Tørres Tendeland
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført i 1999.
«Vi skjønte jo ikke den gangen at de som ble kommandert inn til venstre, de levde ikke dagen ut.»
Hvem var Tørres Tendeland?
Tørres Tendeland feiret sin unge lykke som nygift da nazistene brøt inn i livet hans den 2. oktober 1942. Som 26 år gammel mann engasjerte han seg i «Frisinn», en losjegruppe knyttet til Arbeiderpartiets ungdom i Stavanger. Okkupasjonsmakten pågrep ham for hans politiske virksomhet, noe som tvang ham til å forlate sin kone som da var gravid. Etter avhør i hjembyen fraktet vokterne ham til fangeleiren Grini utenfor Oslo, hvor han havnet på brakke 11. På Grini opplevde Tørres en hverdag preget av lammende sult, men han utviste stor oppfinnsomhet for å overleve. Sammen med en kamerat stjal han potetskall som medfanger hadde lagt igjen, saltet dem og stekte potetkaker på ovnen i brakka. Denne evnen til å finne løsninger preget ham gjennom hele fangetiden.
Erfaringene fra Grini og Sachsenhausen
I midten av mars 1943 mottok Tørres et telegram som endret alt; han hadde blitt far til en liten gutt, en nyhet som vakte enorm jubel blant medfangene på Grini. Lykken varte imidlertid kort, da nazistene like etter beordret ham ut på transport med fangeskipet Donau mot Tyskland. Han ankom konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor vokterne fratok ham hans identitet og reduserte ham til et nummer bak piggtrådgjerdene. Etter å ha gjennomgått den brutale mottakelsen med snauklipping og desinfisering, måtte han gjennomføre den utmattende skomarsjen for å teste militærstøvler på ulikt underlag.
Tørres viste seg å ha flaks da han sikret seg arbeid innendørs, først i kalkulasjonsavdelingen og senere i innkjøpsavdelingen. Her arbeidet han ved et stort skrivebord og bestilte materialer fra hele det tyske riket sammen med sin polske kollega Richard Meinuch. Selv om han slapp det hardeste fysiske slitet ute, overvar han grusomme offentlige henrettelser på appellplassen. Han minnes spesielt en russisk fange som ble pisket og hengt for å ha stjålet sykkelvesker for å lage skosåler. Midt i denne råskapen bevarte Tørres en mild og fin natur, og han knyttet sterke vennskapsbånd til fanger som Finn Kleppe.
Budskap til fremtiden
Tørres Tendelands historie formidler et kraftfullt budskap om betydningen av personlig integritet i møte med ondskap. Han mente at de personlige fortellingene gjør historien levende på en måte tall og statistikk aldri kan oppnå. Hans budskap er en bønn om å aldri ta friheten som en selvfølge, da hans egne opplevelser dokumenterer de enorme ofrene som ligger bak det norske demokratiet. Tørres viste gjennom sitt liv at medmenneskelighet og samhold blomstrer selv på de mørkeste steder. Han oppfordret ungdommen til å bruke kunnskap som sitt viktigste vern mot at slike grusomheter skjer igjen.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Tørres viser farene ved et regime som systematisk forsøker å utslette menneskeverdet. I en tid preget av økende polarisering fungerer hans erfaringer som en nødvendig påminnelse om konsekvensene av hat satt i system. Historien hans understreker at sivil motstand og personlig mot er avgjørende faktorer når fundamentale verdier blir utfordret. Hans skjebne lærer oss viktigheten av å verne om rettsstaten og menneskerettighetene. Tørres’ evne til å bevare forstanden gjennom ekstreme påkjenninger beviser verdien av menneskelig styrke og lojalitet.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Våren 1945 reddet de hvite bussene endelig Tørres fra Sachsenhausen, en hendelse som markerte veien tilbake til livet. Han reiste via oppsamlingsleiren Neuengamme og Danmark før han ankom sikkerheten på Örenäs slott i Sverige. I Sverige tjenestegjorde han som telefonvakt mens han ventet utålmodig på freden. Da han endelig satte føttene på norsk jord i slutten av mai 1945, møtte han for første gang sin sønn, Arne, som nå var blitt to år gammel.
«Det var herlig, vi omfavna hverandre og det var utrolig kjekt»,
fortalte han om det sterke gjensynet med familien i Stavanger.
Som tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser brukte Tørres ordet som sitt viktigste redskap for å lære opp nye generasjoner. Han brakte ofte med seg sine egne barn på reisene for å skape en nær kobling mellom historien og elevene. Hans engasjerte formidling sørget for at vitnesbyrdene fra Sachsenhausen lever videre i de som skal bygge fremtiden. Tørres viet store deler av sin tid til å sikre at ofrene aldri glemmes.
Lær mer om historien til Tørres Tendeland
Intervju av Karine Næss Frafjord