Julius Paltiel

Du måtte ta deg selv i nakken og si til deg sjøl at det det er en måte å komme igjennom, hvis ikke hadde du ikke greid det.

Julius Paltiels oppvekst og familiebakgrunn i Trondheim

Å vokse opp i Trondheim som jøde var vel før krigen omtrent som det er å vokse opp i dag. Forholdene i Trondheim var jo ganske konsentrerte og min bestefar var blant de jødene som kom hit i 1880- årene. Han startet allerede i 1891 en forretning i Søndre gate, og var også en av de første da som var med å stifte det mosaiske trossamfunn i Trondheim. Og han ble jo en person som samlet seg rundt de jødiske miljø. Hans svoger var Oskar Mendelsohn som er jo blitt kjent her som lektor og har også skrevet jødisk historie i Norge. Hans far kom i sin tid fra Palestina, og var en av de russiske jødene som i sin tid kom som ungdom til Israel og kom hit på grunn av at han hadde pådratt seg malaria der borte.

Og ut ifra det så ble det en forholdsvis større familiegruppe ved at Paltiel ble da utvidet til også Mendelsohn. De arbeidet en del sammen, min bestefar og Aron Mendelsohn da de begynte kompaniskap og dette utvidet til at Aron Mendelsohn begynte med konfeksjonsfabrikker og engros. Paltiel ble overtatt av min far som igjen drev i den gården som vi sitter nå, i den gamle utgaven av det før brannen i 1933. Så var det S. Paltiel i Paltiel og kompani var før, og så ble det S. Paltiel i 1910.

Vi kan vel si at jeg var i en heldig situasjon at jeg vokste opp i en familie hvor det var brukbar økonomi, som jo betydde kanskje ennå mer den gangen enn i dag. For i dag har vel mange flere det forholdsvis godt og noen ganske få det dårlig og noen ganske få det svært godt før krigen.

Idrett og en trygg barndom

«Jeg hadde aldrig noen problemer med det vi kaller for antijødisk, antisemittiske holdninger.»

Jeg gikk på Ila skole, det vil si på vestdelen av Trondheim hvor vi da hadde bymarka rett foran oss og levde egentlig i en usedvanlig fin verden. Fordi vi vokste opp om sommeren oppe i bymarka hvor vi hadde hytte og levde et et liv som, på det tidspunktet var litt spesielt bra kanskje. Ikke for det at man fikk mer en fem og tyve øre å gå på kino annen hver uke men det at man hadde trygt rundt seg. Jeg hadde aldrig noen problemer med det vi kaller for antijødisk, antisemittiske holdninger. For det første så var det jo aldri mer enn 250 jøder i Trondheim. Og selv i Trondheims by var det jo cirka 150 kan jeg tenke meg. I fra Ålesund til Kirkenes var vel resten av de 250. Det var 350 en gang men det jevnet seg ut ved at folk reiste til forskjellige steder.

Farens død og endring i tilværelsen

«Livet skiftet jo litt karakter, og ikke så lite heller.»

Denne delen av mitt liv stoppet jo da brått ved at min far døde plutselig på en tur oppi bymarka for å sette på lemmer for verandaen, det var masse sne der som ofte før krigen, mye mere sne enn det er nå. Det er vel ganske rart men sånn er det faktisk. Og en annen juledag hvor han var der oppe i 1935-36 julen så sprang for å nå banen og døde av overanstrengelse, hjerneslag på banen ned til Trondheim sentrum. Og da var jeg elleve år gammel så livet skiftet jo litt karakter, og ikke så lite heller.

Fra å ha en solid far og sportskamerat og det hele så ble man plutselig alene. Min mor var jo aldri i forretningen, hun var hjemmemenneske, og min bror som var fem år eldre gikk på handelsgymnaset den gangen. Og fikk tillatelse til efter et år å bruke sitt handelsbrev som var litt spesielt, han var jo heller ikke da myndig ennå. Og firmaet gikk videre med hjelp av de ansatte som hadde vært i både 20 og 30 år. Og disse samme personene ble da også i firmaet helt til krigen sluttet. En av dem ble også med etter krigen og hjalp meg så jeg kom i gang igjen.

Borgerlig skole og idrettens respekt

Men det som kanskje tilkjennegir mitt liv før krigen det var vel at jeg var veldig interessert i sport og drev med forskjellige typer idretter. Var med i skoleidrettstevner og skihopping mellom skolene, og hadde som alle andre opplevd det store at man Ilaskolen ble best selvfølgelig og du gikk omkring og var stolt over den skolen du tilhørte. Inntil som sagt da min far døde, og vi flyttet da i 1937 hit til denne nye gården som var satt opp. Hvor min mor mente at det var lettere for henne å bo, vi var jo bare tre stykker, min bror og mor og jeg.

Og dette var da et nytt liv for meg for jeg kom til sentrum av Trondheim og ble da plassert på Trondheims borgerlige realskole. Når jeg sier ”å bli plassert” så er det omtrent det du blir når du kommer fra en vanlig Trondheimsskole over på en så kalt betalingsskole hvor man sier at folk er lite granne finere. Jeg fikk ikke noen problemer der heller, ingen av de skolekameratene jeg hadde var noe innstilt på å drive noen sånn antisemittisk innstilling overfor meg. Og hvis det var noen som åpna munnen, så var det alltid noen annen som som skulle forsvare. Og jeg var selv også en såpass arrig så hvis det var noen som forsøkte seg så hadde jeg et ganske kraftig hode som kunne brukes til å stange med.

Og det at vi hadde to fettere som var Norgesmestere i boksing sto det også litt respekt sånn at de ikke våget seg innpå meg personlig. Vi hadde en en fetter som var mangeårig norgesmester i lettvekt, David Paltiel. Og ved at jeg også var aktiv med i fotball og håndball og alt av idrett som var så ble du respektert kanskje på en annen måte enn om du hadde sittet i en krok og lest. Det var normalt og det er jo normalt i dag også. Jeg hadde som sagt ikke problemer, men det var nok folk rundt meg som hadde problemer som var jøder fordi at de de kanskje ikke greide å å være være sporty nok.

