Inger Gulbrandsen
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført 23. august 1999.
«Tenk sjøl!»
Hvem var Inger Gulbrandsen?
Inger Gulbrandsen vokste opp i Tøyengata i Oslo. Allerede som 14-åring begynte hun å hjelpe flyktninger fra Østerrike og Tyskland. Hun vokste inn i motstandsarbeidet gjennom sitt engasjement for medmennesker. Som 17-åring opplevde hun krigsutbruddet, noe som forsterket hennes vilje til å kjempe mot nazismen. Hun ble arrestert etter å ha utført en rekke farefulle oppdrag som kurer, blant annet ved å frakte kofferter med våpen og hjelpe jødiske barn i dekning.
«Hvis ikke vi kan og vet mer enn nazistene, så vinner vi aldri krigen.» – Beskjed fra en ung jødisk jente til Inger i 1942.
Erfaringene fra Grini og Ravensbrück
Inger ble først sendt til Grini, hvor hun satt fengslet sammen med nesten hele sin nærmeste familie. Hun mintes julen på Grini som spesiell; fangene laget julepynt av sanitetsbind for å skape engler til treet og brukte galgenhumor for å holde motet oppe. I oktober 1943 ble hun deportert til kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland.
Møtet med Ravensbrück var et brutalt sjokk. Inger beskrev en hverdag preget av total dehumanisering, der fangene ble barbert over hele kroppen og vasket med såpe laget av menneskefett. Hun ble satt til tungt veiarbeid utenfor leiren, hvor hun måtte skuffe sand og grus i jernvogner (lorer) for å fylle opp en innsjø. Veiene ble bygget ferdig ved hjelp av aske og slagg fra leirens krematorium. Hun opplevde matmangel, kulde og sykdommer som tyfus og dysenteri på nært hold.
Under veiarbeid slapp en vakt hunden sin på Inger, men hun ble stående helt rolig i stram givakt. Hun viste ingen frykt da hunden bet seg fast i kjolen, og svarte nøkternt «Nei, egentlig ikke» da vakten forundret spurte om hun var redd. Da han fikk vite at Inger var norsk, repliserte vakten at det var vikingblod i årene hennes som gjorde henne så modig.
Hun ble også vitne til de grusomme utvelgelsene til gasskamrene. Der så hun mødre og barn klamre seg til hverandre i de siste minuttene.
Budskap til fremtiden
Inger Gulbrandsens fremste budskap til ungdommen var alltid: «Tenk sjøl!». Hun advarte sterkt mot å overlate tenkingen til autoriteter eller ideologier som rangerer mennesker. Hun mente at kunnskap var det viktigste våpenet mot urett. Oppfordringen hennes til unge var å protestere hvis de så noe som var galt.
«Det er ikke noe viktigere enn at kampen mot nazismen blir ført videre til nye generasjoner. De må vite hva de skal slåss mot.»
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien hennes er en påminnelse om at vi trenger hverandre og må kjempe for menneskeverdet. Hun påpekte at nazismen ikke er død, men kun har fått nye navn, og at hatet ofte starter med å dele mennesker inn i grupper der noen er mindre verdt enn andre. Gjennom sine detaljerte modeller av livet i leiren har hun gjort historien fysisk og forståelig for nye generasjoner.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Inger Gulbrandsen var en markant skikkelse i Stiftelsen Hvite Busser og gjennomførte en rekke reiser som tidsvitne for å fortelle sin historie til skoleungdom. Hun bearbeidet sine egne traumer ved å bygge modeller av brakkene og hverdagslivet i Ravensbrück, som i dag er utstilt i Ravensbrück. For sin utrettelige innsats ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.
Inger Gulbrandsen døde 27. februar 2017.
Lær mer om historien til Inger Gulbrandsen
Intervju av Karine Næss Frafjord
Biografi: «Ungdomstid i fangeleir» av Maria Konow Lund