Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.
«Jeg tenkte bare på dag for dag, og hadde ingen tanker om å komme hjem igjen.»
Hvem var Georg Rosef?
Georg Rosef deltok aktivt i motstandsarbeidet på Sørlandet helt fra starten av den tyske okkupasjonen. Den 9. september 1942 slo Gestapo til og pågrep Georg sammen med 21 andre menn i hans illegale gruppe. Vokterne sendte ham umiddelbart til Grini, der han tilbrakte et halvt år i konstant og lammende usikkerhet. «Det var aldeles forferdelig for vi var så usikre på alt», forklarte han senere om de tunge månedene i den norske leiren. På Grini skar han i tre og jobbet ved sagbruket, hvor fangene utviklet dristige metoder for å smugle tobakk forbi de tyske kontrollene i store termokjeler.
Erfaringene fra Sachsenhausen og Natzweiler
Våren 1943 reiste Georg ut fra Oslo med fangeskipet Monte Rosa og ankom Tyskland via Århus. I Sachsenhausen havnet han i utekommandoen «Spieren», der han demonterte metallrester fra utbombede bygninger mens den bitre vintervinden blåste snø inn i de trekkfulle brakkene. Skjebnen tok en dramatisk vending da en norsk medfange på skriverstua oppdaget at Georg stod oppført på en liste til det fryktede Klinkerverk. Fangen jukset med papirene og sikret ham i stedet en jobb som sykepleier på leirsykehuset (Revier 2). På sin første arbeidsdag måtte Georg håndtere iskalde menneskelige organer i patologibrakka, et syn som fikk en av hans kolleger til å besvime av sjokk.
Nazistene klassifiserte Georg som NN-fange uten at han selv visste det, noe som innebar total brevsperre og forbud mot å motta pakker. Han ankom utryddelsesleiren Natzweiler høyt i de franske Vogesene, hvor han pleide døende pasienter på sykebrakka under ufattelig harde forhold. Her overvar han grusomme medisinske eksperimenter på 80 sigøynere som SS infiserte med tyfus for å teste vaksiner.
«Jeg tenkte bare på dag for dag, og hadde ingen tanker om å komme hjem igjen»
Da fronten nærmet seg i 1944, evakuerte tyskerne leiren og sendte Georg videre til Dachau og Stutthof.
Budskap til fremtiden
Georg Rosef viet sine senere år til å reise som tidsvitne med Stiftelsen Hvite Busser for å lære ungdom om krigens sanne ansikt. Han hadde en ukuelig tro på nye generasjoner og understreket at ansvaret for fremtiden nå hviler på dem.
«Det er dem det angår, ikke meg. Vi er jo så gamle at vi ikke har noen fremtid, mens de har livet foran seg»
, sa han om viktigheten av å gi stafettpinnen videre til de unge. Hans klare budskap er at kunnskap utgjør det sterkeste vernet mot at slike grusomheter gjentar seg.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Georg Rosef viser hvordan et enkeltmenneske kan beholde sin verdighet og handlekraft selv i nazistenes mest brutale leirer. Hans historie lærer oss betydningen av å rvåke over demokratiet og aldri akseptere at mennesker degraderes til navnløse nummer. I en tid der nynazisme og rasisme igjen stikker hodet frem, fungerer hans opplevelser som en kraftfull påminnelse om hvor galt det kan gå når menneskeforakt får råde. Han beviser at personlig mot og medmenneskelig samhold kan utgjøre forskjellen mellom liv og død.
Tidsvitnet og veien til friheten
Under en brutal dødsmarsj fra Stutthof i mars 1945 utnyttet Georg en unik sjanse da kolonnen passerte et tettsted. Han trakk en sivil jakke over fangedrakten, blandet seg med folkemengden som strømmet ut fra en kirke, og forsvant i mengden. Han skjulte seg hos en fattig familie frem til de sovjetiske styrkene befridde området den 10. mars. Etter en lang vandring vestover gjennom et sønderknust Tyskland dukket han plutselig opp i Hamburg.
En lamslått Wanda Hjort måtte der stryke notatet om at han var «skutt under flukt» i sine kartoteker. Georg stod plutselig foran henne i fillete klær og utgåtte ridestøvler som fortsatt bar preg av en «fordums eleganse». Den 25. juni 1945 landet han endelig i Oslo med fly. For Georg føltes hjemkomsten surrealistisk, som om han endelig våknet fra en forferdelig forestilling som han aldri trodde ville ta slutt.
Lær mer om historien til Georg Rosef
Intervju av Karine næss Frafjord