Torbjørn Skuland
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført i 2001 på Arkivet i kristiansand.
«Måtte friheten virkelig koste så mye? Ja, den måtte det.»
Hvem var Torbjørn Skuland?
Torbjørn Skuland kom til verden i 1920 og vokste opp på gården Skuland i Laudal utenfor Mandal. Han jobbet som lagermann på Agder Kjøplag da krigen rammet Norge 9. april 1940. Foreldrene vekte ham tidlig denne morgenen med den dramatiske nyheten om at landet var i krig. Allerede i forkant av angrepet hadde foreldrene hans begynt å samle matvarer fordi de husket rasjoneringen fra forrige verdenskrig. Gjennom en arbeidskamerat sluttet Torbjørn seg til det illegale arbeidet i Major Laudals Milorg-gruppe på Sørlandet. Motstandsarbeidet fikk en brå slutt lille julaften 1942 da politiet pågrep Torbjørn og flere andre unge menn i en storaksjon.
Erfaringene fra Arkivet, Grini og Sachsenhausen
Vokterne fraktet den arresterte Torbjørn til fengselet i Kristiansand og videre til Gestapo-hovedkvarteret Arkivet for avhør i januar 1943. Han slapp unna direkte tortur, men nazistene sendte ham videre til Grini hvor sulten preget hele oppholdet. I juni 1943 mottok han beskjed om transport til Tyskland og reiste ut fra Oslo med fangeskipet Monte Rosa. Ved inngangsporten til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen møtte leirkommandanten fangene med en kynisk beskjed:
«I Tyskland holder vi kuer, vi holder kuer så lenge de gir utbytte».
Nazistene snauklippet Torbjørn, desinfiserte ham med lusevæske og ga ham en tynn, stripete fangedrakt og tresko uten strømper. Som nyankommet måtte han gå den beryktede skomarsjen i et åttetall over appellplassen i tolv timer hver dag. Han testet militærstøvler på ulikt underlag og tilbakela over fire mil daglig under konstant overvåking. Senere havnet han i en utekommando i Wulkow, der han bygde brakker i et skogholt for en lokal greve. Arbeidet med å rydde store trær var kolossalt tungt, og sulten gnaget så hardt at han tidvis tygget på bjørkekvister for å få i seg noe næring. Redningen kom da de første pakkene med mat fra Røde Kors ankom leiren og ga fangene fornyet styrke.
I januar 1945 evakuerte tyskerne leiren på grunn av den fremrykkende østfronten, og stuvet fangene inn i overfylte kuvogner mot Oranienburg. Torbjørn ankom Heinkel flyfabrikk, der han sorterte flydeler på et lager. Her knyttet han et vennskap med en ung tsjekkoslovakisk gutt ved navn Leon, som hadde mistet hele sin familie. Leon søkte menneskelig kontakt og vasket og stoppet Torbjørns strømper som en takk for samholdet.
Budskap til fremtiden
Torbjørn Skulands historie formidler betydningen av å beholde menneskelig verdighet selv i et system som betrakter enkeltmennesker som nyttedyr. Hans opplevelser lærer oss at samhold og små tegn på medmenneskelighet, som Leons sokkestopping, fungerer som livsnødvendig medisin i mørke tider. Han oppfordrer ettertiden til å aldri ta friheten for gitt, da hans beretning dokumenterer de ekstreme ofrene som lå bak frigjøringen. Budskapet hans er at kunnskap om fortiden utgjør det sterkeste vernet mot at slike grusomheter gjentar seg.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Torbjørn viser hvordan et sivilisert samfunn kan forvandles til et regime preget av total dehumanisering. I en tid med økende polarisering minner hans skjebne oss om plikten til å beskytte demokratiske verdier og menneskerettigheter. Historien understreker at frihet ikke er en selvfølge, men noe som krever årvåkenhet og personlig mot. Hans opplevelser med «skomarsjen» og slaveriet i Wulkow fungerer som en kraftfull advarsel mot ideologier som degraderer mennesker til rene utbytteobjekter.
Tidsvitnet og Hvite Busser
I mars 1945 reddet de hvite bussene Torbjørn fra Sachsenhausen. Han opplevde det som et emosjonelt vendepunkt da en svensk lotta ønsket ham velkommen om bord med ekte vennlighet og ga ham mat. Reisen gikk via oppsamlingsleiren Neuengamme og Danmark til Sverige, hvor han endelig kunne puste ut. Da han vendte hjem til Norge i slutten av mai 1945, gjorde ordene fra medfange Bjarne Jørgensen på jernbaneperrongen et uutslettelig inntrykk:
«Måtte friheten virkelig koste så mye? Ja, den måtte det».
Som tidsvitne valgte Torbjørn å dele sin historie for å sikre at ofrene hans fangekamerater brakte, aldri blir glemt av nye generasjoner.
Lær mer om historien til Torbjørn Skuland
Intervju med Karine Næss Frafjord