Ingar Øien
Hvem var Ingar Øien?
Ingar Øien var trolig Norges yngste politimann da krigen kom til landet. Som 14-åring hadde han meldt seg til Sivilforsvaret, og da invasjonen traff 9. april 1940, ble han som 15-åring satt inn i hjelpepolitiet for å dirigere trafikk og evakuere folk i Oslo. Han opplevde kaoset på «panikkdagen» 10. april fra sin post i krysset Stortingsgaten og Universitetsgaten. Senere ble han aktiv i en Milorg-gruppe på Bygdøy som drev med våpenopplæring og sabotasjetrening. Ingar ble angitt av en kamerat og arrestert på farens bølgepappfabrikk i mars 1943. Han valgte å melde seg for å beskytte familien mot å bli tatt som gisler.
Erfaringene fra Sachsenhausen
Ingar bar med seg rystende minner fra sin tid i Sachsenhausen. Han glemte aldri oppholdet på «Bauhof», et materiallager for bygningsmaterialer. Der ble fangene brikker i et sadistisk veddemål mellom to arbeidsformenn. Ingar og medfangene måtte løpe springmarsj med tunge plankestabler fra morgen til kveld. Han husket godt de systematiske tellingene og de konstante appellsirene. For å overleve mentalt lærte han å blokkere de verste inntrykkene. Han beskrev hvordan synet av offentlige henrettelser til slutt bare vakte irritasjon. Det forsinket nemlig middagen deres.
«De deiligste ordene jeg hadde hørt på lenge var da den svenske offiseren ropte ‘tanka upp’, og vi kjørte vekk fra Sachsenhausen.»
Budskap til fremtiden
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien om Ingar Øien kaster lys over hvordan barn og unge blir trukket inn i krig og motstand. Hans innsats som 15-årig politimann og senere motstandskjemper minner dagens unge om at alder ikke er en hindring for å ta samfunnsansvar. Hans beskrivelse av avstumpingen i leiren er en viktig psykologisk leksjon om hvordan ekstreme systemer kan endre menneskers mentalitet som en overlevelsesmekanisme.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Ingar ble reddet av de hvite bussene i mars 1945. Han beskrev følelsen av å få en dansk matpakke i bussen som ubeskrivelig deilig. Etter karanteneopphold i Sverige kom han hjem til et fritt Norge i slutten av mai 1945. Som tidsvitne har han bidratt til at nye generasjoner får en dypere forståelse av fangetilværelsen, og hans beretning om den enorme takknemligheten overfor det svenske og danske hjelpearbeidet står sentralt i Hvite Bussers historie.