Intervju: Stig Vanberg

Stig Vanberg var under annen verdenskrig aktiv i arbeidet for å gi ut den illegale avisen Alt for Norge. Vanberg ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i 1943, der han ble sittende til krigens slutt.

Etter krigen var Stig Vanberg pressesekretær i Nasjonalhjelpen, pressesekretær i Opplysningskomiteen for Gjenreisningsarbeidet og hadde vikariater i NRK Dagsnytt. Fra 1948 til 1986 hadde han sitt virke i NTBs billedavdeling, de siste 15 årene som billedredaktør.

Som pensjonist har Vanberg reist med Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz til konsentrasjonsleirene Auschwitz, Sachsenhausen og Ravensbruck med norske skoleelever. I tillegg er han blant annet aktiv i Den Illegale Presses Forening 1940-45.

Stig Vanberg fikk Kongens fortjenestemedalje i gull i 2004.

Stig Vanberg døde 13. juni 2008.

Hendelsesforløpet

 Jeg ble tatt den fjerde desember nitten en og førr å satt først på Møllergata nitten hvor jeg var sammen med en annen på celle den aller første tiden. Men senere i forhørstiden satt jeg alene og var alene på celle julaften og nyttårsaften nitten en og førr. På Møllergata var jeg til slutten av januar to og førr, da kom jeg til Grini og var der … til … ja noe over et år, til mars tre og førr hvor jeg så reiste ned til Tyskland. Reiste er kanskje litt sterkt ord, men ble sendt nedover til Tyskland og var der i to år og kom da hjem med de Hvite Bussene. Først til Neuengamme, konsentrasjonsleiren Neuengamme, nær Hamburg så til Danmark til fangeleiren Fröslöv der og så første mai nitten fem og førr til Sverige. Hvor vi var til syv og tyvende mai da vi kom hjem til Østbanen.

Dikt

 – Så … jeg har da tenkt å … inni blant å gi en liten bakgrunn på de stedene jeg var på og jeg har også tenkt å benytte meg av de diktene som ble skrevet fordi at de gir på en presis måte kanskje bedre uttrykk for det man følte og tenkte den gangen. Så da kan jeg kanskje ta noen linjer først.

Vårt folk ble skapt i det snødekte nord. Det fant seg selv i sitt virke. Det tvang sitt brød av den karge jord, og reiste på fjell i dal og ved fjord, sin fridom, sin heim og sin kirke. Slik lå landet, badet i sol mens flagget vaiet fra pol til pol og fremtidstanker fant nye veier. Til folkelykke i sol og seier. Ståke stig fra norske daler der som framandfolket fær. Høyer syng og og høgmælt talar må som aldri høydres her. Gamle tun der trivnad rådde trampar horden svart og døyt. Alt som vonfull vaks og grodde, gneg dei svoltningane snaut. Ryker stormakt herjer vilt i fredlig grannes gard, myrder menn som modig verger arven ifra mor og far. Utan andres rett å ense tramper horden tungføtt fram, store granne utan grense er de overmot og de skam.

Da krigen kom, Lars Moen.

 

Den illegale pressen og «Alt for Norge»

 – Ja hva nå når kampene hadde stilnet og det første sjokket var over så begynte jo okkupasjonsmakten sitt arbeid med å nazifisere landet. Etter hvert som den sommeren, første sommeren gikk så fikk vi tydelig merke situasjon vi var kommet i. Hakekorset vaiet over vårt norske storting. Nasjonal samling hadde inntatt slottet, alle politiske forbudt, høyesterett lagt ned sitt arbeid i protest, pressen kneblet. Organisasjoner og institusjoner enten forbudt eller med nye ledere, dette for å ta noen eksempler. Dette at pressen var kneblet var noe av det verste, noen aviser ble stoppet, de som ble ble igjen fikk klare direktiver fra de nye makthaverne. Ikke bare om at bestemt begivenheter skulle tas inn, nei de ble kalt ned til rikskomisariatets presseavdeling og fikk da beskjed om hvor stort oppslaget skulle være, hvilke bilder som skulle benyttes. Det var utålelig, vant som vi var med en uavhengig presse. Så vi stod overfor følgende enten å godta å leve i et diktatur eller ta opp kampen. For noen på den sivile side, for andre den militære motstand hjemme. Hvordan kan man få til en våpenløs kamp med maksimal effekt, svaret var den illegale presse.