Jeg tror det hadde veldig mye å si, det er ganske rart å tenke på dette med sport, jeg har jo siden det vært medlem av sportsklubben Rapp og og formann og æresmedlem og jeg vet ikke hva det er for noe, alt mulig sånn. Jeg har sittet i fotballkretsen og idrettskretsen og vært med i alle mulige utvalg og er med i ”gamle tillitsvalgte medlemmer av Sør Trøndelags idrettskrets”. Dette merket vi selvfølgelig ikke så mye til før krigen for det gikk som normalt og ingen tenkte på det.

Arbeid i familiefirmaet

«I og for seg en hyggelig tid for man hadde med veldig ærlige mennesker å gjøre.»

Vet ikke om det er noe spesielt som som trengs å fortelle om Trondheim som sådan. Ved at det var en mindre by så kjente man hverandre bedre kanskje enn hvis det hadde vært i Oslo. Min far var veldig godt kjent for han hadde også vært med å stifte en fotballklubb, Brage her i Trondheim. Og hadde som det ofte sies i dag om meg, det er at kjenner du han og eller, ja jeg gjør faktisk det. Veldig mange mennesker som har vært kunder hos oss og jeg var jo med i forretningen og hjalp til så godt jeg kunne, og gikk også med regninger.

Og den gangen var det jo sånn at folk som ikke hadde, arbeidsklassen som var vår kundekrets ifra, Trondheims kommunale hadde bakeri ved siden av her og inntil Ørns mekaniske og Trondheims mekaniske verksted var jo faste kunder og betelte hver uke for det de kjøpte. Og jeg kjente jo faktisk ikke så mye mennene som jeg kjente konene, for det at det var jo de som sørget for at det ble betalt den tokronen eller to femti per uke som som man gikk og fikk avskrevet på regningen. I og for seg en hyggelig tid for man hadde med veldig ærlige mennesker å gjøre, og alltid den mellomklassen vi har i verden er jo alltid mye reellere og enklere å ha med å gjøre en dem som tror dem er så fine.

Krigsutbruddet og det første sjokket

«En del av dem hjalp tyskerne veldig rundt omkring i Norge både med å innta ting, og ikke bare innta verdier men altså å innta de riktige plassene på et riktig tidspunkt.»

Ute på Agdenes ble det sagt at de ventet bare på å få beskjed om å og sende i vei den første salven. Og hadde et skip blitt senket så hadde de jo ikke kommet igjennom. Men det gjorde de, og det var jo fullt ute på leia her, fjorden ble jo plutselig full av fremmende båter. Jeg har vel egentlig satt meg et par ting som jeg husker spesielt ifra 9. april 1940. Det er når jeg kom bortover Olav Trygvasons gate her oppe, så hadde vi Kjelsberg som hadde sin egen forretning og sitt kontor den gangen der i Søndre gate og Olav Trygvasons gate.

Og der hadde de et skilt som det stod ”the British konsul” på og allerede i sekstiden så stod en tysk soldat opp på den veggen med en stige og skrudde ned det skiltet. Og jeg har fortalt dette ofte men jeg jeg mener det er veldig viktig det som allerede på det tidspunktet fikk vi klarhet i at det var mange nazister som ikke viste at de var nazister før krigen kom. Og deriblant var denne karen som stod der ved siden av denne tyske soldaten, en kar jeg kjente som var ansatt i en bank.

Og jeg sa ”jøss hva i all verden har han fått seg en stige allerede nå klokken seks om morgenen” sa jeg og står der og skrur ned akkurat det skiltet. Ja, det er ikke noen rart, det var ikke det minste rart for den karen som var der, han var en nazist for han kom, og hadde et stort naziskilt på jakka si et par dager etterpå. Og sånn var det en god del av, og en del av dem hjalp tyskerne veldig rundt omkring i Norge både med å innta ting, og ikke bare innta verdier men altså å innta de riktige plassene på et riktig tidspunkt.

Evakuering til Bymarka

«Det var jo først når man da kom seg hjem og gjennom radio fikk høre at vi var inntatt av tyskerne.»

Det var ingen som drømte om krig, og det var ingen som opplevde at det var på det tidspunktet. Det var første efter at at du hadde, holdt på å si, kommet deg over det første sjokket at det stod tyske soldater i i Ramkloa at du begynte å oppfatte at det var någet. Vi hadde jo, det var jo, det var jo ikke noen bombing eller noe sånt ting som foregikk sånn som man hadde forestilt seg en krig. Det var jo først når man da kom seg hjem og gjennom radio fikk høre at vi var inntatt av tyskerne og allesammen ta det med ro og vi venter på eventuelle evakueringsordre og alt mulig sånt. At at man begynte å tenke på at nå var det krig. Og det vi gjorde det var jo faktisk da å å pakke sammen en del av de tingene vi hadde og flyttet opp på hytta oppe i bymarka. Og da tok vi med oss noen andre som også ikke hadde noe sted å gjøre av seg opp dit.

Men jeg fikk et brev i går ifra en god venn av meg som bor i London nå, Bjørn Trønsdal. De hadde hytte også, straks ved siden av oss og han var teknisk rådmann her i Trondheim, Trønsdal. Og så skriver han akkurat, ja husker du, han hadde fått et bilde sendt fra meg om bymarka ifra 1940, så husker du, ja sånn, at vi hadde to meter sne rundt omkring og vi hadde store problemer å komme oss frem. Og vi slet med disse hestene til en av bøndene som da hadde i nærheten, og vi hadde jo bil og forsøkte å komme oss oppover til liane men vi hadde store problemer fordi at det var ekstraordinært mye sne. Akkurat som i år i april.

Og jeg går ut i fra at jeg hadde skrevet til han om akkurat det at nå har vi nesten like mye sne som vi hadde i 1040. Og det var ganske interessant for det at i de par månedene som vi var oppe på hytta som hadde vi jo egentlig en god del tyskere som forsøkte å gå på ski rundt oss. Og selvfølgelig vi som, jeg var jo var jo femten år gammel så man hadde jo mer moro av det man, enn alvoret var kommet oppe i hodet på en.

Møtet med tyske soldater og J-stempelet

«Alle jøder måtte i følge lov komme inn å få stemplet sitt pass med en en J, stor J.»

