Sverre Sunde
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført den 18. mai 1999.
«Man gjennomlever ikke en tysk konsentrasjonsleir med forstanden i behold hvis man ikke utvikler en mental fortrengningsmekanisme.»
Hvem var Sverre Sunde?
Sverre Sunde. Bilde fra fangekort. Riksarkivet
Sverre Sunde vokste opp i en tid da Norge var en ung og fredelig nasjon. Han tilbrakte sommeren 1939 som vernepliktig i luftvernartilleriet, men da Hitler invaderte Polen 1. september, endret livet seg brått da myndighetene mobiliserte ham som soldat til nøytralitetsvakt. Under det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 betjente han kanonene ved Ekeberg batteri mens de tyske flyene dundret over Oslo. Sunde nektet å kapitulere da hovedstaden ble erklært som åpen by, og valgte i stedet å gå på ski gjennom Nordmarka for å slutte seg til de norske troppene på Ringerike.
Etter den norske kapitulasjonen sommeren 1940 gikk han inn i det illegale motstandsarbeidet, først i Milorg og senere i den militære etterretningsorganisasjonen «Hundregruppen». Han fungerte som en usynlig brikke i etterretningskampen og samlet informasjon om tyske skipsanløp og troppeforsendelser frem til Gestapo slo til natt til 27. oktober 1943. Nazistene pågrep ham med 18 kurerbrev i sin besittelse, noe som markerte starten på hans tunge vei gjennom fangesystemet.
Erfaringene fra Sachsenhausen og Heinkel
Etter harde forhør på Victoria Terrasse deporterte okkupasjonsmakten Sunde med fangeskipet «Donau» i desember 1943. Han ankom Sachsenhausen i bitende kulde, der vokterne fratok ham hans identitet og reduserte ham til fange nummer 61077. For å tåle hverdagen som rettsløs slave utviklet han en særpreget mental overlevelsesstrategi:
«Det er ikke deg som opplever det som skjer rundt deg, du ser slett ikke det du ser, du står på en måte utenfor du står på sidelinjen».
Han beskrev denne tilstanden som å være en tilskuer til sin egen lidelse, noe som hjalp ham å bevare forstanden.
Sunde ble plassert i arbeidskommandoen Heinkelwerke, en flyfabrikk der fangene monterte bombefly under tvang. Her opplevde han frykten for allierte flyangrep på nært hold, spesielt under det massive angrepet 19. april 1944 da sovesalen hans ble rammet av bomber. Midt i denne brutale verdenen opprettholdt han likevel et unikt samhold med fangekamerater som Einar Kåre Johannessen. Han glemte aldri julemiddagen i 1944 da en kamerat mistet deres dyrebare porsjon med bønnesuppe på isen. Til tross for den ekstreme sulten møtte gruppen uhellet med trøst i stedet for bitterhet, noe Sunde så på som et bevis på menneskelig godhet. Hver måned sendte han brev hjem med den obligatoriske tyske setningen:
«Ich bin gesund und es geht mir gut».
Budskap til fremtiden
Gjennom sitt virke som tidsvitne ønsket Sverre Sunde å formidle verdien av personlig ansvar og integritet. Hans klareste budskap var at hver enkelt av oss bærer en plikt til å stå opp mot urettferdighet, selv når det innebærer personlig risiko. Han mente at kunnskap om fortiden utgjør det sterkeste vernet mot at slike grusomheter får gjenta seg. Sunde oppfordret nye generasjoner til å aldri ta friheten som en selvfølge. Hans egne opplevelser dokumenterer de enorme ofrene som ligger bak det norske demokratiet.
Hvorfor historien er relevant i dag
Sunde påpekte at historien om konsentrasjonsleirene fungerer som et viktig kompass i en tid preget av økende polarisering. Han observerte hvordan mytedannelser og menneskeforakt kunne blomstre opp på nytt. Og advarte mot systemer som forsøker å utslette menneskets identitet. Ved å dokumentere hvordan et sivilisert samfunn systematisk kunne degradere mennesker til numre, viser hans beretning betydningen av årvåkenhet og aktivt medborgerskap. Hans historie lærer oss verdien av lojalitet og samhold selv under de mest umenneskelige forhold.
Tidsvitnet og Hvite Busser
I mars 1945 reddet de hvite bussene Sunde ut av Sachsenhausen, en hendelse han beskrev som et mirakel. Han sammenlignet redningen med at himmelen skulle åpne seg, og minnes møtet med de vennlige svenske redningsmennene som et avgjørende vendepunkt. Som tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser gjennomførte han nærmere 60 turer med skoleungdom. Han brukte ordet som sitt viktigste redskap og flettet historiske rammer sammen med dype personlige skildringer for å nå inn til elevene. Sunde viet store deler av sin pensjonisttilværelse til å sikre at vitnesbyrdene fra leirene lever videre i nye generasjoner, slik at ofrene aldri går i glemmeboken.
Lær mer om historien til Sverre Sunde
Intervju av Karine Næss Frafjord