Jørgen Haslef Berner
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.
«Du kan glemme at du er sulten, men du klarer ikke å glemme når du står og nifryser.»
Hvem var Jørgen Haslef Berner?
Jørgen Haslef Berner var en medisinstudent som ble rammet av det nasjonalsosialistiske angrepet på Universitetet i Oslo 30. november 1943. Da aksjonen fant sted, befant han seg hjemme i sin egen leilighet sammen med sin kone og deres åtte uker gamle sønn. Jørgen ble arrestert som en del av den kollektive anklagen mot studentene for motstandsaktivitet og sendt i fangenskap. Ferden gikk først til Bredtveit og deretter til Berg konsentrasjonsleir ved Tønsberg, før han ble deportert til Tyskland.
Erfaringene fra Buchenwald
Jørgen ble sendt med fangeskipet «Donau» til Stettin og videre til en leir som het Hägerwelle. Han beskrev leirsjefen der som en «gal mann» som holdt lange taler om fangers germanske opprinnelse, samtidig som studentene ble henvist til å sove i en kullbinge i en kjeller. Denne leiren var kun et stopp på veien mot Buchenwald.
«Han var en gal mann, han var aldeles sinnsyk, det er jeg overbevist om. Han holdt en lang tale til oss hvor han poengterte at vi var germanere.»
Ved ankomst i Buchenwald ble fangene fratatt alt, inkludert klær. De ble utsatt for en ydmykende legekontroll der SS lette etter gulltenner og verdisaker. For å berge det kjæreste han eide, valgte Jørgen å føre gifteringen sin inn i rektum for å skjule den.
I Buchenwald lærte han seg en viktig overlevelsesstrategi: å alltid stå midt inne i en gruppe for å forbli anonym og unngå de tyske vokternes oppmerksomhet. Den største fysiske påkjenningen var ikke sulten, men den bitre kulden som han aldri klarte å glemme.
«Det verste var å fryse.– Du kan glemme at du er sulten, men du klarer ikke å glemme når du står og nifryser.»
Jørgen og de andre fangene ble sendt på transport ut av konsentrasjonsleiren Buchenwald og befant seg i Altona utenfor Hamburg. Vognen stod stille på stasjonen fordi det pågikk et voldsomt bombeangrep over byen. Inne i vognen stod fangene stuet sammen «som sild i tønne». Midt under bombeangrepet tok en av fangene frem et lite stearinlys som han tente, mens han minnet de andre på at det var julaften.
«Da ble det plutselig dødstille i vogna. Det var stort sett en tøff tone blant gutta, men da sang vi alle julesangene. Det var helt fantastisk.»
Budskap til fremtiden
Gjennom sin beretning formidlet Jørgen Berner hvordan menneskelig samhold og evnen til å finne felles trøst kunne lyse opp selv de mørkeste stunder. Hans historie om julaften 1944, da fangene stod innesperret i en jernbanevogn i Altona under et bombeangrep og plutselig begynte å synge julesanger sammen, står som et sterkt vitnesbyrd om håp i en ellers håpløs tilværelse.
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien om Jørgen Berner belyser aksjonen mot de norske studentene. Et forsøk fra nazistene på å tvinge en hel intellektuell generasjon inn i deres ideologiske system. Hans erfaringer viser hvordan dehumanisering ble brukt systematisk gjennom undersøkelser av fangers kropper for vinning. Men også hvordan enkeltmennesket kunne bevare sin verdighet og tilknytning til familien gjennom symbolske handlinger som å gjemme en giftering.
Tidsvitnet og hjemkomsten
Jørgen ble sendt hjem til Norge med skip fra Fredrikshavn før krigens slutt. Ved hjemkomsten ble han møtt av sin kone og sin lille sønn, som nå var blitt gammel nok til å si:
«pappa borte»
Etter frigjøringen fullførte han medisinstudiene og viet livet sitt til legeyrket, både som militærlege i Nord-Norge og som spesialist i indremedisin ved flere av Oslos store sykehus. Han brukte senere sine erfaringer som tidsvitne for å lære nye generasjoner om konsekvensene av diktatur og ufrihet.
Jørgen Haslef Berner døde 6. november 2001.
Lær mer om historien til Jørgen Haslef Berner
Intervju av Karine Næss Frafjord