Det som slo oss det var jo selvfølgelig det at det var, at det var så veldig mange unge tyskere, vi hadde følelsen av at det var mange av dem som ikke var eldre enn oss som plutselig dukket opp her. Og en av de tingene som slo oss veldig mye det var den forskjellen mellom det behovet for for eksempel sjokolade og smør som ingen av oss tenkte på. Det er noe som har sittet i bakhodet på meg mange år og det er når du så de unge soldatene som gikk inn i disse forretningene oppe i gaten her og kjøpte sjokoladeskiver, store kokesjokoladebiter og så kjøpte dem smør og så smurte med bajonetten smør på sjokoladen. Og det det høres jo usedvanlig kvalmende ut, men altså det var et behov som de hadde i mange år. Tyskerne hadde veldig lite slike ting for det at det skulle brukes til helt annet enn akkurat til å spise seg mett på sjokolade og smør og sånt.

Men det var jo ingenting som foregikk i Trondheims by, vel man hadde fått disse bestemmelsene av innlevering av apparater og innlevering av bil som vi måtte innlevere i 1940 og slike ting. Der var det litt forskjell på jøder og ikke jøder. Senere kom jo denne forskjellen med J-stempelet. Jeg kan jo fortelle deg det at vi for en 4-5 dager siden fikk overlevert et sånt J-stempel, av Trondheim politikammer. Det har ligget der, og i forbindelse med åpningen av museet til politiet her i Trondheim for noen dager siden, så fikk jeg overlevert et sånt J-stempel som vi nå har plassert i vårt museum. Sånn kan det bli, og det det er jo en ekstraordinær sak for det at alle jøder måtte i følge lov komme inn å få stemplet sitt pass med en en J, stor J, og den var rød den J’en du fikk i i ditt pass da.

Unntakstilstand og arrestasjon

Jeg var jo med på en del sånn småtteri i begynnelsen av krigen, og det var å forsøke å levere ut noen aviser og gå omkring med binders og gjøre alt det som som egentlig du forsøkte å gjøre sammen med andre. Men noen sånn større helt på det tidspunktet var jeg vel ikke mer enn de andre. Kanskje man kan si at vi fikk nok en del spissfindigheter ifra den norske hirden om at vi måtte dra til Palestina. Det var jo egentlig det de forsøkte å fremheve, at vi ikke hadde noe her å gjøre. Men vi var jo så få vet du, at ingen tenkte på det egentlig. Og det var vel kanskje en liten fare at vi ikke tenkte på det. Min mor ville i hvert fall ikke forstå at hun hadde gjort noe galt, så at hun skulle arresteres eller bli sendt til Tyskland eller hva det måtte være forstod hun aldri. Og hun ville heller ikke forstå at hun kunne bli arrestert fordi hun var jøde.

Så krigens dager gikk vel ganske rolig for se, bortsett, jeg var vel noen ganger borti noe og jeg fikk godt med juling av nazister, men ikke mer enn at at jeg ikke lot meg vise det. De var jo som regel voksne da som skulle forsøke å være litt spesielt overfor de yngre. Nazistene var jo mange flere enn vi trodde, og det slo jo også ut i at når vi nærmet oss den unntakstilstanden som kom på grunn av Majavatn-tragedien. Hvor det egentlig var Rinnan som hadde infiltrert seg inn i noe styrker oppe i Majavatn i Namdalen altså, så ble det problemer for det at der falt det en del tyskere og en del nordmenn selvfølgelig også.

Og Terboven kom opp ifra Oslo og holdt en tordentale sammen med Rokkstad, som jo var sjef for hirden her. Og han fikk i oppdrag å og ta ut ti kjente personer som skulle settes som gissel og eventuelt skytes. Disse ti ble skutt dagen etterpå, og dette var 6. oktober i 1942. Og den natten til 7. oktober så var det gitt beskjed til det norske politiet om at samtlige norske jøder over femten år skulle arresteres, kun menn.

Personlig så bodde jeg jo som sagt i denne gården her, og fikk en oppringning ut på kvelden, dessverre efter at unntakstilstanden var gått slik at jeg kunne ikke gå ut. Men det var en av våre firmas kunder, han kom hit å ringte på og spurte efter min bror. Men min bror var ikke her, han var i Larvik hos sin forlovede, Maia Saknowitz, søster av Herman Saknowitz. Og han hadde vært syk, han hadde fått noe giktproblemer så han var reist dit for å få litt sol. Det var jo ikke så mye sol her som det var der nede.

Men i alle fall … det som var det beste med det hele det var det han var her ikke så han kunne bli arrestert her, men det ble han senere. Han ble arrestert sammen med 11 av den familien i Larvik, på en gård utenfor Tønsberg. Og jeg fikk beskjed av denne Gerhard Gjeving da, politibetjenten, om at jeg må holde meg unna for jeg står også på listen over de som skal arresteres om natten. Det jeg gjorde var å gå da ned i annen etasje hos de som bodde der og spørre om lov å å få sitte der om natten slik at jeg skulle stikke av neste morgen.

Hvis du ser her så er det jo gårdsplass i annen etasje her for det at det er bygd helt ut forretningslokale slik at at hvis jeg hadde kommet meg ut dit så hadde jeg ikke hatt noen vanskeligheter for å komme med ned og ut i byen og videre. De norske politifolkene som dukket opp først klokken, ja det var vel i syv tiden om morgenen, de var ikke veldig vennligsinnet. De skulle arrestere meg, det var greit, men de ble med helt opp på tredje etasje, der hvor vi bodde. Og passet på at jeg da ikke fikk stikke av, kort og godt. Fikk vanskelig nok sagt adjø til min mor fordi at de stod inne på soveværelset og oppførte seg i hele tatt som om jeg var en sånn ordentlig storforbryter som skulle arresteres. De hadde misforstått situasjonen totalt. Om det var nazister eller ikke, det vet jeg ikke, de hadde vanlig politiuniform. Hvor mye de var nazister, vet jo ingen.

