Thorvald Kibsgaard
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført den 6. september 1999 og samtaler med reiseledere fra 2026.
«Hadde de truffet båten så hadde jo den gått i splinter.»
Hvem var Thorvald Kibsgaard?
Thorvald Kibsgaard vokste opp i en fiskerfamilie på øya Dønna utenfor Sandnessjøen. Allerede som nittenåring søkte han seg ut på de store hav og fikk hyre på en oljetanker som seilte i langfart. Da krigen brøt ut i 1939, befant skipet seg i rom sjø, og mannskapet malte det norske flagget på skutesiden for å markere nøytralitet. Etter invasjonen av Norge 9. april 1940 malte de deretter hele båten grå for å skjule seg i bølgene. Skipet fortsatte sin viktige tjeneste med å frakte olje mellom den Persiske Gulf og Afrika mens krigshandlingene stadig rykket nærmere.
Erfaringene fra fangenskapet i Asia
Thorvald befant seg i Manila i slutten av 1941 da han plutselig ble alvorlig syk av tropefeber. Mens han lå på sykehuset, angrep japanske fly både Pearl Harbor og Filippinene, noe som førte til fullstendig kaos i byen. Han mønstret etter hvert på en taubåt for å frakte forsyninger til de amerikanske soldatene ved frontlinjen. Under et av oppdragene ble skipet utsatt for et voldsomt bombeangrep, og Thorvald måtte kaste seg i sjøen for å berge livet.
«For hadde de truffet båten så hadde jo den gått i splinter og jeg kunnet ha blitt drept av splintene. Men vi hoppa ut for, vi kunne jo svømme, så tenkte jeg at vi berga oss alltid.»
Japanske styrker tok ham til slutt som krigsfange den 6. mai 1942 mens han på nytt lå på sykehuset, denne gangen med malaria. En soldat med bajonett beordret ham ut av sengen i en voldsom fart.
«Og jeg krabba jo opp og ut av sengen faderlig fort. Og jeg tenkte at han kanskje ville vente med å skyte meg til vi kom ut av sykehuset. Men det gjorde han ikke.»
Utenfor sykehuset møtte han et grusomt syn av døde soldater, og han måtte straks delta i arbeidet med å begrave dem i den intense tropevarmen. Deretter ble han flyttet mellom seks ulike fangeleirer hvor han blant annet ble tvunget til å bygge flyplasser for fienden.
Leirene
Forholdene i leirene var umenneskelige, og fangene bodde i enkle bambusbrakker som var herjet av fluer og smittsomme sykdommer. I oktober 1944 sendte japanerne ham videre til Japan i det som i ettertiden er kjent som et «hellship». Gjennom 41 dager satt 1200 fanger stuet sammen i et kullrom hvor de hadde under en kvadratmeter hver til rådighet. Mange mistet forstanden eller døde av utmattelse under den fryktelige overfarten.
«Skjønt – det var slik at jeg håpet at båten skulle bli truffet av en torpedo og skaffe oss en brå slutt»
forklarer han om den dype håpløsheten om bord. Ved ankomst til Japan ble han satt til tungt slavearbeid i en kullgruve i Omuta.
Mens Thorvald lå på leirens sykebrakke i august 1945, opplevde han plutselig at hele jorda ristet under ham. Amerikanerne hadde sluppet atombomben over nabobyen Nagasaki, og en enorm soppsky steg opp mot himmelen. Han trodde først at et oljeraffineri hadde eksplodert, men skjønte raskt at noe helt eksepsjonelt hadde funnet sted. Kort tid etterpå forkynte de japanske offiserene at krigen endelig var over.
Budskap til fremtiden
Gjennom sin historie ønsket Thorvald Kibsgaard å minne oss om de enorme ofrene som ble gjort av norske sjøfolk i fjerne strøk. Han viste at viljen til å overleve kan holde et menneske oppe selv under de mest ekstreme forhold i tropene og i kullgruver. Hans beretning lærer oss verdien av frihet og takknemlighet for de godene vi i dag tar for gitt.
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien om de norske fangene i Asia er en ofte glemt del av vår krigshistorie som fortjener større oppmerksomhet. Den belyser de brutale konsekvensene av en global krig og hvordan sivile krigsseilere havnet i sentrum for verdenshistoriske hendelser. I en tid preget av nye konflikter minner hans opplevelser oss om viktigheten av å bevare menneskeverdet på tvers av landegrenser.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Thorvald Kibsgaard ble en viktig stemme for Stiftelsen Hvite Busser og brukte mye tid på å formidle sine erfaringer til skoleelever. Han var en så engasjerende forteller at elevene nektet å la ham slutte når tiden hans var ute. En gang så han på klokka og sa at han hadde brukt opp tiden sin, men da ropte hele salen:
«Du kan ikke slutte nå!»
Hans personlige beretninger gjorde historien levende på en måte som tørre tall aldri kunne klare. Thorvald vendte hjem til Norge i 1946 og viet resten av livet til familie og formidling for å sikre at fortidens redsler aldri blir glemt.
Lær mer om historien til Thorvald Kibsgaard
Intervju av Karine Næss Frafjord
Boken «Sjømann i krig og fangenskap» av Olaf Husby.
Lingo forlag 119 s.
Trondheim 1999. ISBN 82-995414-0-9