– Over hele landet kom det ut ynkelige A4 papirark som fortalte om okkupantenes overgrep. Om arrestasjonen, om farlige angivere, paroler om hvordan man skulle forholde seg og nyheter fra London om krigets virkelige gang. Ikke de tyske frontmeldinger. Dette siste ble spesielt viktig med de nyhetene fra England der man måtte levere inn sine radioapparater. Da var den illegale presse den eneste kilde. De illegale avisene … brakte nyheter som de tyske dagsavisene, som de tysk dirigerte dagsavisene ikke kunne bringe. Kontrasten mellom den tysk dirigerte presse og de illegale avisene var enorm. Og den beviste for leserne i hvilken utstrekning og med hvilken finesse fienden trykket usannheter og fordreininger. Propagandaen ble dermed avslørt og gjort maktesløs, kunnskapen om det som virkelig skjedde ute i den store verden. Så de illegale avisene var slik at, ja folk trengte å vite om hva som foregikk og ute i verden. Folk trengte en solid motvekt for å balansere all den propagandaen som strømmet ut fra NS organisasjonene.

– Og ikke minst folk trengte hjelp til å bygge opp motstandsviljen. De måtte styrkes i troen på at Norge en gang skulle bli fritt og uavhengig. Hvordan såg så slik en illegal avis ut ? Her er en prøve på hvordan den såg ut og den ble da lavet på følgende måte. Man hadde en kopieringsmaskin, en rund valse så skrev man på skrivemaskin, teksten på et noenlunde gjennomsiktig papir, la det på valsen. La på sverte og så sveivet man det ut i eksemplarene som skulle ut. Vi … den gruppen som jeg var med i …den startet opprinnelig i Porsgrunn distriktet og Skien og og Telemark. Eller lederen for det hele der nede, stortingsmann Brikt reiste til Oslo og fikk da tak i en del ungdommer som begynte med avisen Alt for Norge. Som dekket Oslo områdene og deler av østlandet. Selv var jeg bare et lite ledd i dette maskineriet men vi hadde, vi hadde gode kontakter … en av mine venner var ansatt i stortinget, Tor Kjenningsland (?) før det ble helt overtatt av tyskerne og de begynte å kontrollere de som var der. Han gikk i papirkurvene og tok opp en del materialer som viste seg å være ganske verdifullt.

– Det var en annen mann der som fortsatte, Jon Larsen, han fortsatt under store protester fordi at han måtte melde seg inn i NS. Men … det ble sagt til ham at du må gjøre det fordi det er så viktig det arbeidet som du steller med der. Han fikk ut en masse verdifullt stoff til den denne illegale avisen. Og og ja det var også en ting til kanskje. Kjenningsland og Torleif Aarestrup (?) og denne Jon Larsen fikk ut et stempel fra rikskommisariatet hvor det het, ”Porte Freie Dienst Sache” altså det kunne sendes portofritt landet rundt. Denne fikk de ut og denne ble da brukt av gruppen når they sendte ut illegale aviser. Temmelig freidig gjort og det gikk en god stund. Men så var det en i Fredrikstad som fikk denne konvolutten med ”porto freie dienst sache” og en illegal avis. Han var redd for at dette var en provokasjon fra fra tysk side så han gikk til den tyske ”ortskommandantturen” og sa at dette her har jeg fått. Og dermed så sprakk det hele. Det ble jo et lurveleven uten like men de fant ikke ut av det i første omgang. Avisen ble lavet i nede i sjøfartsbygningen den første tiden. Altså maskinen ble jo da smuglet over fra fra Sverige og papir fikk fra, stort sett fra firmaet Vitthusen(?) og Jensen som leverte disse stensilpapirene og vanlig A4 ark. Og de hjalp også flere og de regnet forresten med at nesten hele Vitthusen og Jensen ble arrestert og satt inne.