Veien til Falstad

I alle fall, jeg kom meg ikke noen vei utenom å bli med oppover og det var jo begynnelsen da til nesten tre i år i tyske konsentrasjonsleire. Vi ble da tatt med til Trondheims politikammer og videre til til landsfengselet ute i Kongens gate og videre på til Vollan og så ble vi samlet der. Og der ble da 29, eller ble vi 30 til slutt som ble sendt ut med toget til Falstad, på Skogn i nærheten av Levanger. Der hadde de da tatt en en leir, eller en skole egentlig som hette Falstad … i Ekne og det er cirka syv mil ifra Trondheim. Og når vi kom til til Skogn eller Rognland som er jernbanestasjonen, så ble vi tatt vare på for første gang av tysk SS. Da var det ikke noe mere norsk politi inne i bildet da var det kun SS folk i fra da, og til vi kom hjem i juni i 1945.

De nazistene som vi hadde vært i nærheten av var selvfølgelig omtrent som som å drikke melk isteden, søtmelk isteden for surmelk, når vi kom i nærheten av en SS mann. For SS folkene var veldig trent til å behandle jøder dårlig. De var ikke bare trent til å behandle jøder dårlig, men de var faktisk satt ofte til å ta knekken på dem. Og det fikk vi merke ganske godt for vi kom på Falstad, og ble plassert da på loftet uten senger og fikk en madrass på gulvet og og begynte med slag og alt mulig allerede fra det øyeblikket vi kom.

Brutalitet og straffeeksersis på Falstad

Når vi skulle spise så måtte vi vente til alle sammen hadde spist, og da vi da satte oss ned for å spise så var det omtrent akkurat så mye at du hadde fått skalken eller kaffe-surrogatet på bordet, så var det ut til appell. Og det foregikk ved alle tre måltidene hvor du faktisk sultet veldig på grunn at du ikke en gang fikk i deg den maten som var bestemt for de fangene som skulle få mat. Arbeidsperioden vi var inne i var basert på galskap selvfølgelig ikke normal arbeidsøkt. Vi gikk med en trillebåre den var jo full som var lavet av tre så, vi bar stein tilbake fra steinbruddet oppover bar vi den tom. Og det var da straffeeksersis og krype i bekken som gikk oven, for det at vi var blitt skitne på uniformen. Slik at vi gikk omkring i bløt uniform i oktober, november i 1942, faktisk hver dag.

Arbeidet gikk ut på å fylle disse bårene fulle med stein og så var vi to mann og så måtte vi bære de fire kilometer tilbake til leiren. Og innimellom så dreiv dem straffeeksersis for at vi trengte litt mosjon. Og hvis du ble skitten på uniformen som sagt så måtte du krype i den bekken som gikk langs med veien da. I det hele tatt så var det en ganske hard periode og dess eldre og dess mindre sportsinteressert du hadde vært før, dess mindre sjanse hadde du til å bevege deg selvfølgelig og det var jo en fordel for meg da, jeg var jo veltrent. Men jeg kan jo forsøke erindre et par av de tingene som skjedde med meg så får du et lite bilde av at Falstad absolutt ikke var noe ….

Nedverdigende behandling

Jeg kom en dag hvor jeg stod ved porten og og ventet på en ordre og så plutselig så kom Nilson som var da ”obersturmbahnführer” han var nestkommanderende i Trondheim her efter Flech, han var meget høy person i SS så konsentrerte forhold som de hadde. Flech var jo den store sjefen her i Midt-Norge og Nord-Norge, og han var jo den verste Gestapo sjefen man kunne få i et land som Norge. Og han var ute efter jøder og han var ute efter alle som var imot tyskerne. Det var jo han som brukte Rinnan som sin kontaktperson. Han hadde jo sagt at hvis er det er opp til meg må dere gjerne drepe en jøde hver dag.

Men Nilson var der ute, han så lite granne snillere ut, men han var jo så gal selvfølgelig som mange av de andre var. Så han kommanderte en av sine SS folk der til å sørge for å få vasket bilen og uheldigvis stod jeg som sagt der borte ved døren eller porten, og ble kommandert til å vaske bilen. Som i og for seg ikke var noen vanskelig problem for vi hadde hatt egen bil før krigen selv, så jeg hadde vasket bil mange ganger. Men dette her var en stor Daimler og det var jo om å gjøre å få den under alle steder ren sånn at de ikke fikk en sjanse til å å kontrollere at den ikke var ren.

Og det gikk vel i og for seg bra. Så en to, tre timer efter dette skjedde så stod jeg og og pusset over bilen da og så kom han på nytt igjen forbi og og så ser han at har en Davidstjerne på min uniform, og sprekker helt i sinne over at det var en jøde som hadde vasket bilen hans. Det var ikke spørsmål om den var ren, det var spørsmål om at det var en jøde som hadde vasket bilen. Det som da skjedde var selvfølgelig da det at når en SS mann får kjeft så bruker den ene kjeft på den andre, og til slutt så ble det den fangen som som stod utad som som får bråket. Og jeg ble kommadert inn da efterpå på deres kommandoplass som er et rom i selve Falstad bygningen hvor de hadde vaktstue.

Til å begynne med så gikk det jo veldig fint for det var spørsmål om å tenne opp i ovnen for dem og siden jeg både hadde vært speider og jeg hadde hatt hytte siden jeg var født så kunne jeg jo tenne opp i en ovn. For det var det dem håpet på at jeg ikke kunne selvfølgelig, for det var en fyrstikk der. Jeg fikk tent opp denne ovnen og fikk da ordentlig fyr på den og ble bedt om å få ordentlig flamme, for det var kaldt der sa dem. Og så mens jeg gjorde det så fikk jeg jo beskjed om jeg hadde skitnet til på gulvet for dem at jeg måtte se til å få vaska. Så jeg fikk og henta en bøtte og kom og fikk vaska dette gulvet ordentlig og inn under der hvor du hadde, ovnen stod jo borte i hjørnet og der hadde jeg selvfølgelig vasket veldig godt da for jeg visste jo det at de kom til å se efter der.

