Flossenburg

Flossenburg var en konsentrasjonsleir i Nordbayern, ikke langt fra den tsjekkiske grensen. Leiren ble åpnet i mai 1938 og lå i umiddelbar tilknytning til et stort granittbrudd. Dette var ingen tilfeldighet.

I likhet med den geografiske beliggenheten til mellom annet konsentrasjonsleirene Sachsenhausen, Flossenburg og Mauthausen var muligheten for steinutvinning av essensiell betydning for plasseringen av denne leiren. Hitlers arkitekt, Albert Speer, trengte materialer til sin nyskapning av de tyske byene – og fangene representerte billig arbeidskraft.

Arbeid og død

Frem til 1943 var granittutvinningen den viktigste siden ved aktivitetene i Flossenburg. Arbeidet i granittbruddet ble drevet frem uten hensyn til fangene. Arbeidet var både tungt og risikofylt, forholdene i leiren var sterkt mangelfulle og ernæringen likeså.

Arbeidet ble med tiden utvidet til rustningsproduksjon. Frem til slutten av 1944 ble mer enn 100 uteleire og utekommandoer opprettet, der fangene stort sett ble engasjert som tvangsarbeidere for krigsindustrien.

På slutten av krigen ble den avsidesliggende leiren dessuten brukt som henrettelsessted for mer enn 1 500 motstandere av naziregimet.

Krigens slutt

I midten av april 1945 hadde leiren om lag 45 000 fanger, derav 16 000 kvinner. Leiren ble evakuert og tusenvis døde under dødsmarsjen. 23. april 1945 ble de siste fangene i leiren befridd av amerikanske tropper.

Av de omlag 100 000 menneskene som var fanger i Flossenburg under krigen, døde om lag 30 000, mange av dem som følge av de umenneskelige harde arbeidet i granittbruddet.

Etter 1945

Etter krigens slutt ble leirområdet brukt av de amerikanske troppene som interneringsleir for nazister – de fleste av dem medlemmer av SS – i om lag ett år. Deretter ble leiren benyttet som DP-leir for ”displaced persons” frem til 1947. På samme tid begynte opprettingen av minnesmerker og oppbyggingen av Flossenburg som museum og minnested har skjedd gradvis.