Lublin-Majdanek

Lublin-Majdanek var lokalisert rett utenfor Lublins bygrense og var opprinnelig en leir for krigsfanger. Allerede fra starten av, oktober 1941, var mesteparten av fangene jøder. Frem til februar 1943 var leiren offisielt en leir for krigsfanger tatt av Waffen-SS, men fra 1942 spilte den en viktig rolle i prosessen av tilintetgjøringen av jødene.

I august 1942 ble også kvinner sendt til denne leiren. I oktober 1942 ble det installert et primitivt gassgammer av tre. Senere ble det bygget mer moderne gasskamre med lufttette ståldører. I februar 1943 fikk den offisielt betegnelsen KZ Lublin.

Ulikt de fleste andre dødsleirene var det litt industriell aktivitet på leirområdet, og det var også flere ikke-jødiske fanger der. Fangen som ankom Lublin-Majdanek ble som i alle andre leirer delt inn i to grupper: En for arbeidsføre og en for ikke-arbeidsføre. De sistnevnte ble sent rett i gasskammeret eller til leiren Belzec som var en mer effektiv dødsleir. Den arbeidsføre gruppen ble satt til å arbeide med skog- og landbruk. Leiren hadde 14 uteleirer, noe som er markant lite i forhold til andre konsentrasjonsleirer.

500 000 fanger, fortrinnsvis jøder, fra 54 nasjoner ble overført til denne leiren. Det fant også sted massedrap på sovjetiske krigsfanger. Det var ellers katastrofale tilstander i leiren og dødsprosenten var høy. Det største massemordet skjedde 3. november 1943 under ”Aktion Erntefest” (no. ”aksjon høstfest”) da 16-18 000 jøder ble skutt.

Leiren ble evakuert i april 1944 og dødsmarsjen gikk til Auschwitz, da de sovjetiske styrkene nærmet seg. Leiren ble befridd 23. juli 1944. De sovjetiske troppene fant flere levende i leiren og husene var bare delvis ødelagt. Totalt regner man med at 200 000 mennesker døde i Lublin-Majdanek, derav var 40 % jøder og 35 % polakker.

Området for leiren ble erklært som minnested allerede før andre verdenskrig var over; i november 1944.

Noen få nordmenn var i Majdanek og ble sendt på dødsmarsj til Auschwitz.
Noen av dem var: Erling Bauck, Arne Brattli, Knut Jensen, Alf Knudsen.