Thorolf Taxt
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført i 1998.
«Vi skjønte jo at vi skulle inn i et helvete, men vi forsøkte å gjøre det beste ut av det.»
Hvem var Thorolf Taxt?
Thorolf Taxt kastet seg tidlig inn i den sivile motstandskampen etter den tyske okkupasjonen i 1940. Allerede i august samme år startet han arbeidet med å trykke og distribuere illegale aviser. Sammen med en gruppe venner organiserte han produksjonen i dypeste hemmelighet i kjelleren til den katolske bispegården. De startet forsiktig med et opplag på rundt hundre eksemplarer, men etter hvert som nettverket vokste, økte de produksjonen til over 500 aviser hver fjortende dag.
Thorolf viste stor dristighet da gruppen fikk kontakt med en mann på Stortinget. Gjennom dette samarbeidet klarte de å stjele to offisielle stempler fra Rikskommissariatet. Dette gjorde det mulig for motstandsgruppen å sende avisene portofritt gjennom tyskernes eget postsystem.
«Gestapo sjekket jo ikke post fra sine egne,»
forklarte Thorolf senere om det risikable, men effektive trekket som sørget for at informasjonen nådde ut til flere byer. Motstandskampen fikk imidlertid en brå slutt da to medlemmer ble arrestert og anga Thorolf under press. Han ble pågrepet den 16. november 1941.
Erfaringene fra Grini og Natzweiler
Etter opphold i flere norske fengsler ankom Thorolf Grini i 1942. Her søkte han seg til skaukommandoen for å få arbeide utendørs. Han opplevde her små lysglimt av medmenneskelighet, da de østerrikske vaktene viste seg å være lite tyskvennlige og lot fangene møte familiene sine i skjul ute i skogen. I februar 1943 mottok han beskjed om transport til Tyskland. Som mange andre var han preget av en naiv optimisme og trodde han skulle settes til arbeid på en bondegård.
Sannheten var langt mer brutal. Ved ankomst til Sachsenhausen ble han registrert som NN-fange, noe som innebar at han skulle forsvinne sporløst i natt og tåke. Etter en periode med utmattende skomarsj på appellplassen, ble han sendt videre til den beryktede leiren Natzweiler høyt oppe i de franske Vogesene. Ved inngangsporten ble han møtt av leirkommandantens kyniske hilsen om at eneste vei ut av leiren gikk gjennom krematoriepipen. Thorolf kjempet en daglig kamp for tilværelsen i det umenneskelig harde steinbruddet. Han lærte seg kunsten å overleve ved å «jobbe med øynene» og bare slite når vaktene fulgte med.
«Vi passet alltid på å følge med på hvor vakten var, om han så oss eller ikke,»
fortalte han om hvordan han porsjonerte ut de få kreftene han hadde. Sulten var konstant, og han måtte spise sin magre brødrasjon umiddelbart for å hindre at andre stjal den om natten. Han pådro seg etter hvert den fryktede mangelsykdommen flegmone, der benet hans begynte å råtne innvendig, men ble mirakuløst reddet av en fangeformann som ga ham en lettere kontorjobb.
Budskap til fremtiden
Thorolf Taxts historie formidler en sterk advarsel mot totalitære systemer som fratar enkeltmennesket dets identitet og rettssikkerhet. Hans erfaringer lærer oss verdien av utholdenhet og evnen til å finne løsninger selv under de mest håpløse forhold. Han understreket gjennom sin beretning at samhold og små tegn på godhet, som den hjelpen han mottok fra en medfange, er det som gjør det mulig å beholde livsgnisten i et organisert helvete.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Thorolf er en nødvendig påminnelse om prisen for ytringsfrihet og demokrati. I en tid der informasjon igjen kan manipuleres, står hans innsats med de illegale avisene som et symbol på sivil motstandskraft. Historien om NN-fangene som skulle glemmes av verden, dokumenterer nazismens systematiske forsøk på å utslette sine politiske motstandere. Hans skjebne viser oss hvor raskt et sivilisert samfunn kan forvandles til et voldsregime når rettsstaten settes ut av spill.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Ved krigens slutt var Thorolf alvorlig syk av flekktyfus i Dachau, men nyheten om redningen ga ham krefter til å kjempe videre. Han ble hentet av de hvite bussene og fraktet til Neuengamme. Her opplevde han en av de mest rørende hendelsene i sitt liv da han ble gjenforent med sin bror Alfred gjennom et piggtrådgjerde.
«Da jeg kom nærmere så jeg at det var den to år eldre broren min, Alfred!»
erindret han om det utrolige gjensynet. Brødrene ble sendt videre sammen til Sverige, og Thorolf kunne endelig vende hjem til Norge etter tre og et halvt år i fangenskap. Som tidsvitne bidro han senere til å sikre at historien om de norske NN-fangene aldri glemmes, slik at fremtidige generasjoner kan lære av fortidens mørke.
Lær mer om historien til Thorolf Taxt
Intervju av Karine Næss Frafjord