Arrestasjon og hyllest til det illegale ordet

 – Enten på Grini eller nede i Tyskland. … I sjøfartsbygningen ved siden av der var der et kontor hvor det satt tyskere. Så mens avisen da ble sveivet i ene rommet så var noen da inne hos tyskerene og da drakk kaffe så visste man i alle fall hvor man hadde dem. Det gikk galt til slutt og man måtte flytte og man flyttet da opp til Slemdal, jeg tror var hos en reder i en villa. Fortsatte der men det ble også oppdaget og mens tyskerne kom og fikk man da hoppet ut gjennom et vindu på baksiden og kommet unna på den måten. Så flyttet man ti.. hjem til kjøkkenet til Torleif Aarestrup og der ble det lavet der den siste tiden. Selv hadde han et kontor nede i Kongens gate og da tyskerne kom for å arrestere ham. Så spurte han om spurte han kunne få lov til å ringe hjem og så ringte han hjem og sa at jeg kommer litt senere hjem til middag. Dette var kodeord for at nå er det vanskeligheter. Så hjemme fikk de da … vekk alt farlig utstyr, han hadde også en pistol og den gikk i søppelsjakten. Så da tyskerne kom dit så så var det ingenting å finne. Hele gruppen ble så og si arrestert uten unntak. Det vil si at … … vi hadde jo selv også noen private, holdt på å si, kontakt ledd som da som da … slapp unna som vi da slapp å å å gi opp i forhørsperioden.

 – Det ble arrestert den ene etter den andre og det fikk vi selvfølgelig vite … så lurte vi på om vi kunne prøve å fortsette avisen for å dermed å vise at de som var arrestert ikke ikke var de riktige. Men det gikk ikke. Og så kom da turen til meg, det var fjerde desember i en og førr. Da ble jeg hentet av den norske politimannen Tofteberg og den tyske gestapisten Groill. (?) Tofteberg ble, ja det var vel et halvt års tid senere drept på sitt kontor i Henrik Ibsens gate. Da han løftet telefonen, ringte, så eksploderte en bombe under stolen hans og han døde dagen etter på sykehus av de skadene han fikk. Så … men før jeg slutter med med de illegale avisene så vil jeg gjerne lese et hyllingsdikt til dette A4 arket skrevet av Inger Hagerup. Vi fikk deg ikke på sengen, til kaffen og frokosten. Og ikke mange betalte noe abonnement. Du kom som en tyv om natten, brakt rundt av unge og gamle ivrige hender som brakte deg videre, gang på gang. Du manglet de fete typer med utstyr og overskrifter. Vi bar deg ofte i skoene og trykket deg svart og flat. Men fra dine lurvet sider lyste håpet og troen uslokkelig som en stjerne, urokkelig som vår trass. Og aldri ble gledens budskap brakt til så tørste hjerter.

 – Stalingrad tatt tilbake, Paris har befridd seg selv. Vi såg det i fellessmilet og hørte det i den svake mumlende hilsen på trikken, strålende nytt i kveld. Du var som en knyttet neve mot volden og overmakten, du hjalp den og trasse, du hjalp den svake og tro. Slik ble du det trygge kompasset som førte oss frelst gjennom mørke og nød og urett, og tvil i vårt eget blod. Det hendte de kom om natten med biler og bråk og spendte pistoler og brøt inn å dører og slepte bort kvinner og menn. Gestapos murer var tykke og få fikk se hva som hendte. Noen kom aldri tilbake. Men du du kom alltid igjen. I dag kan vi se ditt ansikt, men vi som hørte din stemme, våken og varm og rolig, stemmen din fra i går. Vi husker ennå klangen for hvordan skulle vi glemme Norges frieste stemme i Norges hardeste år. En hyldest til Norges illegale presse.

Møllergata 19: Usikkerhet og mørkeceller

 – Da jeg ble arrestert så kjørte vi da i bil til Møllergaten nitten og kom inn på gangen der og da åpnet det seg en helt ny verden for meg. Jeg kom inn på celle, men først måtte jeg da stå på gangen med ansiktet rett mot veggen, hvis man da rørte på hodet ble man slått. Det var en forferdelig akustikk der, de tyske vaktene hadde jo da jern på helene så det klang og det gav altså en sånn metallisk gjenlyd over alle etasjene oppover. … Det var … stadig uro når noen kom ifra Victoria Terasse etter forhør så var det smerteskrik vi hørte. Det var forhør der på Victoria Terasse som sagt og det var forhør også i Møllergaten nitten. Og alle disse smerteskrikene er også da noe som sitter i minnet. Da, etter å ha fått mitt nummer kom jeg da inn på celle, og der traff jeg en kar og naiv som jeg var så spurte jeg, hva er det er det du sitter for. Så sa han da heldigvis at det må du aldri spørre om, jeg kan være en provokatør som er satt her for å fiske opplysninger av deg til bruk i din sak, så her spør man ikke hverandre om hva man sitter for. Og du må også være litt forsiktig med den ene av av bademesterne. Vi kom av å til for å å bade, jeg tror det ble en gang i uken, og og da kunne bademesteren komme bort til deg, du er det noe jeg kan … formidle videre til andre når de skal ned å bade så kan du bare si ifra til meg så skal jeg bringe beskjeden videre.