Men når jeg var ferdig så fikk jeg jo beskjed om at at bak ovnen der, der var det ikke ordentlig. Nei, så jeg begynte å legge meg ned for å vaske ordentlig i det hjørnet. Så fikk de, nei, jeg skulle ikke vaske, jeg skulle bruke uniformen for å gjøre rent. Det vil si at jeg måtte begynne å krype rundt ovnen og hver gang jeg krøp rundt ovnen da så brente jeg jo meg på den for det er jo ikke mer enn et lite mellomrom ifra ytrekant til, til der hvor ovnen står. Og jeg krøp da for å gjøre rent med uniformen inne i den kroken. Og efter en del ganger, jeg vet ikke hvor mange ganger så, jeg hadde brent meg nok så trengte jeg litt avkjøling. Da tok en hodet, og så tok en den bøtta med skittent vann som var stående ifra nettopp vasket gulv, så holdt en hodet da nede i den bøtta inn til da at jeg var nødt til å trekke inn pusten så ikke jeg fikk all det skittvannet i meg. Og dette her ble jo gjort en del ganger til de ikke syntes det var noe videre morsomt lenger. Da ble jeg kommadert opp en stol eller en krakk og så måtte jeg stå med bøtta, og så knebøy hundre og femti ganger.

Men det er klart det greier du ikke så veldig mange ganger for bøtta er tung og når du står knebøy med rett ut med full bøtte så er du også redd for at den skal falle. Det vil si, det visste jeg for det at jeg hadde noen dager i forveien vasket et gulv på et rom hvor da efter at jeg var ferdig med å vaske gulvet og tørket opp og alt mulig, kom en kontroll og så var det da når jeg endelig var ferdig så sparka en borti bøtta slik at bøtta, alt med vannet fløt på nytt igjen utover gulvet. Og da var det spørsmål om hvordan jeg skulle få opp dette, for jeg fikk ikke lov å bruke annet enn tannbørsten min. Så jeg måtte bruke tannbørsten til å ta opp vannet, en hel bøtte med vann i. Jeg måtte jo selvfølgelig lure meg til å bruke selve hånda da, men det tok lang tid, men det gikk. Så allting går.

Viljen til å leve

«De skal ikke ta knekken på meg, de skal ikke greie å ta knekken på meg!»

Jeg begynte å bli så vant til det, og det begynte å bygge seg opp noe som heter faenskap, de skal ikke ta knekken på meg, de skal ikke greie å ta knekken på meg!. Og du kan si at det gjorde sitt til at jeg bygde et et nettverk rundt meg selv, på at dette skal jeg greie. Mange gjorde det motsatte, og jeg bygde opp en selvsikkerhet på den måten at jeg under hele fangenskapet sa til meg selv at, dette her skal jeg greie, jeg må hjem. Det var jo selvfølgelig bare en begynnelse for det var bare halvparten av straffeeksersisen for det at når jeg hadde satt ned bøtta og ble spurt og ble sparka ut en fem, seks trinn ned på jorda der. Så var det jo en en vaktmann som stod i et tårn femti meter borte som ropte ”Hei du, kom hit!”. Så måtte jeg begynne å krype gjennom blåleire, sånn 50-60 meter og så fra der springe i en trekant tilbake og så krype og spring, så til slutt så hadde jeg så mye leire på uniformen at den var bløt. Og da fikk du så mye leire på på uniformen at du hadde ikke, du maktet rett og slett ikke å å gå eller springe.

Og til slutt så gikk jo han lei han da, og heldigvis så kunne han ikke gå ned ned fra ifra sitt vakttårn, så da bare sendte han meg bort. Da hadde jeg ikke noe annet valg enn å komme meg ned i kjelleren og finne meg en dusj og rett og slett stille meg under dusjen. Og få gjørma og leiren av uniformen slik at jeg kunne møte opp på appell et par timer etterpå med ren uniform. For hvis ikke jeg hadde det så ville jeg jo igjen måttet begynne med straffeeksersis for et eller annet.

Sangen til Grabovski og «bladplukking» på Falstad

En annen kveld hvor vi hadde et større problem enn vanlig, var at vi hadde en Grabovski som kom ifra Berlin, han var operasanger og kantor i vårt mosaiske trossamfunn her i Trondheim. To og tredve år gammel kom han som flykting fra Berlin sammen med sin kone. Han var usedvanlig dyktig sanger som ofte disse kantorene er, og disse SS folkene hadde fått høre at han da var tysk kantor. Og en kveld så ble han da satt til å skulle synge noen sanger på tysk, ”der stedt ein soldat” av Wolfgang Strandt. Det var i det hele tatt ganske mange sånne melodier som han hadde fått beskjed om å synge.

Jeg må innrømme, ”der stedt ein soldat” av Wolfgang Strandt da tenker tyskerne på at her har vi det godt. Og de var kanskje for noen få minutter helt normale mennesker. For det var så stille på Falstad, og det var november måned med kulde og måneskinn. Og jeg glemmer aldri når den bikkja, den der den der schæfer hunden begynte å ule utenfor leiren, når det var så stille der. For det hadde en vel aldri opplevd hverken før eller siden. Og hva som skjedde var at SS folkene ble selvfølgelig vekt opp av sin normale tilstand, hvis vi kan kalle det at det noen gang har vært normal tilstand og begynte og skrike og huie. Og selvfølgelig, dette her var jo jødenes feil som alltid.

Så vi ble da satt til å gjøre noe som var veldig nedverdigende. Vi måtte riste ned det løvet som var på et et løvtre inne på Falstad, det er et atrium i selve Falstad-bygningen, og i midten er det et ganske stort løvtre, så måtte vi riste ned alt det løvet som var der. Og så måtte vi legge oss ned på det ene hjørnet av gårdsplassen som er rundt hundre meter. Og så måtte vi ta et blad i munnen og krype, åle oss frem til andre siden av gårdsplassen og så måtte vi legge fra oss bladet. Og så måtte vi krype tilbake og hente et nytt blad, inntil hele gårdsplassen var ryddet for blader. Og det er klart at da, selv jeg som var ung, jeg begynte å føle det forholdet, menneskebikkje, og det er klart at da, min onkel og andre folk i sytti års alderen som ble så nedverdiget de …gråt inni mellom.

