Robert Savosnick
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.
«For å overleve i Auschwitz måtte tre ting klaffe: Du måtte være fysisk sterk, psykisk sterk og ha flaks.»
Hvem var Robert Savosnick?
Robert Savosnick vokste opp i et typisk arbeiderstrøk i østbyen i Trondheim. Han oppfattet seg ikke som annerledes enn andre barn i oppveksten, selv om han av og til opplevde antisemittiske ukvemsord. Etter studenteksamen reiste han til Oslo for å studere medisin. Da krigen endret forutsetningene for studiene, begynte han å arbeide ved Orkdalen sykehus.
Den 26. oktober 1942 oppsøkte lensmannen ham med en arrestordre fordi han var jøde. Selv om lensmannen ga ham muligheten til å rømme ved å vente til neste dag med selve pågripelsen, valgte Robert å bli. Han fryktet at nazistene ville straffe hans syke mor hvis han forsvant, slik de tidligere hadde tatt faren som gissel for broren. Statspolitiet fraktet ham via Bredtveit til Akershuskaia, der han den 26. november 1942 måtte gå om bord i fangeskipet «Donau». Han tilbrakte overfarten stuet sammen med andre jøder nederst i lasterommet under tøffe forhold.
Erfaringene fra Auschwitz og Monowitz
Robert ankom Auschwitz i desember 1942 og møtte umiddelbart leirens brutale seleksjonssystem. Han forteller om et rystende øyeblikk på perrongen der en SS-offiser stoppet ved en medfange:
«Det var en jøde som het Finn Schmidt som sto ved siden av meg. En SS offiser gikk langs rekkene, og stoppet ved Finn Schmidt… Så sa SS-offiseren ’du bist kein Jude’ – du er ingen jøde».
Fordi Finn valgte å være ærlig om sin bakgrunn, måtte han senere bøte med livet. Robert overlevde den første sorteringen fordi han var ung og sterk. Vokterne barberte bort alt håret hans, desinfiserte ham og tatoverte fangenummeret 79231 på underarmen.
Han havnet i arbeidsleiren Monowitz, der han utførte slavearbeid for IG Farben under ekstremt harde forhold. Han mottok en gang 25 piskeslag på baken som straff for å ha byttet en sigarett mot et stykke brød. Robert beskriver hvordan nazistene forsøkte å frata fangene deres menneskeverd gjennom sadistiske handlinger. Han minnes en episode der en kapo tvang en utmattet ballettdanser til å danse helt til han segnet om og døde. Samtidig opplevde han uventet medmenneskelighet da en tysk soldat, som egentlig var operert for lyskebrokk, lot ham spise av matpakken sin i skjul. Da fronten nærmet seg i 1945, drev SS ham ut på en dødsmarsj til Dachau. Her mottok han den bitre beskjeden om at han ikke fikk reise med de hvite bussene på grunn av sin jødiske bakgrunn. En soldat ga klar beskjed:
«Du er ingen nordmann, du er en fordømt jøde».
Budskap til fremtiden
Robert Savosnick understreker at viljen til å overleve må være sterkere enn frykten. Hans historie lærer oss at mennesket kan tåle det ufattelige hvis man beholder en indre styrke og flaksen er på ens side. Han oppfordrer nye generasjoner til å leve i nuet og sette pris på den friheten vi ofte tar for gitt. Hans klareste budskap er at vi aldri må tillate at enkeltmennesker degraderes til undermennesker, slik det skjedde under Holocaust.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Robert fungerer som en kraftfull påminnelse om konsekvensene av rasisme og rasehat satt i system. Den dokumenterer hvordan et sivilisert samfunn kan forvandes til et organisert helvete når menneskeverdet forsvinner. I en tid med økende polarisering viser hans erfaringer betydningen av å rvåke over demokratiske verdier og beskytte minoriteter mot forfølgelse. Robert mener selv at vi aldri må glemme disse hendelsene, fordi kunnskap utgjør det viktigste vernet mot gjentakelse.
Tidsvitnet og veien hjem
Amerikanske soldater befridde Robert i Dachau den 29. april 1945. Han reiste hjem med fly og opplevde et stort øyeblikk da han møtte Kronprins Olav på Fornebu, som tok ham i hånden og ønsket ham velkommen tilbake. Etter krigen fullførte han medisinutdannelsen og utdannet seg til barnelege. Han gjenforente seg med sin mor i 1945 og giftet seg senere med Bodil. Selv om han i mange år forsøkte å fortrenge de vonde minnene, valgte han til slutt å stå frem som tidsvitne for å sikre at sannheten om dødsleirene aldri dør.
Lær mer om historien til Robert Savosnick
Intervju av Karine Næss Frafjord