 – Så det var også en nyttig lekse å få at man skulle være forsiktig. Gangguttene som kom med maten inn gjennom luken var … var bedre, og men som regel, jeg holdt på å si, jeg ble tatt så sent at det meste var banket ut av de andre. De første som ble tatt, blant annet de to jeg har nevnt, ble veldig torturert. Selv slapp jeg noenlunde rimelig fra det. Vi fikk lufte en gang om dagen. Vi skulle da løpende ned i luftegården og var en sånn trang gang hvor vi da løp frem og tilbake og opp på cellene igjen. … Når vi, når dørren åpnet seg og det var en forferdelig lyd, liksom bang, bang, bang, med disse … med disse … slåene og og det var en sånn ååå hva er det nå. Og da skulle man da stå rett opp og ned å si nummer og navn. Så noe av dette er jo … kanskje det man husker best var vel kanskje usikkerheten. Møllergaten nitten den delen av bygningen som var fengsel den er revet i dag. Men kanskje noen ord om Møllergaten nitten. Den ble rett etter ankomsten av tyskerne beslaglagt av sikkerhetspoliti og brukt som nok så sentralt fengsel fra hele landet. Min far som redaktør på Kongsberg han var blant de tidligste som ble tatt … han hadde skrivet noen tyskfiendtlige artikler etter deres mening, men slapp i grunn nok så heldig ut fra det. Hans avis forresten senere ble stoppet for annen gang og da stoppet for godt, og selv havnet han på Grini og senere på Berg.

– Men fengsl.. dette fengslet var normalt bygget for å gi plass til hundre fem og femti fanger men på det meste av tiden var det fem hundre og femti der. Der var også kvinner der, men da Grini ble åpnet for fanger i juni en og førr så ble de kvinner som var på Møllergaten nitten sendt dit opp. Men selvfølgelig årene etter kom det altså andre kvinner inn og hadde nok så trist der. Men i kjelleren var det mørkeceller hvor man da satt som straff for et eller annet. Da kom man da ned dit naken, totalt mørke og hadde bare et ullteppe over seg. Så oppholdet på Møllergaten nitten var en hard påkjenning. Så, men kanskje verst var vel ventetiden på på forhør. Vi … kanskje nevne at julaften var for såvidt var en hyggelig kveld for det at for det at da fikk vi risengrynsgrøt og det var litt litt hyggeligere enn vanlig, men ellers så var Møllergaten nitten nitten ikke noe særlig særlig hyggelig oppholdssted kan man vel trygt si. Arnulf Øverland sier følgende.

 – Det første som gjelder er å komme seg ro, det går bedre med å ville enn å måtte. Se her er ganske trivelig, her akter jeg å bo og det passer meg å køye klokken åtte. Her er slett ikke så ille som man kanskje skulle tro, hvis bare man venner seg til lukten fra sin potte. Se plakatene på veggen om alt som er forbudt og om straffene som du ennå har i vente. I denne livets skole er du plutselig blitt gutt og har nye erfaringer å hente. Mellom sengen der madrassen er som knoller av granitt og et spisebord av bordkniven karvet. Kan du følge en sti av våre hvileløse skritt, en fure som pinen har harvet. Og veggene er grimet av din forgjengers skitt, selv lukten av ham har du arvet. Du lærer deg å hilse med nummer og med navn men det blir mest med veggene du snakker. Til slutt blir hele livet bare skygger og savn, det bærer utfør endeløse bakker. Og skumringen kommer og tar deg i sin favn og det kryr av de stille kakerlakker.

 – Og et annet utdrag, også Arnulf Øverland. Det hender så meget der ute i verden, men intet når frem. Det ryktes det hviskes på vei til barbering, snart kommer vi hjem. Og en gang må det vel stunde mot fred, det må jo ta en ende. Ja de kan da ikke drepe og herje og brenne, til alt er brent ned. Men alle de dager og år jeg har spilt hvor dødelige dyrebar tiden kan være, det fikk jeg da lære. Det skal ikke gjenta seg, hugger mitt hjerte ubendig og vilt, det skal ikke, hvordan forhindrer jeg det. Det skal ikke falle et blad i skogen, det skal ikke sne. En gang blir vi fri, men da kan er hende så mangt forbi. Jeg vet jo med pinefull visshet at livet er dette med nødt. Det risler og jager med blod i pulsen og så er det slutt. Jeg hadde min time men det var i går, nu sner det nå skummer de flyktige dager, nå heller mitt år.

