Roar Antonsen
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført i 1998.
«Måtte friheten virkelig koste så mye? Ja, den måtte det.»
Hvem var Roar Antonsen?
Roar Antonsen var 26 år gammel og i ferd med å stifte familie da livet ble snudd på hodet under okkupasjonen. Han hadde tjenestegjort som nøytralitetsvakt våren 1940 og følte en sterk forpliktelse til å yte motstand da tyskerne inntok landet. Han ble en sentral brikke i arbeidet med den illegale avisen Alt for Norge, hvor han både trykket og distribuerte nyheter som ble fanget opp fra hemmelige radiosendinger fra London.
«Radioen min måtte jeg gjemme under dobøtta. Vi hadde utedo med ei bøtte. Og under den bøtta gjemte vi radioen. Så hver gang vi skulle lytte, måtte vi ta opp bøtta og koble til ledningen.»
Arrestasjonen skjedde hjemme hos foreldrene hans den 6. mars 1942. Bare to uker før han skulle gifte seg med sin forlovede Solveig.
Erfaringene fra Møllergata 19, Grini og Stutthof
Roar tilbrakte det første halvåret av sitt fangenskap i Møllergata 19. Der ble han ble preget av den konstante usikkerheten og lydene av medfanger som ble utsatt for grov tortur. I august 1942 ble han overført til Grini, hvor han etter hvert fikk den viktige jobben som leder for «brødbua». Denne posisjonen brukte han til å bli en del av den hemmelige fengselsspionasjen, kjent som W25X, hvor han smuglet beskjeder inn og ut av leiren ved å gjemme dem i brødkasser og spesialbakte brød fra en baker i Oslo.
Etter to år på Grini ble Roar i august 1944 deportert til konsentrasjonsleiren Stutthof i det okkuperte Polen. Overgangen var brutal: Han beskrev det som å gå inn i et regime der menneskeverdet var fullstendig utslettet.
«Du måtte bare erkjenne at du var i fangenskap. Ingen brydde seg det døyt om deg. Om du levde eller ikke var det ingen som brydde seg om. Tvert imot, de var vel innstilt på å plage oss mest mulig.»
I Stutthof ble Roar vitne til ufattelige grusomheter. Han så jødiske kvinner bli drevet inn i jernbanevogner som ble brukt som provisoriske gasskamre, og han glemmer aldri 2. juledag 1944, da to russiske brødre ble hengt ved siden av et ferdigpyntet juletre mens den yngste broren gråt og ropte på sin mor. Roar hadde flaks og fikk en kontorjobb på kalkulasjonsavdelingen, noe som ga ham ly innendørs og trolig berget livet hans. For å overleve mentalt brukte han og en nær venn et kvarter hver morgen og kveld ved leirgjerdet for å snakke sammen eller bare tie i fellesskap – en form for «mental hygiene» i en umenneskelig tilværelse.
Da fronten nærmet seg i januar 1945, ble fangene drevet ut på en nådeløs dødsmarsj som varte i 44 døgn. Roar subbet seg frem i kulden i en kolonne på 1450 fanger, hvor et enormt antall bukket under underveis. Den 10. mars 1945 lå han utmattet i en låve da en russisk offiser brøt inn og forkynte at de endelig var frie.
Budskap til fremtiden
Roar Antonsens historie bærer i seg en dyp erkjennelse av frihetens pris. Gjennom sine opplevelser minnet han kommende generasjoner om at motstand mot urettferdighet og bevaring av menneskelighet er avgjørende, selv når man er redusert til et nummer i et system som ønsker å bryte deg ned. Han understreket betydningen av samhold og evnen til å finne små rom for mental flukt som overlevelsesmekanismer i mørke tider.
Hvorfor historien er relevant i dag
Roars beretning gir et unikt innblikk i både det organiserte motstandsarbeidet i norske fangeleirer. Og de ekstreme forholdene i de mindre kjente leirene i øst, som Stutthof. Hans opplevelser som vitne til systematiske henrettelser og gassinger fungerer som en nødvendig påminnelse om nazismens sanne ansikt. Historien hans viser også hvordan personlig styrke og vennskap kan være tungen på vektskålen mellom liv og død under dødsmarsjene.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Etter frigjøringen måtte Roar vente lenge i et sønderbombet Tyskland før han endelig kunne reise hjem. Han ankom Norge 24. juni 1945. Det mest gripende øyeblikket var møtet på perrongen. Der fikk han for sørste gang se sine tre år gamle tvillingdøtre, som hadde blitt født mens han satt i fangenskap. Roar viet senere sin tid til å fortelle sin historie for å sikre at erfaringene fra Stutthof og dødsmarsjene ikke ble glemt.
Lær mer om historien til Roar Antonsen
Hele intervjuet med Karine Næss Frafjord