Magnhild Braathen

Skrevet av:

Publisert: 23. juni 2015

Magnhild Braathen bodde i Våler i Østfold under krigsutbruddet 9. april 1940. Hun ble arrestert fordi to menn som bodde på familiens gård rømte til Sverige.

Det bodde to menn hos familien, og disse drev med sprengning. De rømte til Sverige, men Magnhild ble arrestert sammen med faren og broren og sendt til Moss hjelpefengsel.
Broren ble satt fri, men Magnhild og faren endte opp i Fredrikstad hvor de ble avhørt av Gestapo en uke.

– Det var en fryktelig uke, forteller Magnhild, som den gang var 19 år gammel. Hun hadde knapt vært utenfor gården, og det var en stor overgang å bli sendt i fengsel.

Hun ble sendt videre til Grini, hvor hun arbeidet i vaskekjelleren.

Magnhild hadde daglig kontakt med faren, men da han plutselig en dag var borte, fryktet hun at han var sendt på transport til konsentrasjonsleir i Tyskland. Heldigvis viste det seg at han var sluppet fri og for Magnhild var det en lettelse å bare ha seg selv å tenke på.

I oktober 1943 var det hun som ble sendt på transport. Med fangeskipet Monte Rosa gikk ferden til Århus i Danmark. Derfra ble de sendt videre til Kiel i Tyskland. De kvinnelige fangene fikk høre at de skulle til en konsentrasjonsleir, men ante ikke hva det innebar.

De ble brakt med tog til Fürstenberg, en liten by i Meckenburg. Det var stoppested for kvinneleiren Ravensbrück. Der ble kvinnene hentet enten av busser eller av lastebiler. Fangene hadde med seg hver sin store koffert med klær fra Grini, men alt ble fratatt dem da de ankom Ravensbrück. I bytte fikk kvinnene fangekjole i stift stoff, tresko, hjemmestrikkede strømper og ei underbukse. – Jeg kan ikke huske jeg skiftet klær, forteller Magnhild. – Vi hadde bare det ene settet med klær, og skulle det vaskes, så var vi avhengig av at det tørket over natten, og det gjorde det sjelden. Så jeg gikk med samme underbukse i lang tid.

De første tre ukene satt de norske kvinnene i karantene. Det var surt og kaldt, så det var i grunn like greit, forteller Magnhild.

Etter hvert ble de flyttet over på Blokk 7, og måtte stille på appell morgen og kveld. Sirenen gikk ved firetiden om morgenen. Da var det opp å vaske seg før appellen hvor fangene skulle telles. Deretter var det arbeid. Magnhild drev enten med forefallende arbeid eller sandskuffing.

– Vi skuffa sand oppi svære lårer og kjørte utover og dro tilbake igjen. Vi brukte også den store veivalsen som står utstilt i Ravensbrück den dag i dag.

I leiren ble fangene passet på av kvinnelig SS. De ble kalt for flaggermus fordi de hadde på seg svarte caper. De var ikke nådige, og det vanket ofte ørefiker og slag på kvinnene. De norske fangene var heldige, de slapp som regel unna.
Maten i leiren var dårlig. En bolle med suppe, en brødskalk og en klatt med smør var vanlig dagsrasjon.

I 1944 begynte matpakkene fra Røde Kors å komme. Ikke alle pakkene kom frem, men de norske kvinnene delte det lille de fikk. Innholdet i pakkene var så ymse: havregryn, sukker, tørrmelk, tannkrem, tannbørste, såpe, sardiner og sigaretter.

Etter å ha vært syk en periode, fikk Magnhild jobbe på ”bekleidungsverk” hvor flere norske kvinner arbeidet med å lage fangetøy og militærtøy. Fangevokterne var menneskelige, og arbeidet foregikk under tak, så det var en god periode for Magnhild.

Magnhild hadde ingen kontakt med familien hjemme. Hun fikk ikke motta brev, og det ene brevet hun fikk sende hjem kom aldri frem.

Det var ekstra tøft å være kvinne i konsentrasjonsleir på flere måter. Menstruasjonen til de fleste forsvant med det samme. Flere av kvinnene hadde små barn, og det ble også født barn i leiren.

Kvinnene fikk også tilbud om å stille opp i bordellet i Sachsenhausen, men ingen av dem ønsket det.

I april 1945 kom de hvite bussene frem til leiren. Først ble de danske fangene kalt frem til kommandanten, og deretter de norske. Til sin store forundring fikk de bade og ta på seg rene, fine klær. Magnhild fikk en rød silkekjole, strømper og sko. Etter mange timers venting ble kvinnene ført ut porten hvor det sto svenske Røde Kors-ansatte og ønsket dem god morgen.

– Det var herlig, jeg glemmer det aldri, sier Magnhild.

Ferden gikk gjennom Tyskland, Danmark og til Sverige. De ble kjørt til Ramlösa brunn i Malmö hvor de fikk bade. Deretter ble det utlevert nye klær og ren hvit seng.

– Da var vi kommet til himmelrike. Det var så herlig så det kunne ikke beskrives! Ordentlig mat på tallerken, det hadde vi ikke fått da på halvannet år, sier Magnhild.

Frigjøringsdagen opplevde Magnhild i Sverige, først 26. mai var hun på norsk jord igjen.

På Moss stasjon ble hun møtt av søsknene sine, og så kom hun endelig hjem til Våler igjen.

Det ble en brå overgang fra å være konstant sammen med mange mennesker, til å bli alene. Magnhild reiste til Oslo og bodde hos venner og kjente en stund. Senere flyttet Magnhild inn hos sin søster i Moss. Hun snakket sjelden om opplevelsene sine. Ingen spurte heller.

Magnhild begynte å jobbe på en fabrikk, og der traff hun Edgar, som hun giftet seg med. Ekteparet flyttet til Råde i 1950. De fikk tre barn, to gutter og ei jente.

Magnhild har vært tilbake i konsentrasjonsleiren flere ganger, alene og sammen med barn og barnebarn. Det er uvirkelig, sier hun. – Det er som en drøm, du har det i minnet, men det er som en drøm. Det kan ikke beskrives sånn som det var, det lar seg ikke gjøre. Det er ikke mulig å sette ord på det sånn som det var. Å komme til Ravensbrück er rart. Det er lite igjen, du ser jo bare museet, det er jo ikke en brakke igjen.

 

I forkant av besøket til kvinneleirmuseet Ravensbrück viser Hvite Busser sin egen dokumentarfilm med Nelly Nilsen og Magnhild Bråthen.