Erling Karstad
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.
«Neuengamme var veldig skittent, det hadde vært en tilintetgjørelsesleir og et stort antall døde.»
Hvem var Erling Karstad?
Erling Karstad. Bilde fra fangekort. Riksarkivet.
Erling Karstad vokste opp på Sinsen i Oslo og var i gang med gymnaset da krigen rammet landet i 1940. I stedet for å få sin artium som planlagt, valgte han raskt å engasjere seg i det risikofylte motstandsarbeidet. Han tok på seg oppgaven med å dele ut små, privatproduserte radioer til folk han stolte på. Erling rakk å levere over tjue slike apparater før okkupasjonsmakten kom på sporet av virksomheten. Den 10. juni 1943 slo politiet til og arresterte både Erling og en av hans kamerater. Dette markerte starten på en rystende reise gjennom nazistenes leirsystem som skulle vare i to år.
Erfaringene fra Sachsenhausen og Neuengamme
Vokterne førte først Erling til fengselet i Møllergata 19, der han satt innesperret gjennom hele sommeren. I september 1943 ble han overført til Grini, men oppholdet i Norge ble svært kortvarig. Allerede den 27. september ble han ropt opp til transport mot Tyskland. Reisen startet med lasteskipet «Isar», hvor hundrevis av fanger lå stuet sammen under dekk. Fra havnen i Stettin fortsatte ferden i overfylte kuvogner på jernbanen frem til målet.
Da Erling ankom Sachsenhausen den 4. oktober 1943, møtte han umiddelbart et brutalt regime. SS-vakter samlet de nyankomne i en flokk og jaget dem med makt inn i leiren. Der klippet vokterne av absolutt alt håret på fangenens kropper før de ble sendt til avlusing.
«Det var et underlig syn, jeg kjente ikke igjen mange av fangekameratene uten hår»
Erling fikk tildelt plass på blokk 24 sammen med sine norske medfanger. Siden han var utdannet dreier, fikk han tildelt arbeid på en utekommando som produserte aksler til militære beltebiler.
Hverdagen i fangeskap var preget av streng sensur og konstant sult. Erling fikk skrive hjem hver uke, men brevene måtte alltid skrives på tysk med faste, godkjente fraser. Han mottok heldigvis matpakker hjemmefra som ga ham livsviktig ekstra næring. Familien pakket ofte inn innholdet i avispapir, noe som ga fangene en sjelden mulighet til å lese nyheter fra Norge. Våren 1945 ble han hentet av de hvite bussene og fraktet til Neuengamme. Forholdene i denne leiren var sjokkerende for de norske fangene.
«Neuengamme var veldig skittent, det hadde vært en tilintetgjørelsesleir og et stort antall døde. Det var flere hengninger der enn noen andre steder jeg var i.»
Budskap til fremtiden
Beretningen om Erling Karstad viser hvordan krigen brått rev unge mennesker ut av deres utdanningsløp og trygge hverdag. Hans historie lærer oss at motstand krever både mot og personlig offer. Han minner nye generasjoner om at vi aldri må ta freden og demokratiet som en selvfølge. Budskapet er klart: Vi må bevare kunnskapen om fortiden for å hindre at lignende overgrep skjer igjen.
Hvorfor historien er relevant i dag
Erling Karstads skjebne er relevant fordi den belyser nazistenes systematiske forsøk på å utslette individets identitet. Ved å redusere mennesker til nummer og barbere bort deres utseende, forsøkte regimet å bryte ned den menneskelige verdigheten. I dagens samfunn minner denne historien oss om farene ved totalitære ideologier og dehumanisering. Hans opplevelser som slavearbeider viser de ekstreme konsekvensene av et samfunn uten rettssikkerhet.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Etter et opphold i den redselsfulle leiren Neuengamme fikk Erling endelig fortsette reisen i frihet. De hvite bussene fraktet ham gjennom Danmark og videre til tryggheten i Sverige. Da freden endelig kom til Norge i mai 1945, fikk han tillatelse til å reise over grensen. Moren og broren stod klare på Østbanestasjonen i Oslo for å ta imot ham. To års sammenhengende mareritt var endelig over for den unge oslogutten. Erlings erfaringer står i dag som et viktig vitnesbyrd for fremtidige generasjoner.
Lær mer om historien til Erling Karstad
Intervju av Karine Næss Frafjord