Thorolf Taxt trodde han skulle arbeide på en bondegård da han ble sendt til Tyskland. Da han ankom NN-leiren Natzweiler forsto han at han hadde kommet til helvete.
Thorolf startet arbeidet i motstandsbevegelsen med å trykke og distribuere illegale aviser i august 1940.
De klarte å organisere seg slik at de fikk lokaler i kjelleren i den katolske bispegården og der installerte Thorolf og noen venner seg. De hadde fått tak i en stensileringsmaskin som trykket opp avisene.
I begynnelsen klarte de å trykke opp rundt hundre eksemplarer av hver utgave, men etter hvert som flere venner og kjente ble involvert i virksomheten økte opplaget til rundt 500. Avisen kom ut hver fjortende dag.
Et par medlemmer av gruppen ble avslørt og sendt til Grini, men de resterende 25 involverte fortsatte som før.
Høsten 1940 fikk gruppen kontakt med en mann som arbeidet på Stortinget. Han sørget for at de fikk brutt seg inn på rikskommisariatets kontor på Stortinget hvor de stjal to stempler.
– Og dermed kunne vi stemple alle konvoluttene med aviser som vi sendte til andre byer med tyskernes egne stempler. Gestapo sjekket jo ikke post fra sine egne. På den måten fikk vi spredt enda flere aviser, forteller Thorolf.
16. november 1941 ble også Thorolf arrestert. De to som tidligere var arrestert fra samme gruppe hadde oppgitt navnet hans, og dermed var veien til fengsel kort.
Først havnet Thorolf på Bretveit hvor han satt i fjorten dager. Deretter ble han ført til fengselet i Møllergata hvor han ble forhørt av tysk Gestapo.
Der fikk han rede på at hele apparatet rundt den illegale avisen var arrestert. Etter tre måneder på Møllergata ble de alle overført til Grini.
Der var de med å bygge brakker slik at det skulle bli plass til enda flere fanger. Etter hvert sikret Thorolf og kameratene seg bedre jobber på kjøkkenet og sykeavdelingen.
Da våren kom i 1942 søkte Thorolf seg over til skaukommandoen fordi han ville være ute i sol og friskt vær. Han fikk da komme i en gruppe som hver morgen dro ut i skogen for å hugge trær og kviste grener.
I begynnelsen var det tyske soldater som passet på fangene, men etter noen uker ble de erstattet av østerrikske soldater. Disse var pratsomme, og det viste seg at de ikke var nazister og hadde svært liten sympati for Hitler.
– Vi ble ganske gode venner, og etter hvert foreslo vi fangene at vi kunne få sende bud inn til byen, det var nemlig veldig vanskelig å få sendt hemmelige brev ut og inn av leiren. Men hvis vi klarte å få kontakt kunne vi kanskje få besøk av familiene våre ute i skogen. Og det ville vaktene hjelpe oss med! Og et par uker senere fikk noen av gutta møte familiene våre i skogen.
Jeg husker vi fikk kaffe og kaker, og hadde det alle tiders, forteller Thorolf.
I februar 1943 fikk Thorolf beskjed om at han skulle sendes på transport til Tyskland. Han hadde ikke hørt så mye om konsentrasjonsleire, men forestilte seg at han skulle sendes til en bondegård for å arbeide.
– Så enfoldige var vi altså, vi trodde at de trengte arbeidskraft, sier Thorolf.
Underveis på transporten fikk han vite at han var NN-fange. Det betydde at han skulle forsvinne i natt og tåke gjennom sult og hardt arbeid. Ingen skulle vite hvor han endte opp, og det var slett ikke meningen at han skulle komme hjem igjen.
Den første leiren Thorolf kom til var Sachsenhausen. Der ble han satt til å prøve sko som skulle brukes av soldatene. Hele dagen måtte de marsjere rundt på appellplassen på forskjellig underlag for å teste slitestyrken på skoene. Det var fryktelig hardt.
Etter noen uker ble Thorolf sendt til en utekommando som het Falkensee hvor han jobbet på en våpenfabrikk.
