Øivind Hansen
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført i mai 1998.
«Vi var engasjerte allerede som småunger, så vi var forberedt på å gjøre motstand.»
Hvem var Øivind Hansen?
Øivind Hansen, portrettbilde fra fangekort, Riksarkivet.
Øivind Hansen arbeidet som sykkelreparatør da krigen brøt ut og ble tidlig en del av motstandsbevegelsen gjennom organisasjonen Fri Fagbevegelse. Han ledet en gruppe på 13 mann som distribuerte illegale aviser i Oslo og sendte informasjon videre til både Sverige og England. Den 6. mars 1942 arresterte Gestapo ham i hans hjem på Ila i Oslo og plasserte ham på enecelle i Møllergata 19, der han tilbrakte sin 20-årsdag.
Erfaringene fra Sachsenhausen og Falkensee
Etter tre uker i Møllergata 19 havnet Øivind på Grini. Her brukte han sang og musikk for å holde moralen oppe; han spilte blant annet trompet for medfangene. På Grini pusset han støvler for leirledelsen og fungerte som «ganggutt» som delte ut mat. Han tok store risikoer ved å smugle papirlapper med beskjeder mellom brødskivene til fanger som satt isolert på enecelle.
«Det var tøft. Flere ganger opplevde jeg at fanger som satt på enecelle greide å ta livet av seg. Men vi hadde også lyspunkter. Vi klarte å smugle beskjeder ut og inn i cellene ved å gjemme papirlapper mellom brødskivene. Men vi visste jo om risikoen, hvis vi ble tatt ville også vi havne i cella.»
I februar 1943 sendte okkupasjonsmakten ham til Tyskland med fangeskipet «Donau». Han ankom Sachsenhausen til et sant kaos av bjeffende hunder og utmagrede fanger. Den første uken gjennomførte han den beryktede «skomarsjen», der han gikk fire mil daglig på ulikt underlag for å teste militærstøvler. Senere havnet han i utekommandoen Falkensee, der han gravde grøfter før han ble forfremmet til potetskreller.
Oppholdet ble dramatisk da Øivind fikk smittsom dysenteri. Han ble sendt til sykehuset i Sachsenhausen, der den norske legen Sven Oftedal hjalp ham. Gode venner bestakk de tyske vokterne med sigaretter for å skaffe ham skikkelig medisin, noe som reddet livet hans. Etter sykdommen fikk han jobb som hjelpepleier på sykehuset, der han blant annet måtte lempe ut fanger som hadde dødd i løpet av natten. Den siste tiden i leiren arbeidet han på et sykkelverksted.
«Nordmennene var heldige, det var helt klart. Vi forsøkte å hjelpe der vi kunne, og vi var blant annet faddere for noen små gutter som bodde i en brakke for barn. De yngste var helt ned i fem år. Vi smuglet inn vitaminer og mat til barna slik at de skulle klare seg.»
Budskap til fremtiden
Øivind Hansen fungerte som en gledesspreder som brukte kultur og musikk for å bekjempe nazismens forsøk på å bryte ned fangenes identitet. Hans historie viser betydningen av medmenneskelighet under ekstreme forhold. Blant annet smuglet han og andre norske fanger inn mat og vitaminer til små barn i leiren for at de skulle klare seg. Han formidlet at samhold og omsorg for de svakeste var avgjørende for å overleve i et system preget av råskap.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Øivind Hansen belyser hvordan personlig mot og sivil motstand kan utgjøre en forskjell selv under totalitært styre. Hans deltakelse i å skifte identiteten til norske jødiske medfanger slik at de kunne reddes med de hvite bussene, står som et sterkt eksempel på sivil ulydighet og solidaritet på tvers av bakgrunn. Historien hans minner oss om at kampen for menneskeverdet krever aktiv innsats og vilje til å stå opp mot urettferdighet.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Den 12. mars 1945, dagen etter at han fylte 23 år, hentet de hvite bussene Øivind ut fra Sachsenhausen. Han reiste via Neuengamme og Danmark til Sverige, og ankom endelig et fritt Norge den 25. mai 1945. De siste årene av sitt liv brukte han som tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser. Sammen med sin kone Sonja Claes delte han sine opplevelser med skoleungdom for å sikre at historien aldri gjentar seg.
Lær mer om historien til Øivind Hansen
Intervju av Karine Næss Frafjord