Axel Middelthon
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.
«Det var første gang jeg gråt i mitt fangenskap, men det var ingen vond gråt. Jeg hadde lov til å være menneske.»
Hvem var Axel Middelthon?
Axel Middelthon kom til verden i 1911 og var 29 år gammel da krigen rammet Norge. Allerede 9. april 1940 møtte han nevøen til Fridtjof Nansen på gaten, som ba ham skaffe kart over Norge til engelskmennene. Slik startet Axels aktive innsats i motstandsarbeidet, først gjennom avisen «Whispering Times» og senere i Milorg. Han hjalp motstandsfolk med å flykte over grensen og arrangerte hemmelige «maskemøter» for å beskytte fangers identitet. Videre organiserte han Refugie-eksport med Klingenberg kino som møteplass, der han brukte koden:
«Skal du på kino?»
for å identifisere de som trengte flukthjelp. Gestapo pågrep ham 7. mai 1943, like før han selv planla å trekke seg ut.
Erfaringene fra Natzweiler og Dachau
Etter arrestasjonen gjennomgikk Axel hard tortur på Victoria Terrasse. Bødlene strammet en skrustikke rundt beinet hans så den trengte gjennom muskler og sener helt inn til beinet. Han oppga til slutt to navn, men kun etter å ha ventet så lenge at han visste personene hadde rukket å skjule seg. Vokterne sendte ham som NN-fange via Grini til konsentrasjonsleiren Natzweiler i Frankrike. Ved ankomst registrerte andre fanger klærne og verdisakene hans, inkludert spørsmål om gull i tennene, før de dusjet og barberte ham. Han fikk utdelt fangedrakt med bokstavene NN, som markerte at han skulle forsvinne i «natt og tåke».
I leiren overvar Axel grusomme scener, blant annet en medfange som mottok 75 slag med trekøller for et fluktforsøk. I september 1944 utnevnte leirledelsen ham til «Kapo» (fangeleder). Axel utnyttet stillingen til å hjelpe andre og ga fangene beskjed om at de kunne ta arbeidet med steinbæring med ro. Under arbeid i kommandantens hage fikk han et risp i foten som aldri ville gro fordi kroppen var for medtatt. Han måtte skrape såret to ganger i uken for å unngå koldbrann, en skade som plaget ham i alle år etterpå. Etter elleve måneder i Natzweiler fraktet vokterne ham videre til Dachau.
Budskap til fremtiden
Axel Middelthons historie lærer oss om betydningen av å bevare sin integritet og medmenneskelighet under ekstremt press. Da han fungerte som Kapo, valgte han å beskytte de svake fremfor å understøtte systemets råskap. Hans ukuelige livsvilje viser at mennesket kan finne styrke selv når alt håp virker ute. Han oppfordret oss til å kjempe for retten til å bli behandlet som et menneske.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen synliggjør skjebnen til NN-fangene, en gruppe nazistene ønsket å utslette sporløst. Axels opplevelser med tortur og dehumanisering minner oss om verdien av rettssikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter. I dag står hans historie som et sterkt vitnesbyrd om hvordan sivil motstandskraft kan motvirke et totalitært regime. Hans medisinske kamp etter frigjøringen belyser også de varige fysiske skadene krig påfører overlevere.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Våren 1945 reddet de hvite bussene Axel ut av Dachau. Han veide da bare 42 kilo og led av fullstendig avsvekkelse. Under transporten gjennom Danmark opplevde han et emosjonelt høydepunkt da en Røde Kors-kvinne ga ham en hvit og en rød rose. Da han senere lå syk i Sverige, overhørte han en sykepleier si at han høyst hadde 14 dager igjen å leve. Axel sto da opp, tok telefonen og sa:
«Du, det er Axel igjen, jeg lever det jeg skal leve».
Han vendte endelig hjem til Norge 18. juli 1945, iført et gipskorsett fra hoften til halsen.
Lær mer om historien til Axel Middelthon
Intervju av Karine Næss Frafjord