Osmund Faremo
Hvem var Osmund Faremo?
Osmund Faremo. Av ©Stortingsarkivet/Scanpix.
Osmund Faremo var bare 20 år gammel da han ble arrestert og sendt som NN-fange til fangeleiren Natzweiler. Han var en del av motstandskampen på Sørlandet gjennom «Laudalsgruppa» og utnyttet sin stilling i jernbanen til å drive illegalt arbeid under tyskernes nese. Etter å ha blitt utsatt for brutal tortur ved Gestapos hovedkvarter «Arkivet», endte han opp i «natt og tåke» i Tyskland. Etter krigen ble Osmund en markant politiker og stortingsrepresentant, og han viet store deler av sitt liv til fredsarbeid som beskytter for Stiftelsen Hvite Busser. Osmund Faremo døde 16. april 1999.
Erfaringene fra Natzweiler
I Natzweiler opplevde Osmund et umenneskelig slit i steinbruddet under ekstreme værforhold høyt oppe i fjellene. Arbeidsdagene var på 18 timer, og i løpet av bare én måned i leiren mistet han over 20 kilo i vekt. Han beskrev en hverdag preget av konstant dødsfare, der krematoriet ble brukt flittig. Fangene visste aldri om de var nestemann i ovnen. Redningen hans ble det unike vennskapet med luxemburgeren Emil Frantz, en tidligere toppbryter som hadde visse privilegier i leiren. Gjennom Emil fikk Osmund både ekstra mat og den mentale styrken som var nødvendig for å overleve djevelskapen i fangenskapet.
“At de virkelig hadde overskudd til å tenke på andre mennesker i den fortvilte situasjonen de var i, betyr jo veldig mye.”
Budskap til fremtiden
Verdier som rettferdighet, solidaritet og menneskeverd stod sentralt i Osmunds virke som tidsvitne. I stedet for bitterhet bar fortellingen hans et sterkt budskap om tilgivelse. Han poengterte ofte at man aldri må miste sin menneskelighet, selv ikke i de mørkeste stunder. Kunnskap om historien anså han som det viktigste verktøyet for å bekjempe nynazisme, og han advarte ungdommen sterkt mot farene ved rasisme og menneskeforakt. Gjennom sitt eget eksempel lærte han oss at kampen for frihet krever et personlig engasjement som varer livet ut.
Hvorfor historien er relevant i dag
Osmund Faremos historie er relevant fordi den viser kraften i solidaritet på tvers av landegrenser, symbolisert gjennom vennskapet med Emil. Hans reise fra å være en nedbrutt fange til å bli en sentral samfunnsbygger i etterkrigstidens Norge viser hvordan bitre erfaringer kan omsettes til positivt engasjement for demokratiet. I en tid med økende polarisering står hans eksempel på forsoning og kamp for rettferdighet som en tidløs rettesnor for et inkluderende samfunn.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Osmund var en sentral skikkelsene i Stiftelsen Hvite Busser og fungerte som stiftelsens beskytter frem til sin død. Han hadde en unik formidlingsevne og snakket til ungdommen på en måte som gjorde det ufattelige forståelig. Da han selv ble hentet av de hvite bussene fra Mauthausen i mars 1945, skildret han møtet med de svenske redningsmennene som et øyeblikk der jubelen brøt løs og tårene rant . Det var veien tilbake til livet. Han mente det var en plikt å fortelle, slik at ofrene aldri skulle bli glemt.
“Takk for livet, Emil.”
Lær mer om historien til Osmund Faremo
Boken: «Takk for livet, Emil» av Osmund Faremo