Vi må ikke glemme

7. mai 1945 kom beskjeden om at Tyskland kapitulerte betingelsesløst. Først 8. mai overga de tyske styrkene i Norge seg. Da hadde frihetsrusen allerede slått ut i full blomst. I Luksefjellveien i Skien gikk bunadskledde barn i tog allerede på morgenen 7 mai. Budskapet om at general Alfred Jodl hadde underskrevet på en betingelsesløs kapitulasjon i Reims kl 02.41 hadde nådd frem til folk i by og bygd i Norge. Norge var fri fra 5 år med okkupasjon fra et av historiens verste totalitære regimer.

Det totalitære nazistiske terrorregimet preget alle nordmenn. Det preger oss fortsatt, 80 år etter. I dag er det en tid for å se tilbake og minnes, for å ta inn over oss historiene til alle de som ofret sin egen frihet og sine egne liv for å kjempe for et fritt Norge.

Fanger med sterke historier

I minnestedet Sachsenhausen har det allerede vært minnemarkeringer for frigjøringen. Det var det en overveldende opplevelse for oss som var tilstede, spesielt fordi hele fem tidligere fanger var til stede. Noen av dem holdt sterke taler.

For mange av dem, som det har vært for mange norske tidsvitner, har det blitt noe i nærheten av et livskall å fortelle om sine opplevelser. De fleste av dem, alle nærmere 100 år gamle, fortalte om overgrep, tortur, ydmykelse, vilkårlig vold og drap. Det var sterke historier fulle av sinne, smerte, fortvilelse, sorg og lidelse. Det var også historier fulle av ufattelig glede over endelig å være fri.

Det nære møtet med tidsvitner skaper en nærhet til historien og gjør at den trer tydelig frem foran oss. Det er det vi kaller «historisk empati», og fungerer som en bro fra fortiden over til nåtid, og kan bli viktige verdiverktøy å møte fremtiden med.

Mer enn en nostalgisk øvelse

Minne og markering er ikke en ren nostalgisk øvelse, men innbyr til seriøs og dyp refleksjon. Å huske og ta inn over seg det som skjedde, er en påminnelse om hva som ikke må gjentas og gir kunnskap som må anvendes i dagliglivet.

Minner er mer enn mimring og anekdoter. Minner handler om å gjøre historien levende og om å gjøre menneskene som opplevde og overlevde terroren tydelige. Minner kan få oss til å forstå mer av det nesten uforståelige. Selv om det er vanskelig å forstå hvordan overgriperne kunne utføre så mange groteske handlinger mot medmennesker, og også at det var mulig å overleve under de verst tenkelige forholdene i fangeleirene.

Minner er både kildekritisk forskning og formidling av fangenes følelser. Når vi i Hvite Busser tar elever ut av klasserommet og lar dem ta og føle på historien der det skjedde, berører det dem.

Hjelper oss å forstå

Minner er viktige for å få oss til å forstå. Men minner gjør vondt. Det berører og det skal berøre. Fordi det er å ta fortellingene inn over seg og gjøre dem levende.

Minner hjelper til å forstå sammenhenger og tankesett. På den måten kan minner bidra til å veilede oss til å se utviklingstrender og mønstre. Minner gir oss ny kunnskap og øker vår bevissthet.

Derfor er en reise til en tidligere konsentrasjonsleir for å bevisstgjøre ungdom så viktig. Der får de ta og føle på historien, og får en opplevelse ingen skoletime kan konkurrere ut.
Fremtiden er ungdommens. En reise til minnesteder er en reise som berører og huskes og gir verktøy for å forstå nåtiden, og til å øve opp de unges evne til å styre klar av menneskefiendtlige tankesett.

Minner forplikter oss til å avdekke destruktive krefter og mønstre, og til å omfavne og øke vår demokratiske beredskap.

De som sto opp mot nazistenes terror regime kjempet for idealer, for frihet og for demokrati. Mange ble tatt. Deres lidelse, som alle ofre for naziregimet, må ikke glemmes. Det er vårt ansvar å sørge for at fremtidige generasjoner tolker dette ikke bare som historiske hendelser, men som en evig advarsel.