Alf Knudsen
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjort i 2001.
«De var døde for alle utenom nazisystemet. De skulle forsvinne.»
Hvem var Alf Knudsen?
Alf Knudsen kom til verden i Lillesand den 7. november 1920. Før krigen brøt ut, hadde han allerede rukket å reise til sjøs og tjenestegjorde i marinen da tyskerne invaderte Norge. Alf ønsket å kjempe for landet sitt og meldte seg derfor raskt til motstandsorganisasjonen Milorg på Sørlandet. Under ledelse av major Arne Laudal fikk han grundig opplæring i våpenbruk, sprengstoff og navigasjon med kart og kompass. Han forberedte seg på en væpnet aksjon, men skjebnen ville det annerledes da den såkalte «Sørlandssaken» ble rullet opp av okkupasjonsmakten. Den 20. februar 1943 slo det tyske sikkerhetspolitiet til og arresterte ham. Pågripelsen skjedde i en svært tung periode for Alf, kun én dag etter at han hadde deltatt i sin fars begravelse. Som en liten og redd gutt ble han geleidet ut i en ventende drosje, mens han lurte på om han noen gang ville se hjemmet sitt igjen.
Erfaringene fra Natzweiler, Dautmergen og Buchenwald
Reisen gjennom det nazistiske fengselssystemet ble en ufattelig belastning for den unge lillesanderen. Etter opphold i Kristiansand og Grini ble han i desember 1943 deportert med skipet SS Morea til Danmark. Derfra fulgte en to måneder lang ferd gjennom hele 19 forskjellige fengsler og tukthus i Tyskland, Polen og Tsjekkoslovakia. Til slutt endte han opp i den beryktede konsentrasjonsleiren Natzweiler som NN-fange.
«Vi ble snauklipt, belyst og barbert overalt på kroppen hvor det fantes hår»
Vokterne sprayet fangene med en brennende desinfeksjonsvæske før de ble jaget under iskaldt vann. Som NN-fange var han i praksis død for omverdenen og skulle forsvinne sporløst i natt og tåke.
Forholdene i leirene
I Natzweiler ble Alf satt til umenneskelig hardt arbeid i steinbruddet, der han måtte bryte og bære stein i isende vinterkulde. Sulten var konstant, og de magre matrasjonene gjorde at mange fanger så døden som en befrielse. Da fronten nærmet seg høsten 1944, ble leiren evakuert, og ferden gikk videre til Dachau og teltleiren Dautmergen. Forholdene i Dautmergen var direkte grufulle med elleve timers arbeidsdager i dyp gjørme. Alf overlevde den ekstreme kulden ved hjelp av sin egen oppfinnsomhet.
«En dag fant jeg en tom sementsekk. Jeg laget hull til armer og hode og brukte den som skjorte»
Han stappet også jakkeermene fulle av halm for å holde på varmen.
Vinteren 1945 ble Alf sendt ut på sin verste reise i en mørk og kald kuvogn uten varme eller lys. I fire døgn satt han innesperret mens toget rullet og stanset gjennom et krigsherjet Europa. Han endte til slutt opp i Nordlager under Buchenwald, der lidelsene var så ekstreme at de ifølge Alf ikke kan beskrives med ord. Da de amerikanske soldatene endelig befridde hovedleiren i Buchenwald, var Alf den eneste nordmannen som var igjen. De andre norske fangene hadde allerede reist med de hvite bussene, men Alf var blitt glemt i kaoset. Først da han hørte navnet sitt over høyttaleranlegget, gikk det opp for ham at han endelig var en fri mann.
Budskap til fremtiden
Alf Knudsen mente det var et rent under at han overlevde de redselsfulle døgnene i nazistenes leire. Historien hans fungerer som en kraftig advarsel om hva som skjer når et politisk system systematisk fjerner menneskeverdet og reduserer enkeltpersoner til navnløse brikker. Han ønsket å formidle at man aldri må slutte å kjempe for rettferdighet, selv når alt håp ser ut til å være ute. Hans evne til å holde ut under umenneskelige forhold viser menneskets utrolige vilje til liv.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Alf Knudsen er relevant fordi den minner oss om skjebnen til NN-fangene, en gruppe som ble utsatt for et spesielt utspekulert utryddelsesforsøk. Hans opplevelser i 19 forskjellige fengsler viser hvor omfattende og organisert nazistenes undertrykkelsesapparat faktisk var. I en tid der ekstreme ideologier igjen kan vinne fotfeste, lærer historien hans oss verdien av årvåkenhet. Vi må aldri tillate at mennesker igjen blir gjort «døde» for samfunnet på grunn av sin overbevisning eller bakgrunn.
Tidsvitnet og Hvite Busser
De hvite bussene hentet aldri Alf i mars 1945, men en norsk-amerikaner i Buchenwald ga ham livsviktig hjelp etter frigjøringen. I leiren møtte han de jødiske overlevende Julius Paltiel og Samuel Steinmann, som også ble igjen da de andre nordmennene reiste.
Norsk-amerikaneren skaffet den lille gruppen amerikanske uniformer og kjørte dem hele veien til Danmark og videre hjem til et fritt Norge. Alfs vitnesbyrd utgjør i dag en avgjørende kilde til kunnskap om de norske fangene som ikke nådde den første redningsbølgen. Historien hans sikrer at vi husker alle dem som kjempet for livet helt til de allierte styrkene ankom.
Lær mer om historien til Alf Knudsen
Intervju av Karine Næss Frafjord