De eldre fangenes tragiske skjebne

En tredje ting som kan være interessant å ta med for efterhistorien er vel kanskje at vi hadde tre eldre herrer. En urmaker, han skulle egentlig ikke ha vært der i det hele tatt for han var svensk. Og en annen litenhan hadde et lite firma her nede, Glick Zedorwski og en som hette Abrahamsen. Dette var eldre mennesker som hadde vanskelig for å bære selvfølgelig. Og en dag fant en av disse SS folkene på at de skulle gå opp i toppen av steinbruddet og trille nedover der. Og i og med at de da lar seg trille nedover så slår dem jo seg opp selvfølgelig og og får betennelse allerede nesten med det samme, av all den skitten som er der. Får dem skitt i sårene og vi hadde jo ikke noe å vaske med, men dem kunne jo ikke gå efterpå.

Slik at det som skjedde da var at vi måtte bære dem nedover, dem satt på toppen av stenbårene våre og så bar vi dem. Og så måtte de sitte og rope ”Ich bin ein fohler jode, ich will nicht arbeiten”, altså jeg er en lat jøde jeg vil ikke arbeide. Og det måtte de sitte å rope helt de fire kilometerne vi gikk med dem nedover til Falstad. Og de ble da plassert ikke på noen sykestue for det fikk vi ikke lov til å komme inn på, jøder hadde ikke anledning til å komme inn på noen sykestue. Vi plasserte dem oppe på en et loft, og der lå de.

Jeg fikk smugla jo ut gjennom en bekjent av meg noe varmt vann slik at vasket i hvert fall av sårene. Og da trodde vi i hvert fall i skulle berge dem. Leo Eitinger var der, og han forsøkte å få de plassert over på Levanger sykehus men det tok noen dager før vi fikk beskjed om at jo de skulle komme på sykehuset. Det var jo selvfølgelig ikke noe sykehus, for når vi bar dem ned til gymnastikksalen som vi fikk, så langt som vi fikk gå så hørte vi at bilen som hentet dem, den kjørte ikke den veien ned til Levanger men den kjørte den veien opp til Falstadskogen. Og vi visste det jo ikke da men vi skjønte jo det at de ble tatt av dage og de ble skutt da den kvelden i Falstadskogen. De tre de ble skutt kun på grunn av at de var jøder, og de ble skutt på grunn av at de ikke var noe å ta vare på for de var ikke arbeidsdyktige.

Deportasjon mot Tyskland

Den dagen som som vi ble kjørt fra Falstad kunne like gjerne ha vært et år efter at vi kom dit, og kikke bare de to, tre månedene vi var der. Ganske utrolig at vi faktisk var der bare til 25. november fra 7.oktober. Vi ble sendt til Trondheim for å bli sendt videre til Oslo. Og i Trondheim traff vi på min mor. Det var bare kvinner og barn som vi møtte og reiste med til Oslo med tog.

Vi kom for sent på grunn av at jernbanepersonalet på Hamar eller Lillehammer greide å forsinke toget. For da lå slaveskipet Donau på Vippetangen for å transportere de 567 jødene som allerede var ombord til Tyskland. Vi kom for sent og ble plassert oppe på Bredtveit kvinnefengsel. Der hadde vi en brakke som vi bodde i, jeg ble syk på grunn av at jeg hadde gått omkring så mye med bløt uniform i oktober og november. Men fikk problemer fordi at en doktor Hans Eng som var lege på botsfengselet som jeg havnet på, han kom på Bredtveit for å undersøke fangene som fangelege, og han ville ikke undersøke meg for jeg var jøde.

Men et par dager efterpå så ble han overtalt til å undersøke meg. For da hadde jeg høy feber og kom til det at jeg var såpass syk at jeg måtte sendes ned på på botsfengselet. Så jeg lå på botsfengselet i en celle der og fikk da god hjelp av Gordon Johnsen som var professor og han var da også lege på botsfengselet. Han hjalp meg og fikk kloroformolje på alle leddene og ovaltin fikk jeg også og fikk i det hele tatt litt styrke igjen. Leo Eitinger kom efter noen dager ned på sykehuset, han hadde en skade i ryggen og kom dit ned og vi lå sammen i cellen inntil vi ble hentet i februar i 1943.

I alle fall ble vi hentet og brakt til Bredtveit for å samles der, og så sendt ned til båten den 26. februar. Og det interessante er vel kanskje sett ut ifra eftertiden at de greide å få en båt. De greide faktisk å tvinge militære til å fragi en båt for å hente 165 jøder. Fra Stettin kom vi inn i de berømte kuvogner. Og da skjønte vi jo egentlig at det ikke var noe sånt ”kjære mor besøk” vi skulle ha. For da ble vi jo rett og slett stuet inn i disse kuvognene og sendt til Berlin hvor vi havnet i en i en stor synagoge hvor det allerede var en par tusen tyske jøder som satt. Vi var et par døgn i i denne store synagogen. Jeg traff jo ganske mange, jeg har jo fangenummer 105362.

Ankomst Auschwitz-Birkenau

Sammen med de andre to tusen tyske jødene ble vi sendt ned til Auschwitz med jernbanevogner. Og det var den såkalte berlinertransporten 3. mars 1943. Alle kom jo til Birkenau i første omgang. Det var mørkt. Det begynte å lysne, og lysning om morningen dette her. Og jeg må si det at vi kom jo til hvert fall et galehus. For sånn skriking og brøling og sirkus det kan man ikke tenke seg før man egentlig har vært der akkurat da. Og jeg kom jo kanskje kan du si ifra den heldige stillingen, jeg var jo direkte ifra sykehus men fikk et tips av eller annen som sa at her skal du må huske på at her er det ingen som er syke, var det en som sa på tysk, en fange som gikk forbi.

Beskjeden om familien: «I pipa»

Forstod, oppfattet at altså man måtte ikke si at man som normalt ville si, at jeg kommer direkte fra sykehuset og tro at du skal få bedre hjelp eller du skal få mindre arbeide eller ikke sant. Det ville være veldig naturlig for oss normale mennesker. Men der fikk jeg det tipset at, hold munn, snakke ikke om at du er syk. Og det gjorde jeg ikke, og ble tatt ut i arbeide og kom til Buna, samme stedet som Sammy, det var IG Farben Industri som da hadde slavearbeidere som bygde opp en leir der.

