særdeles viktig her. Uten den lærdommen vi må ha av historien, så kan vi ikke hindre at det gjentar seg i fremtiden. Det er heller ingen vanskelighet å trekke en rød tråd fra den andre verdenskrig til i dag, hvor tilsvarende brudd på menneskerettigheter skjer hver eneste dag. Den eneste forskjellen er ideologien og størrelsen.

Holocaust, eller den andre  verdenskrig blir for mange enormt. Det er få som kan forestille seg at mer enn den norske befolkningen ble utryddet kun fordi de var jøder. I tillegg kommer hundretusenvis av Roma/Sinti, og millioner av polske og sovjetiske statsborgere som også ble offer for den ekstreme rasismen nazistene forfektet.

I Hvite Busser er vi svært opptatt av helheten. Men forståelsen av denne kan bare oppnås ved å fortelle enkelthistorier og skjebner. Det er ikke vanskelig. Rundt 44 000 nordmenn ble arrestert, og ca. 9 000 ble sendt til konsentrasjonsleirene i Tyskland og de okkuperte områdene. Vi kjenner mange av de personlige historiene.

Vi trenger ikke å gå 80 år tilbake i tid. Massakrene i Bosnia-Hercegovina (1992-95), Rwanda (1994), Sudan (2003), Syria/Irak (2014-), Myanmar (2017) er bare noen eksempler på folkemord og ekstreme overgrep mot menneskerettighetene. Forfatteren har selv tjenestgjort for Forsvaret på Balkan under krigene, og har med egne øyne sett brudd på mange menneskerettigheter.

Vi behøver heller ikke gå så “stort”. Når man hører ordet menneskerettigheter, så har vi en tendens til å gå oss vill i hvor omfattende begrepet er. Brudd på menneskerettigheter og folkemord starter ofte med dehumanisering av en gruppe.

Artikkel 1 sier: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd

Dette er vel den menneskerettigheten som brytes oftest. Den vanligste formen for dehumanisering er mobbing. Ved å gi et menneske negative karakteristikker og kallenavn, så fratar vi dette mennesket grunnleggende menneskerettigheter. Dette bryter også med artikkel 7, diskriminering.

Hore, jøde og jævla homo er skjellsord i skolegården. Noen hevder dette er ungdommelig uskyld og ufarlig. Tar vi for oss den andre verdenskrig, så ser vi at det var nøyaktig slik det startet. Småmobbing i “skolegården” av de som var utenfor samfunnet. Jøder, homofile og Roma/Sinti.

Skal vi få dagens ungdom til å virkelig forstå at menneskerettighetene, som med friheten vi kjempet for og vant i 1945, ikke kommer gratis. Det må kjempes for, ikke bare i verden, men så absolutt i Norge også. Da må man forenkle dette, og vise til hva ungdommene opplever i sin hverdag.

Som enkeltmennesker og nasjon har vi en plikt til å si ifra når vi ser brudd eller forsøk på brudd på grunnleggende menneskerettigheter.