Men etter bare en måned fikk han beskjed om at han skulle tilbake til Sachsenhausen, og derfra ble han transportert videre. Ferden endte i NN-leiren Natzweiler, høyt oppe i fjellene i Alsace.
Vel fremme ble de møtt av leirkommandanten ved inngangsporten til leiren.
– Han holdt en tale for oss hvor han sa at her gjaldt det bare å arbeide. Han fortalte også at leiren bare hadde en inngang og en utgang, og den var gjennom krematoriepipen. Det var en fin hilsen å få da, sier Thorolf med et ironisk smil.
– Hva tenkte dere da?
– Vi skjønte jo at vi skulle inn i et helvete, men vi forsøkte å gjøre det beste ut av det.
Thoralf ble satt til å jobbe i steinbruddet utenfor leiren. Det var en fryktelig hard jobb, men heldigvis var han i god fysisk form. Han var også heldig, for de siste månedene han var på Grini hadde han jobbet på kjøkkenet. Der hadde han spist så mye at han veide 5-6 kilo mer enn sin vanlige vekt. Og det kom godt med i steinbruddet, for der forsvant kiloene fort.
Det gjaldt å porsjonere ut kreftene, og Thorolf sier at han jobbet med øynene.
– Vi passet alltid på å følge med på hvor vakten var, om han så oss eller ikke. Så snart vakten snudde ryggen til så sluttet vi å arbeide for å hvile oss.
Fangene fikk små matrasjoner. På kvelden ble det utdelt litt brød og margarin. Dette måtte spises opp med en gang, ellers risikerte man at maten ble stjålet i løpet av natten. Om morgenen fikk fangene en kopp svart kaffe og midt på dagen ble det servert suppe. Den var stort sett uten næring. Thorolf og de andre som jobbet i steinbruddet fikk litt ekstra brød på formiddagen fordi de arbeidet så hardt, men det hjalp ikke så mye.
Etter fire-fem måneder ble Thorolf rammet av mangelsykdommen Flegmone. På grunn av underernæring begynte benet å råtne innvendig, og Thorolf fikk grusomme smerter. Han kunne ikke gå på benet, og ble derfor sendt til sykebrakken.
Han ble liggende i tre uker på sykebrakken mens han ventet på at sårene skulle gro.
Og takket være fangeformannen i steinbruddet, som tydelig likte Thorolf, fikk han en lettere kontorjobb da han ble skrevet ut. Den tjenesten er Thorolf takknemlig for den dag i dag.
Da amerikanerne begynte å nærme seg Strasbourg og Alsace ble Natzweiler-leiren evakuert. Alle fangene ble sendt til Dachau. Thorolf ante at krigen gikk mot slutten, og nå handlet alt om å klare å overleve de siste månedene.
Etter bare et kort opphold i Dachau ble fangene sendt videre til utekommandoen Allach. Men Thorolf og kameratene hans endte til slutt opp i hovedleiren igjen. Der ble Thorolf rammet av flekktyfus. Det var en epidemi i leiren, sykdommen smittet gjennom lus.
Thorolf var fortsatt svært syk da han ble vekket av en sykepleier som fortalte at han skulle hentes av de hvite bussene. Den gode nyheten gjorde at Thorolf kviknet til!
Da bussene ankom leiren klarte Thorolf å gå inn i bussen for egen hjelp. En av kameratene som også hadde flekktyfus måtte bæres.
De ble kjørt til oppsamlingsleiren Neuengamme utenfor Berlin. Der ble nordmennene noen uker i påvente av å bli kjørt videre til Sverige.
En dag kom en kamerat til Thorolf og fortalte at det var en nordmann på andre siden av piggtrådgjerdet som spurte om å få prate med ham.
– Det var jo greit, så jeg vandret bort til gjerdet der det sto en skjeggete fyr. Da jeg kom nærmere så jeg at det var den to år eldre broren min, Alfred! Han hadde blitt arrestert etter meg og hadde vært i utekommando under Sachsenhausen hele tiden.
De to brødrene ble sendt videre sammen, over grensen til Danmark og videre til Sverige. Endelig kom de hjem til Norge. For Thorolf var tre og et halvt års fangenskap endelig over!