Selmas reiseskildring

"Mange sterke, oppvekkende, minnerike og ikke minst gode stunder og opplevelser som har satt spor i enhver av oss." Dette er Selmas egen reiseskildring. Hun reiste på klassetur med Hvite Busser til Krakow og Berlin med i 10. klasse på Presterød Ungdomsskole i 2015.
Skrevet av:
Selma Thorsen Frigstad
Publisert: 4. oktober 2015

Først og fremst vil jeg takke Hvite busser som tok oss med på en tur vi aldri vil glemme, med mange sterke, oppvekkende, minnerike og ikke minst gode stunder og opplevelser som har satt spor i enhver av oss. Takk til verdens kuleste bussjåfør og reiseleder Sjur og Anja som ledet oss gjennom turen. Dere skapte en unik stemning både på bussen og utenom, som medførte at alle trivdes godt på turen. I løpet av en uke har vi vært innom konsentrasjonsleire, en kvinneleir, fengsler og museer. For meg var det veldig sterke og viktige opplevelser som jeg i flere år har sett fram til.

Å være i et rom der mennesker som er akkurat like mye verdt som deg ble drept og torturert, var vanskelig å ta innover seg. Når vi gikk rundt i Auschwiz 2 Birkenau, følte jeg meg utrolig liten og ubetydelig. Det eneste du ser og tenker på er hvor ufattelig stort det er og hvor mange mennesker som faktisk oppholdt seg på denne dødsleiren og hvor få som kom ut igjen. «Arbeit Macht Frei» står det på portene i både Auschwiz 1 og i Sachsenhausen. Fangene trodde av den grunn at de var kommet til en leir hvor de skulle arbeide, men forsto fort at den eneste utveien var gjennom pipa.

Etter dette besøket innså jeg hvor viktig det er å ta godt vare på både de man er glad i, men spesielt også de som faller litt utenfor.

Personlig er dette for sykt til at jeg i det hele tatt kan klare å se det for meg. Noen mennesker var heldige å overleve leiren. Samtidig tenker jeg på hvor forferdelig mye de må ha sett og hvor mye de på ha opplevd under sitt opphold der. Dette må ha vært tanker og følelser de har slitt med resten av sitt liv. Hadde jeg vært i den situasjonen tror jeg nesten jeg hadde foretrukket å dø framfor å bære på alle minnene fra alt og alle du har mistet. Etter dette besøket innså jeg hvor viktig det er å ta godt vare på både de man er glad i, men spesielt også de som faller litt utenfor. Jeg har også innsett hvor viktig det er å sette pris på livet sitt og ikke klage over de minste ting du irriterer deg over. En tanke som gjentok seg i hodet mitt opptil flere ganger når vi gikk rundt i konsentrasjons og dødsleirene var: «Tenk å ikke kunne ha muligheten til å snu seg å gå ut den porten jeg nettop gikk inn i». Dette eksempelet trekker jeg fram fordi mange mennesker overlevde disse leirene nettopp fordi de sto sammen og backet hverandre opp.

Å se gassboksene som tok livet av millioner av mennesker syntes jeg var utrolig sterkt og ubehagelig. Sammen med flere tonn menneskehår, briller, sko, kofferter og eiendeler som en gang tilhørte voksne og barn, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den merkelige lukten i brakkene og i gasskamrene er også noe som sitter godt igjen hos meg. Tanken på at det like gjerne vært meg eller mine nære, er veldig oppvekkende og gjør noe med meg.

Å være i et rom der mennesker som er akkurat like mye verdt som deg ble drept og torturert, var vanskelig å ta innover seg.

Historien vi ble fortalt om en fange som skulle hente fotballen på andre siden av strømgjerdet, etter klarsignal fra vakttårnet men heller døde på sekundet fordi vaktmennene ville ha det gøy, syntes jeg var helt grusom. Disse historiene har gått mer og mer opp for meg når jeg selv har vært i leirene og sett virkeligheten. Jeg har gått den samme veien som fangene gikk for å teste mye dårligere skotøy enn det jeg hadde på meg når jeg gikk i et rolig tempo uten noe annet enn meg selv å bære på. Både menn og kvinner ble utsatt for mye fysisk arbeid som resulterte til at mange fanger døde bare av den grunn. I leiren Sachsenhausen så vi hvordan fangene var nødt til å sveive hodet til andre fanger, helt til det knakk og fangen døde. Vi kunne også se hvor de andre fangene oppholdt seg med to vinduer hvor de kunne følge med på hva som snart skulle skje med akkurat dem. Lengre opp sto et skilt som sa «Grabberfeld mit asche von kz-opfern», jorden/gresset er sådd/dyrket med menneskeaske. Da jeg fikk høre det visste jeg ikke hva jeg skulle tenke eller gjøre, annet enn at jeg syntes det var ekstremt ubehagelig. Jeg hadde så stor respekt for de menneskene som lå strødd utover den jorden, at jeg ikke gikk på gress noe sted resten av den dagen.

