Samuel Steinmann
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført den 22. mars 1997, og en artikkel fra Stavanger Aftenblad
«Det er å sette pris på livet. Det tror jeg er det viktigste.»
Hvem var Samuel Steinmann?
Samuel Steinmann, siste overlevende fra fra fangeskipet «Donau» Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Samuel Steinmann vokste opp som en del av en trygg familie på Nordstrand i Oslo. Han følte seg som en helt vanlig norsk ungdom. Han gikk på Nordstrand skole og deltok aktivt i idrettsmiljøet frem til okkupasjonen forandret hverdagen hans totalt.
I september 1942 opplever han at SS-soldater tropper opp i hjemmet og kaster ut familien på bare to timer. Huset skal brukes til tysk hospitalpersonell. Den 26. oktober 1942 pågriper norsk statspoliti den 19 år gamle Samuel mens han sitter og gjør lekser på gutterommet til en kamerat. Arrestasjonen markerer slutten på hans ungdomstid og starten på en kamp for ren eksistens.
Erfaringene fra Berg, Auschwitz og Buchenwald
Samuel havner først i Berg arbeidsleir ved Tønsberg. Der utsetter norske hirdmenn ham for grov vold og tvinger ham til å åle seg naken gjennom våt søle. Den 26. november 1942 jager vakter ham om bord i fangeskipet «Donau» på Akershuskaia.
Han ankommer Auschwitz 1. desember 1942, hvor nazistene umiddelbart sender hans mor og bror Harry i gasskammeret. Selv blir han tatovert med fangenummer 79231 og mister sin menneskelige identitet til fordel for et tall. Han utfører ekstremt hardt slavearbeid for IG Farben i Monowitz, men overlever mirakuløst ved å sikre seg en jobb som vinduspusser og hjelpepleier på leirsykehuset.
I januar 1945 opplever Samuel den fryktelige dødsmarsjen fra Auschwitz til Buchenwald til fots og i åpne kullvogner uten mat eller drikke. Da de hvite bussene ankommer Buchenwald i mars 1945 for å redde skandinaviske fanger, mottar Samuel sitt livs tyngste slag da han blir nektet å bli med fordi han er jøde. En av studentlederne gir ham den brutale beskjeden:
«Beklager gutter dere får ikke være med. For det at dere er jøder, det er kun oss norske studenter, eller arier da, som skal bli med».
Tyske medfanger gjemmer ham på et loft slik at han unngår nazistenes siste masseutryddelse før amerikanske styrker endelig befrier leiren 11. april 1945.
Fra venstre Leo Eitinger, Asriel Beer Hirsch, Samuel Steinmann, Julius Paltiel og Assor Hirsch. (Foto: Josef Mendelsohn/Jødisk museum Trondheim)
Budskap til fremtiden
Gjennom sitt virke som tidsvitne formidler Samuel betydningen av personlig ansvar og viljen til å aldri gi opp håpet. Han mener vi har en moralsk forpliktelse overfor de som aldri kom hjem, til å fortelle sannheten om grusomhetene. Hans klareste budskap til nye generasjoner er å verne om hverandre og verdsette hver eneste dag i frihet. Han understreker dette i sine formidlinger:
«Det er å sette pris på livet. Det tror jeg er det viktigste».
Han oppfordrer oss til å vise kjærlighet til vår neste som det kraftigste våpenet mot hat.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Samuel Steinmann viser med all tydelighet hva som skjer når rasisme og antisemittisme får utvikle seg til et statlig system. Hans opplevelser dokumenterer hvordan et sivilisert samfunn kan kollapse og degradere egne borgere til undermennesker. I en tid der nynazisme og fornektelse av historien igjen stikker hodet frem, fungerer hans skjebne som en kraftfull påminnelse om at vi aldri må ta demokratiet for gitt. Han advarer spesielt mot manglende kunnskap i skolen, som han mener gjør ungdommen sårbar for farlige ideologier.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Samuel vender tilbake til Oslo 30. mai 1945. Han møter barndomsvennene sine på kaia før han besøker Vidkun Quisling i hans fengselscelle. Ved synet av den falne føreren kjenner han verken hat eller hevnlyst, bare en dyp takknemlighet for å være i live. Han forklarer dette senere:
«Det betød ingenting for meg å se ham sitte der. For jeg var bare lykkelig og glad over at jeg var i live».
Etter krigen gifter han seg med Bodil og bygger opp en ny familie og en karriere ved Dressmagasinet.
Etter nesten femti år med taushet velger han til slutt å bryte stillheten for å fungere som et sannhetsvitne for ettertiden. Selv om det koster ham dyrt å gjenoppleve minnene, reiser han tilbake til Auschwitz og deltar i dokumentarfilmen «Trikken til Auschwitz». Han overlater ansvaret for videreformidlingen til nye generasjoner, slik at historien om de norske jødene aldri blir glemt. Hans historie beskytter nå minnet om de som ble etterlatt.
Samuel Steinmann døde 1. mai 2015
Lær mer om historien til Samuel Steinmann
Intervju av Karine Næss Frafjord
Dokumentarfilmen «Trikken til Auschwitz»