Arne Bjørklund
«Det er vel det største øyeblikket i livet mitt. Det var ubeskrivelig.»
Hvem var Arne Bjørklund?
Arne Bjørklund hadde som ungdom en stor drøm om å bli kokk. Som 16-åring reiste han ut i verden som messegutt på tankskipet M/T «Petter», men da krigen brøt ut i Europa i 1939, vendte han hjem til Arendal. Han begynte på steward-skole i Kristiansand og var vitne til den tyske invasjonen 9. april 1940. Etter å ha rømt fra tvangsarbeid for tyskerne på Lista, fikk han i 1943 jobb på kjøkkenet i Kretsfengselet i Kristiansand. Der ble han en del av et miljø av «jøssinger» som aktivt motarbeidet okkupasjonsmakten.
Erfaringene fra Arkivet, Grini og de tyske leirene
Arbeidet på fengselskjøkkenet innebar mer enn matlaging; Arne hjalp fangene med å smugle mat, tobakk og viktige beskjeder. Våren 1944 gikk det imidlertid galt da en medfange, som de stolte fullt ut på, viste seg å være tyskervennlig og angav Arne og en kamerat.
«En av fangene vi stolte hundre prosent på og hadde hjulpet med forskjellige ting, viste seg å være tyskervennlig. Han tystet og angav meg og en kamerat.»
Arne ble arrestert av Gestapo-sjefen i Kristiansand og sendt til det fryktede avhørssenteret Arkivet, der han valgte å tilstå for å unngå tortur og beskytte andre. Etter et opphold på Grini ble han i juni 1944 deportert med fangeskipet «Monte Rosa». Fangene ble stuet sammen i lasterommet på halm og høy, og transporten fortsatte i kuvogner fra Kiel til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Ved ankomst ved midnatt ble de snauklipt, barbert over hele kroppen og fratatt alle eiendeler før de fikk utlevert tynne fangeklær og altfor små tresko.
Etter et par måneder i Sachsenhausen ble Arne sendt videre til Alt Garde, en utekommando under Neuengamme. Her arbeidet han ved et kraftverk under forferdelige forhold der sykdom og død preget hverdagen. Han lærte seg primitive overlevelsesmetoder for å holde ut kulden.
«Jeg husker jeg fant en sementsekk som jeg rev hjørnene av og brukte som undertrøye under fangejakka. Det var velstand.»
Tidlig i 1945 ble han overført til Misburg ved Hannover for å rydde opp i et oljeraffineri som var bombet sønder og sammen. Her var fangene utarmede, fulle av lus og manglet vann til vask. Arne beskrev hvordan han ble mer og mer apatisk for å klare å overleve; følelsene måtte stenges av i møte med fangekameratenes død. Han følte at slutten var nær for dem alle før den uventede beskjeden om frigjøring kom i april 1945.
Budskap til fremtiden
Gjennom sine opplevelser formidlet Arne Bjørklund hvordan ekstrem sult og nød kan tvinge et menneske inn i en tilstand av apati for å overleve. Hans historie viser risikoen ved å stole på feil personer i en krigssituasjon, men også den utrolige viljen til å holde ut til tross for at identiteten og menneskeverdet systematisk ble forsøkt brutt ned.
Hvorfor historien er relevant i dag
Arne Bjørklunds beretning er en påminnelse om sårbarheten i motstandsarbeid og de ekstreme omkostningene det hadde for helt vanlige ungdommer. Den belyser også den kyniske utnyttelsen av fanger som slavearbeidskraft i tysk krigsindustri, og hvordan tilfeldigheter og små ressurser, som en tom sementsekk kunne utgjøre forskjellen på liv og død.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Da Arne og medfangene ankom Neuengamme i april 1945 og så de hvite Røde Kors-bussene, brast de i gråt. Det var først da de våget å tro på at de faktisk var reddet. Som tidsvitne har Arne delt denne historien for å vise de enorme kontrastene mellom det dypeste mørke i leirene og det ubeskrivelige øyeblikket da friheten endelig kom.
Lær mer om historien til Arne Bjørklund
Hele intervjuet av Karine Næss Frafjord