Møtet med tidsvitnet Bernt var veldig lærerikt og interessant. Å få en fange sin synsvinkel på dette er noe jeg virkelig interesserte meg i og syntes var veldig sterkt å høre på. Før jeg reiste var det virkelig et stort ønske å få lov til å møte et tidsvitne og høre på deres historier, og det har jeg fått oppleve. Personlig er jeg imponert over av at en mann i en alder av 91 år er så oppegående og fullt i stand til å fortelle om hans opplevelser fra den tiden. Nå er det vår oppgave å fortelle det videre. Historiene skal aldri glemmes.

Min beste venn sitt navn «Mathilde Reichelt» sto på listen blant de norske kvinnene som ble drept i leiren, dette var noe som var veldig rart for både henne og meg å se.

Ovenfor har jeg satt sammen ulike bilder som jeg tok i kvinneleiren Ravensbrück [Bilder er fjernet av hensyn til personvern, red anm.]. For å være helt ærlig var dette den leiren som gjorde mest inntrykk på meg. Hovedsakelig tror jeg grunnen til dette var at jeg selv kunne sette meg litt inn i situasjonen ved at min mor og jeg sammen ble fraktet til en leir under ulike omstendigheter og adskilt for alltid. Samtidig kunne jeg se for meg å sitte i ungdomsleiren og få øye på min mor bli mishandlet eller i verste fall drept. Tanken på å ha en mor i nabobygningen men aldri vite hva folk faktisk gjorde mot henne, gjorde meg veldig trist. Det som var «fint» med Ravensbrück i motsetning til de andre leirene var at det var ikke så mye informasjon å forholde seg til på en gang, man kunne gå rundt på egenhånd og fundere med sine egne tanker om hva som faktisk foregikk.

Min beste venn sitt navn «Mathilde Reichelt» sto på listen blant de norske kvinnene som ble drept i leiren, dette var noe som var veldig rart for både henne og meg å se. Det var godt å kunne stå ved hennes side å støtte henne når hun syntes det var litt vanskelig og merkelig. Rommet som var fylt med en stol der bena til kvinnen ble bundet fast, en pisk hengt opp etter veggen og tanken på at ufattelig mange kvinner ble mishandlet i akkurat den stolen jeg selv sto å så på, var en ubeskrivelig dårlig følelse. Alle kvinner burde besøke den leiren, for å innse hvor takknemlige man skal være for at man lever. Jeg var «stolt» over å kunne gå å legge på roser til minne for alle kvinner og barn som ble drept i konsentrasjonsleiren og bærer på følelser og historier som jeg aldri vil glemme. Så fort jeg får sjansen er det et stort ønske å dra tilbake å lære enda mer. Min medelev George som opptil flere ganger sa kloke, rørende og ikke minst veldig gode ord fikk både meg og flere på gråten. Det å tørre å stå foran så mange mennesker og få fram så gode ord, har jeg veldig respekt for. Jeg tror dette har vært en tur der de aller fleste både har fått mer kunnskap om hva som faktisk skjedde, men også sitter igjen med en følelse hvor de tenker litt ekstra over hva som faktisk skjedde og at dette grusomme faktisk er virkelighet. Jeg tror også det har gått opp for ganske mange hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Det var godt å ha sine beste venner ved sin side under seremonien i kvinneleiren.

 

Til tross for å ha besøkt konsentrasjonsleirene og alt det grusomme, fæle, triste og alle de vonde minnene, så har vi hatt en fantastisk tur som jeg er 100 % sikker på at vi alle vil komme til å savne masse. Mye buss og fritid har medført nye vennskap og mange fine stunder sammen med venner.

 

Selma Thoresen Frigstad

04.10.15

Teksten er gjengitt med Selmas tillatelse. Hennes bilder er utelatt av hensyn til personvern.