Tollef Larsson
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjort på slutten av 1990-tallet.
«I bussen fikk vi et krus med varm sjokolade, og det er den eneste koppen med varm sjokolade jeg husker spesifikt i mitt liv!»
Hvem var Tollef Larsson?
Bilde fra fangekort. Tollef Larsson. Riksarkivet.
Tollef Larsson studerte på Blindern i Oslo da krigen traff Norge 9. april 1940. Han engasjerte seg på ettersommeren 1941 i illegal motstandskamp ved å registrere tyske militære stillinger i østlandsområdet. I januar 1942 takket han ja til oppdraget som kurer for den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU. Han fraktet viktig materiale om tyske kanonoppstillingsplasser på Sola over grensen til Sverige. Politiet pågrep ham i mai 1942 under hans tredje kurerferd mot grensen. Deretter fulgte opphold i fengslene Bredtveit og Møllergata 19, før vokterne overførte ham til Grini og senere deporterte ham til Tyskland.
Erfaringene fra Natzweiler og Dachau
Larsson ankom utryddelsesleiren Natzweiler i mai 1944 som NN-fange. Her startet et umenneskelig slit i steinbruddet hvor fangene forsøkte å spare krefter under konstant oppsyn fra vaktene. Den isnende kulden i fjellene i Alsace førte til at Tollef utviklet pleuritt, noe som ga ham et opphold på sykebrakka Revier. «Vi fikk en brødskalk og en liten fettklump og litt syltetøy», erindrer han om de magre rasjonene som likevel utgjorde livsviktig næring i et miljø preget av konstant sult. Han lå ofte sammen med Fredrik Dietrichson og fantaserte om de mest fantastiske måltider for å holde ut hverdagen.
Da fronten rykket nærmere i september 1944, evakuerte tyskerne Natzweiler og sendte fangene i togvogner til Dachau. Her møtte Larsson en overfylt leir preget av en dødelig tyfusepidemi. Han ble selv alvorlig syk og kjempet for livet på sykebrakka mens fanger døde som fluer i køyene rundt ham. Han beskriver tilstanden sin som mentalt sløvet, en forsvarsmekanisme han mener reddet ham fra å bryte sammen ved synet av kjerrelassene med lik på vei til krematoriet. «
Jeg tror at det var redningen at jeg var såpass sløvet mentalt at jeg ikke brydde meg»
Til tross for de mørke omgivelsene klynget fangene seg til håpet om at neste jul skulle feires i frihet. Larsson minnes spesielt julaften 1944 i Dachau, der en nordlending sang
«Og eg veit meg et land»
for de fremmøtte medfangene. Fangene stod tett sammen i en «varmekule» mellom brakkene for å holde kulden ute mens de drømte om sine kjære hjemme i Norge. Samholdet og de små lysglimtene, som en bolle med brun saus og et par kjøttstykker denne julekvelden, ga ham styrke til å fortsette overlevelseskampen.
Budskap til fremtiden
Larsson understreker at samholdet i leirene ga julen og livet en ny dimensjon som strakk seg langt utover den snevre familie. Hans historie lærer oss at mennesket kan tåle det ufattelige hvis man klarer å bevare et indre håp og støtte hverandre gjennom de mørkeste stundene.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen belyser de fryktelige konsekvensene av NN-systemet, der regimet forsøkte å få mennesker til å forsvinne sporløst i «natt og tåke». I dag minner hans erfaringer oss om betydningen av sivilisasjon, medmenneskelighet og årvåkenhet overfor systemer som fjerner individets verdi.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Den 23. mars 1945 hentet de hvite bussene Larsson ut av helvetet i Dachau. Han betegner denne datoen som sin gjenfødelse. Inne i bussen møtte han vennlige svensker og mottok et symbol på den nye friheten. «I bussen fikk vi et krus med varm sjokolade, og det er den eneste koppen med varm sjokolade jeg husker spesifikt i mitt liv!», forteller han med varme. Reisen fortsatte gjennom et jublende Danmark før han nådde Sverige 1. mai 1945. Tollef returnerte endelig til Norge etter krigens slutt, preget for livet av årene i fangenskap.
Lær mer om historien til Tollef Larsson
Intervju av Karine Næss Frafjord