Alfred Egenberg
«Jeg oppdaget at jeg fortsatt hadde følelser, jeg var normal og klarte å vise det!»
Hvem var Alfred Egenberg?
Alfred Egenberg ble født i Stavanger og vokste opp i en kristen familie som den eldste av tre søsken. Han var i utgangspunktet en pasifist og fredselsker som planla å utdanne seg til lege. Men krigsutbruddet 9. april 1940 endret ham fullstendig. Etter å ha blitt grundig orientert om politiske ideologier av en engasjerende norsklærer, valgte han å gå inn i det illegale arbeidet. Han ble en sentral person i produksjonen og distribusjonen av illegale aviser. Han ble avslørt og arrestert av Gestapo 26. juli 1942.
«Jeg var pasifist, fredselsker. Men den 9. april snudde jeg fullstendig. Da flyene kom innover landet og slapp bomber følte jeg meg veldig maktesløs.»
Erfaringene fra Kvænangen og Sachsenhausen
Etter opphold i Stavanger fengsel og på Grini ble Alfred sendt på tvangsarbeid til Kvænangen i Nord-Norge. Der ble han og 40 andre fanger stuet inn i kuvogner og sendt for å bygge snøskjermer og snøtunneler under det han beskrev som skikkelig slavearbeid. Fangene fikk lite mat, men overlevde takket være fisk og tran fra lokalbefolkningen. Da han i juli 1943 fikk beskjed om at han skulle deporteres til Tyskland, var han overbevist om at han aldri ville se familien sin igjen og tok farvel for godt.
«Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å se dem igjen, og tok farvel for godt.»
Ved ankomst til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen gjennomgikk han de nedverdigende prosedyrene med avkledning, avlusing og snauklipping. Alfred ble etter hvert syk med høy feber og øreverk, men dette ble vendepunktet for hans overlevelse. Han øynet en mulighet til å få jobb på sykehuset (Revier) ved å hevde at han studerte medisin og hadde laboratorieerfaring. Han fikk jobben og arbeidet sammen med en fransk lege på operasjonsstuen, hvor de sanitære forholdene var bedre enn i resten av leiren.
Til tross for de bedre fysiske forholdene på Revier, var de psykiske påkjenningene enorme. Et av hans verste minner var å bli tvunget til å overvære hengninger av medfanger. Alfred beskrev en følelse av total avmakt og verdiløshet fordi han ikke kunne løfte en finger for å hjelpe de dødsdømte. Han delte broderlig av matpakkene han fikk fra Røde Kors med sine kolleger på sykebrakka for å hjelpe dem å overleve.
Budskap til fremtiden
Alfred Egenbergs historie er en fortelling om å bevare menneskeligheten i et system preget av avstumpethet og død. Hans erfaringer viser betydningen av kunnskap og orientering om politiske krefter for å kunne ta bevisste valg i krisetider. Ved å hjelpe andre, både i leiren og etter krigen, viste han at solidaritet er det sterkeste våpenet mot dehumanisering.
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien om Alfred minner oss om at fred og medmenneskelighet ikke er selvfølgeligheter. Den belyser hvordan ekstreme forhold kan gjøre mennesker følelsesmessig avstumpede, men også hvordan godhet og samhold kan bringe følelsene tilbake. Hans innsats for å hjelpe russiske krigsfanger etter frigjøringen understreker at forsoning og medisinsk etikk står over nasjonale grenser.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Våren 1945 ble Alfred hentet av de hvite bussene. Avskjeden var vanskelig etter å ha jobbet tett på medfangene i to år. Reisen gikk via Neuengamme til Sverige, hvor han var i isolasjon før han endelig kunne reise hjem til Stavanger i slutten av mai 1945. Da han ble båret på gullstol fra jernbanestasjonen av venner og familie, kom tårene som bevis på at han hadde klart å bevare sitt indre følelsesliv. Etter krigen oppfylte han drømmen sin og utdannet seg til lege.
«Jeg ble båret på gullstol fra stasjonen og hjem. Det var sang og musikk, og en mottagelse jeg aldri kunne drømt om. Da kom tårene. Og jeg oppdaget at jeg fortsatt hadde følelser, jeg var normal og klarte å vise det! Det var godt.»
Lær mer om historien til Alfred Egenberg
Hele intervjuet med Karine Næss Frafjord