Rolf Bjunes
«Bruk øynene. Det reddet meg.»
Hvem var Rolf Bjunes?
Rolf Bjunes var en ung mann fra Kristiansand som under okkupasjonen ble en del av motstandsarbeidet i Milorg. Han arbeidet til daglig på kontoret til Bilruta, en stilling han utnyttet til å videreformidle hemmelige brev for organisasjonen. Den 9. desember 1942 ble han arrestert av Gestapo etter at virksomheten ble angitt. Han ble først ført til Gestapo-hovedkvarteret «Arkivet» i Kristiansand, før ferden gikk videre til Grini og til slutt deportering som NN-fange til konsentrasjonsleirer i Tyskland.
«Det var vel det at jeg var med på å fordele hemmelig post for Milorg, noe annet vet jeg ikke.»
Erfaringene fra Arkivet, Natzweiler og Mauthausen
Oppholdet på Arkivet ble Rolfs første møte med nazismens brutalitet. Under avhør ble han utsatt for grov fysisk vold. Han ble slått over ende og pisket med gummibatong av fem gestapister mens han lå over en stol. Til tross for torturen kunne han ikke gi dem informasjonen de søkte, da han ikke var klar over den nøyaktige forbindelsen brevene han leverte hadde til motstandskampen.
I juni 1943 ble han deportert til utryddelsesleiren Natzweiler i Alsace som NN-fange («Natt og tåke»). Ved ankomsten ble fangene møtt med bjeffende hunder og en dyster hilsen fra kommandanten om at de bare ville forlate leiren «med hodet først». Rolf ble satt til hardt arbeid i steinbruddet, en tilværelse preget av konstant sult og utmattelse. Han overlevde i stor grad ved hjelp av flaks og menneskelig godhet; som håndlanger for to lokale murere fikk han i en periode brødskiver og tobakk i smug. Selv om han senere ble straffet og sendt tilbake til det tyngste arbeidet i steinbruddet, fortsatte murerne å legge ut mat til ham på skjulte steder.
«Det var ikke så mye som skulle til. Et par brødskiver gjorde underverker.»
Helsepåkjenningene var enorme. Rolf ble liggende tre måneder på leirsykehuset (Revier) med lungebetennelse, hjulpet av en norsk lege som holdt ham der for å skjerme ham fra det hardeste arbeidet. Da Natzweiler ble evakuert i september 1944, ble han sendt på en utmattende reise via Dachau til Mauthausen og underleiren Melk. Her arbeidet han med å grave ut fabrikkhaller inne i fjellet og måtte sove på gulvet i overfylte brakker.
Budskap til fremtiden
Rolf Bjunes’ viktigste lærdom til kommende generasjoner var betydningen av observasjon og tilstedeværelse. Hans budskap var preget av en nøktern erkjennelse av hva som krevdes for å holde seg i live under ekstreme forhold.
«Det viktigste er å bruke øynene. Det reddet meg. Bruk øynene.»
Hvorfor historien er relevant i dag
Historien om Rolf Bjunes belyser skjebnen til NN-fangene, en kategori fanger som var ment å forsvinne sporløst gjennom tilintetgjørelse ved arbeid. Hans beretning viser hvordan samhold og små, risikofylte handlinger av medmenneskelighet – som hjelpen fra de lokale murerne – kunne fungere som livreddende lysglimt i et system designet for total dehumanisering. Hans opplevelser minner oss om betydningen av å aldri ta menneskeverdet og friheten for gitt.
Tidsvitnet og Hvite Busser
Da de hvite bussene endelig hentet Rolf i mars 1945, var han svært redusert; han veide kun 44 kilo og led av tuberkulose. Han ble fraktet til Sverige for pleie i tre måneder før han i slutten av mai 1945 endelig kunne returnere til Kristiansand. For familien, som hadde fått beskjed om at han var død, ble hjemkomsten et mirakel. Rolf Bjunes brukte senere sine erfaringer som tidsvitne for å lære ungdom om krigens sanne ansikt, selv om han alltid fant det vanskelig å sette ord på de dypeste traumene.
Rolf Bjunes døde 7. februar 2005.
Lær mer om historien til Rolf Bjunes
Hele intervjuet av Karine Næss Frafjord