«For første gang møter vi noen av de 530 jødene som ble transportert fra Norge 26. november året før. Bare ti mann er i live (…)Min bror Idar er ikke blant dem. Jeg spør etter ham.
– I pipa…
Jeg forstår ikke svaret.
– Han er gasset!
Langsomt går grusomheten opp for meg… Jeg forstår egentlig ikke hva som menes med gasset, har aldri hørt om det. Gasset ihjel! Men jeg skjønner at Idar er død. Jeg tenker på mamma. Forsiktig spør jeg om noen vet hvor det er blitt av de andre fra vår transport. Jeg vil så gjerne se mamma. De andre ser på meg med trette, sløve øyne hvisker:
– Gasset.
– Gasset? Min hvisking er som et ekko. Nå går det opp for meg at også mamma er borte, død. Jeg roper: – Hva med onkel Aron, tante Thora, de andre? Svaret kommer tonløst:
– Gasset.»

For vi spurte jo fremdeles når vi fikk mulighet for å så treffe de andre. De har allerede gått i pipa, det er ikke noe diskusjon. Du blir veldig kald og du blir veldig … skal vi si, tenker ikke menneskelig når du er i en sånn situasjon. Du har allerede laget deg selv et ”shelter” som som man skal overleve med. Og da da går det ikke innpå deg sånne bagateller at du hører at noen død. Det fikk du jo greie på i det øyeblikket, at min bror han var drept i gasskammeret, min mor fikk jeg jo greie på ble drept i gasskammeret samtidig som de kom. Og når man da hadde gått opp inne i en visste du at ålreit, da har du bare deg selv å tenke på. Hvis du da satte deg ned og begynte å tenke på at nå er du alene, da var du ikke levende i morgen.

Overlevelse som nummer 105362

Derfor var så det et gjennomsnitt på tre til fem uker at mennesker levde i Auschwitz. For det at for det første så fikk du, så hadde du per dag ifra du stod opp klokken fem, fra det øyeblikket du stod opp og du hadde regnvær og snøvær og kulde du, efter at du hadde redd opp. Redd opp sengen din det høres veldig fint ut, du ristet opp halmen som var i madrassen og lagt teppe, et sånt hestdekke du hadde til som militærvis og gjort rent akkurat der hvor du var.

Kom deg ut og fikk vasket deg hvor du stod i kø for bare å komme inn på vaskerommet. Og det var veldig viktig. Dette var det viktigste som vi hadde. Hvis du ikke greidde å beholde den delen av menneskelighet når du var i en sånn leir at du tok av deg på overkroppen og vasket og beholdt rensligheten din. Så vet du om du hadde lus ifra dagen før i i skjorta de, for lusa de gjemmer seg inne i sømmer vet du. Så hvis du ikke greide å ta vare på rensligheten din og sørget for å du holdt deg ren så ble du ikke bare oppspist men du du du mistet følelsen for din egen personlighet. Og det var veldig viktig å beholde.

Arbeid for IG Farben i Monowitz

Min første oppgave gikk på å være med å rive ned en kirke som stod i veien for dette området. Det er ganske rart det å så være med å rive ned en kirke, jeg har aldri tenkt på at at man rev ned kirker. Så dette at man skulle rive ned kirka, den kunne jo godt ha stått der men den skulle bort selvfølgelig. 1783 bygg satte vi opp i fra de første ukene av mars 1943 til vi sluttet å bygge i slutten av 1944. Da hadde fabrikkene begynt å produsere, på høsten begynte de å produsere og første bombeangrepene på de kom da etterhvert som disse fabrikkene var klare for produksjon av Metanol. Da kom de allierte og bombet det.

Jeg var som sagt da hele tiden på arbeidskommando utenfor leiren i motsetning til de andre norske jødene som var der de hadde da på eller annen måte fått seg plass og jobber inne i leiren. En del var på sykestua, og en del var på andre poster inne i leiren. Jeg var da sammen med et par andre, en fetter av meg, Henrik Mendelsohn han var også på utekommando men han ble jeg også adskilt ifra.

Sykdom og mirakuløs redning fra gasskammeret

Jeg hadde da en opplevelse som jo selvfølgelig ingen andre hadde heldigvis, det å kunne bli tatt ut fem ganger til gasskammeret og bli strøket av listen. Men Mengele som dere har sikkert har hørt snakk om, denne legen som som drev forskning på levende mennesker. Han brukte meg i et tilfelle. I hvert ledd så sprøytet han inn seks og nitti prosent alkohol og så var da ideen å se hvordan, du ser her er det et større arr eftersom hvor mye etsing det har gjort da. Etsingen kommer jo av at seks og nitti prosenten den begynner å brenne ikke sant. Og så når det har brent mye så ble det mere arr noen steder eller mindre. 21 sprøyter i hvert ledd. Og hans ide var å prøve ut om ondt fordriver ondt. Hvis du hadde veldig ondt så kunne han da sprøyte inn der du hadde ondt, så skulle den smerten ta bort for den vanlige smerten.

Jeg stod opp seks ganger, gikk ut av der hvor jeg lå og inn i rommet hvor Mengele og andre satt, jeg tror det var tre leger til. Jeg ble kontrollert, gikk ut av rommet og falt sammen og kunne ikke gå. Så du kan stå, hvis du er nødt, det siste du har å gjøre så kan du stå opp. Og jeg tror at folk kan stå opp av en sykeseng hvis det er brann hvis en bare har livsvilje nok.

Dødsmarsjen mot vest

Det ender med transport i form av marsj ned til jernbanestasjonen, og videre med tog. Vi var bort e i over to netter, havner i Dachau utenfor München. Vi var jo bare bare 100 000 ifra alle sideleirene som den 15. januar begynte på transporten, dødsmarsjen i 1945. Jeg fikk beskjed den 15. januar i 1945 at vi skulle møte opp på appellplassen og ha med oss skåla vår og skjeia vår og det vi eide. Vi gikk åtte mil til en by som heter Gleiwitz, et jernbaneknutepunkt. Der overnattet vi ute, husker jeg. På de åtte milene som vi gikk så var det jo, jeg vet ikke mer enn halvparten var døde. Det lå strødd døde hele veien, og klarte man ikke å gå så skjøt SS vaktene dem, klarte man ikke å gå og la seg ned i snøen så ble de skutt med en gang.

