Georg Rosef
Hvem var Georg Rosef?
Georg Rosef deltok tidlig i motstandsarbeidet på Sørlandet. Gestapo slo til mot gruppen hans den 9. september 1942 og arresterte 22 mann. Etter et halvt år på Grini sendte okkupasjonsmakten ham til Tyskland som NN-fange. Gjennom krigsårene overlevde han opphold i Sachsenhausen, Natzweiler, Dachau og Stutthof.
Georg Rosef døde 8. oktober 2006.
«Det er dem det angår, ikke oss. Ungdommen har livet foran seg.»
Erfaringene fra leirene og den dramatiske flukten
I Sachsenhausen reddet en norsk medfange Georg fra det fryktede Klinkerverket ved å forfalske papirene hans. Han fikk i stedet jobb som pleier på leirsykehuset, der han ble vitne til grusomme obduksjoner. Senere ble han sendt til Natzweiler og måtte pleie fanger som ble brukt i medisinske eksperimenter. Da fronten nærmet seg Stutthof våren 1945, havnet Georg på en nådeløs dødsmarsj. Han utnyttet kaoset og rømte ved å blande seg med sivilbefolkningen i en landsby. En fattig familie skjulte ham frem til de russiske styrkene kom, og han jobbet for deres sanitetstjeneste før han vandret videre mot vest.
Budskap til fremtiden
Georg Rosef så på formidling som en viktig investering i fremtiden. Han mente at krigens lærdom først og fremst angår ungdommen, siden de har hele livet foran seg. Hans historie advarer oss mot konsekvensene av et system som fjerner menneskeverdet. Han ønsket at hans erfaringer skulle bidra til å sikre at nye generasjoner står opp mot urettferdighet. Ved å dele sine minner, ga han en stemme til de mange som aldri kom hjem.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Georg Rosef belyser de ekstreme forholdene for politiske fanger under nazismen. Den viser hvordan solidaritet mellom fanger kunne bety forskjellen på liv og død. Hans flukt og overlevelse vitner om en eksepsjonell menneskelig viljestyrke under totalt kaos. I en tid der historiske fakta utfordres, står hans detaljerte skildringer fra leirsykehusene som et viktig sannhetsvitne om de medisinske overgrepene som fant sted.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Georg Rosef reiste i mange år som tidsvitne for Stiftelsen Hvite Busser. Han ble fylt av håp når han opplevde ungdommens engasjement på turene. Et av hans sterkeste minner fra frigjøringen var møtet med Wanda Heger i Hamburg. Hun hadde tidligere ført ham opp på sine lister som «skutt under flukt», og ble overveldet over å se ham i live. Den 25. juni 1945 landet han endelig med fly i Oslo og kunne legge fangelivet bak seg.