Einar Kåre Johannessen
Artikkelen er basert på artikkelserien Einar Kåre Johannessen selv skrev i 1995, i forbindelse med 50-års markeringen for frigjøringen.
«Ikke et uvennlig ord ble sagt. Ikke et snev av bitterhet.»
Hvem var Einar Kåre Johannessen?
Einar Kåre Johannessen var en ung mann fra Stavanger som ble sendt inn i nazistenes brutale leirsystem under andre verdenskrig. Han ble opprinnelig arrestert for spionasje i 1943, en sak som ble regnet som svært alvorlig av okkupasjonsmakten. Etter et opphold på Grini i Oslo, ble han i desember 1943 ropt opp til transport mot Tyskland. Han beskrev senere tiden på Grini som en periode preget av både sult og menneskelig råskap, men også av sterkt samhold. Reisen gikk videre med fangeskipet «Donau», hvor han ble stuet ned i et lasterom som ikke var annet enn et digert fangehull.
Erfaringene fra Sachsenhausen og Heinkel
Ankomsten til Sachsenhausen i desember 1943 var et voldsomt sjokk for de nyankomne fangene. Einar opplevde at råskapen her var enda bedre organisert og mer utspekulert enn det han hadde sett tidligere. Allerede den første julaften i Tyskland ble han og de andre nykomlingene beordret ned i en potetkjeller for å skrelle poteter til SS-mannskapets middag. Han minnes dette som en tung tid, men også som et øyeblikk med stor verdighet da dikteren Arnulf Øverland leste for dem. «Det var dødens stille under lesningen», forteller Einar om dette spesielle møtet med kultur midt i håpløsheten.
Senere ble han overført til flyfabrikken Heinkel i Germendorf, hvor fangene ble utnyttet som slavearbeidere for tysk krigsindustri. Her bodde de under tynne gulv i verkstedshallene mens allierte fly jevnlig slapp bombetepper over området. Den 18. april 1944 falt en bombe rett utenfor sovesalen deres, og lufttrykket blåste tunge jernlemmer rett gjennom rommet. Einar ble vitne til totale ødeleggelser og så nærmere tusen fanger omkomme i det voldsomme kaoset. Etter bombingen måtte de rydde opp, og han glemmer aldri synet av to utbrente skikkelser som satt tett inntil hverandre.
«De holdt rundt de svartbrente kroppene som om de aldri skulle gå fra hverandre mer»
Julen 1944 brakte en annen minneverdig hendelse da han skulle frakte julesuppen de hadde kokt ulovlig. Det var oljeglatt is på trappene, og Einar snublet slik at hele kjelen gikk trill rundt på bakken. Han følte seg totalt knust og stod lenge utenfor døren før han våget å gå inn til de sultne kameratene. Likevel ble han ikke møtt med sinne, men med trøst og en forsikring om at de skulle ha en fin jul sammen.
«Ikke et uvennlig ord ble sagt»
, minnes han med stor takknemlighet om kameratenes varme reaksjon.
Budskap til fremtiden
Einar Johannessen la stor vekt på at det fantes lyspunkter selv i konsentrasjonsleirenes dypeste mørke. Hans historie lærer oss at samhold og ekte medmenneskelighet kan overvinne selv de mest brutale og umenneskelige omgivelser. Han ønsket spesielt å formidle at kultur og personlig nærhet alltid er råskapen og den menneskelige kulden totalt overlegen.
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien hans er svært relevant i dag fordi den viser farene ved et politisk system der menneskeliv mister sin verdi. Den belyser også hvordan sivilbefolkningen ofte visste hva som foregikk uten å gripe inn for å stoppe overgrepene. Einar påpekte tydelig at konsentrasjonsleirene slett ikke var et ukjent begrep for de fleste tyskere på den tiden.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Einar ble til slutt befridd gjennom Bernadotte-aksjonen og de hvite bussene som hentet fangene våren 1945. Han vendte hjem til Stavanger og delte senere sine opplevelser gjennom en serie viktige artikler for å sikre at historien ikke ble glemt. Gjennom sine sterke skildringer har han gitt nye generasjoner et unikt innblikk i krigens lidelser og menneskets styrke.
Lær mer om historien til Einar Kåre Johannessen
Artikkelserie av Einar Kåre Johannessen