Togtransport i åpne kullvogner

Vi holdt sammen og ble lastet opp i kuvogner, da var det åpne kullvogner. Vi var stablet sammen, det var ikke plass til å sitte ned, så trangt at vi måtte stå og det var en en bøtte i et hjørne til å gjøre sitt fornødne. Og vi holdt på i ti døgn var vi på denne transporten før vi endelig kom oss til Buchenwald og Weimar. I disse åpne kullvognene var det kaldt. Og vi kjørte sydover mot Tsjekkoslovakia i nærheten av Praha. Og vi ante jo ingenting, ikke visste vi hvor vi skulle hen og mange døde. Det var jo masse svake, muselmenn som de het, de var skinn og ben, og de døde og ble liggende. Etter hvert ble det jo bedre plass for oss, for vi kunne legge oss oppå likene.

Møtet med de norske studentene i Buchenwald

Leiren Buchenwald hadde jo vært der helt siden 1934. Men det var flaks at vi kom dit for det at i den leiren var det 512 nordmenn, norske studenter. Etter en, to, tre dager hvor vi hadde fått nytt nummer og ny uniform og begynt å få i oss en suppetallerken og et stykke brød igjen og i det hele tatt følte vi var kommet, satt i gang et nytt system.

Tilfeldigvis så treffer jeg to kamerater. Vel, ikke kamerater – de var jo studenter allerede så de gikk et par klasser høyere enn meg fra Nordstrand skole. Det var Erik Molle Kristensen og William Solberg, som jeg kjente igjen. Og det var jo et et utrolig møte, både for dem og oss. Og vi fortalte jo vår historie, og de syntes det var så fryktelig og trodde jo nesten ikke på det, hva vi hadde gjennomlevd. I hvert fall ble vi tatt hånd om av dem og takket være de norske studentene ble vi hjulpet til krefter igjen.

Den dype skuffelsen

Så en dag når vi kommer opp og hilser på dem, jeg husker det var Julius Paltiel og jeg som gikk opp om kvelden, så sier de de til oss, ”gutter nå kan dere gjøre dere klare, nå skal vi hjem.”. Folke Bernadottes aksjon, den hadde vi aldri hørt om, de hadde fått beskjed, de skulle stille opp dagen etter. ”Dere stiller opp sammen med oss og så skal vi bli hentet av de Hvite Bussene.”.

De ble ropt opp etter navn etter hvert, alle de norske studentene og gikk ut gjennom hovedporten og stilte opp utenfor. Da var det bare oss fem igjen, og så kom en av lederne for studentene ned til oss og sa, ”beklager gutter dere får ikke være med. For det at dere er jøder, det er kun oss norske studenter, eller arier da, som skal bli med.”. Og jeg tror det at i de to og et halvt årene vi hadde vært fanget, så var det den den mest brutale opplevelsen vi hadde.

Befrielsen 11. april 1945

Så plutselig en dag, 11. april, ble det heist et hvitt flagg over hovedporten … og vi var fri. Det var så utrolig at det hadde gått så smertefritt den befrielsen. Og første jeepen som kjørte opp foran porten var amerikanske soldater offiserer, og de tok over kommandoen over leiren.

Jeg så at det hvite flagget kom opp når en amerikanerne kom så roper jeg det ut, og så sitter det en kar ved siden av meg. Jeg står opp og så roper jeg ut, flagget, det hvite flagget ”vi er fri.”. Og han gamlingen som satt der da han hadde sittet i tolv år som kommunist fange hos østtyskerne, og dør i det øyeblikket at jeg roper opp, av sjokkglede. Det er ganske utrolig at at en mann som har holdt ut i tolv år for sin tro på det en trodde på, berger hele tia og så dør en i det øyeblikket at han er fri.

17. mai i Danmark og reisen hjem til Oslo

Vi kom oss til den danske konsulen i Flensburg. Og han sørget for å få kontakt med en fru baronesse Wedelburg hethun. Som kom over med en stor Buick og henta oss og kjørte oss i triumftog over til Danmark. Hvor vi hadde de 17. mai-feiring som vi aldri glemmer om kvelden. Det var utrolig, for Assor Hirsch spilte allerede før ganske godt piano og og vi satt der og sang ”Ja vi elsker” og hadde det fantastisk.

1. mai så seilte vi inn Oslofjorden, og da var jo Norge blitt befridd allerede 8. mai og dette hadde vi jo da fått vite da vi var i Buchenwald. Og det var en sånn vidunderlig solskinnsdag, vårdag, 30. mai, og det var så vakkert, så ubeskrivelig. Der nede på kaien stod det norske gutter med armbind, hjemmefrontarmbind, geværer, vakt. Så gikk jeg til rekka, så ned, og der stod Karl og Anders, mine beste kamerater fra skolen.

Hjemkomst til et tomt hus og en utryddet familie

– Hvordan så det ut i huset ditt da du kom hjem? – Det var tomt. Det var ikke en skje der. Det var tredje etasje der hvor kontorene er nå stod det absolutt ikke noe. – Hvordan var det å komme hjem? – Det var egentlig ikke noe videre morsomt. Det var veldig vanskelig å sette seg inn i det. På en annen måte så, heldigvis var det på et tidspunkt hvor du var så glad for å leve at det spilte ikke den rollen som hvis det hadde vært i dag.

– Du kom jo tilbake ikke bare til tomt hus men også hvor store deler av familien din var borte – Var ingen, var ingen tilbake av familien. – Hvordan opplevde du det? – Omtrent som om du kommer fallende ned i et stort høl. Hvor er du hen, hvem er du?. Du måtte ta deg selv i nakken og si til deg sjøl at det det er en måte å komme igjennom, hvis ikke hadde du ikke greid det.

Tiden etterpå

«alle sammen var klar over det som foregikk, alle sammen var klar over det som var rundt dem.»