Transporten til Grini

 – En dag åpnet celledøren seg i gangen på Møllergaten nitten og ”raus, einsehen, gepäck mitnemen” så endte det med at vi kom ut på gangen. Og da møtte jeg for første gang alle mine kamerater fra den gang. Vi kom da i … ja vi ble da lenket to og to sammen og kom da i politiets biler og reiste gjennom byen. Og det var i grunn ganske pussig å se liksom ut gjennom bakvinduet, folk som gikk på gaten som om intet skulle være hendt. Så den transporten … vi visste i grunn ikke riktig hvor vi skulle men vi hadde jo godt kjennskap til Grini selvfølgelig, så vi regnet med at vi skulle dit. … Kanskje.

– Vi kom da til Grini og ble mottatt i det vi kalte, en villa som vi kalte ”Vehrmitlung” (?), der ble våre navn innskrevet og vi fikk fangenummer. Selv fikk jeg fangenummer fjorten to og femti. … Dette ”Vehrmitlung” er forresten i dag blitt til Grini museet, ligger like ved Grini monumentet som også ble avduket for noen år siden. Og, ja kanskje jeg kan fortelle litt hva Grini var, til orientering. Altså fangeleiren Grini ligger i Bærum der hvor Ila landsfengsel når holder til. Bygningen ble opprinnelig, skulle opprinnelig være et kvinnefengsel med tett skog rundt omkring og var beregnet til til kvinner som da skulle være der i lenger tid. Men den var da nesten ferdig i nitten førr og tyskerne tok den ganske tidlig i bruk og først var det for for … norske offiserer som var tatt til fange. Men tyskerne syntes ikke at dette var noe verdig sted for offiserer, krigsfanger og de ble da sendt til andre steder. At tyskerne var litt nøye på det punktet var selvfølgelig med tanke på egne krigsfanger i de allierte land. Men … Wehrmacht flyttet inn etter der og var der til cirka juni nitten en og førr, da kom de første fangene.

Fellesskapet og kulturlivet på Grini

 – De ble flyttet over fra leiren i Hakadal, Ånebyleiren, og da kom … jeg tror det var hundre og femten mann inn der som skulle gjøre i stand leiren til de andre kom. … De fulgte numrene fra Ånebyleiren, slik at fangenummer en på Grini han var aldri på Grini, han var løslatt før. Grini fikk da en egen klang i Norge, navnet Grini ble fort kjent til å bety arrestasjon, innesperring, forhør, tortur, mishandling og sult. Og fangene de kom fra hele landet som nevnt. Holdt til i en leir som var omkranset av elektriske piggtrådgjerder og vakttårn. Etter hvert som årene gikk vokste det frem en brakkeby her, hvor nitten tusen to hundre og syv og førti kvinner og menn var innesperret i kortere og lenger tid i krigsårene. Totalbelegget var en tid over fem tusen fanger hvor av seks hundrede kvinner. Og her var også fanger fra andre nasjoner. Fra Grini ble tretusen hundre og femti to fanger, derav rundt hundre kvinner deportert til konsentrasjonsleirer eller tukthus i Tyskland, eller tyskokkupert områder, til nye påkjenninger og lidelser, et stort antall kom ikke tilbake. På Grini tilbrakte også mange sin siste natt før ekskresjon. De var satt opp på den såkalte fallskjermen, et stort rom for dødsdømte eller tukthusdømte fanger.

– Navnet fallskjermen kommer av at det var et stort rom med senger i fire og fem høyder slik at det populært ble sagt at man måtte bruke fallskjerm for å komme ned. … Da … brakkebygningen begynte å man flyttet ut i brakkene så fortsatte kvinneavdelingen å være på venstre side av hovedbygningen. På høyre side ble det celler for de så kalte ”haftfangene”. De var da isolert fra de øvrige fangesamfunn. Navnet Grini kom til å bety lidelser og savn, men ble også et symbol på det norske folks motstandsvilje. Her hersket vennskap, toleranse og samhold blant alle fangene fra alle samfunnslag og på tvers av ulike livssyn. Man kan vel kanskje si at her blusset da det begrepet som hette fangefronten skapt. Hva var så fangefronten. Jo det var fangene som satt inne hva de betød. Hver enkelt fange … hadde sin familie de hadde sine venner de hadde sine arbeidskolleger og andre som visste at disse satt inne og dermed var det en inspirasjon for dem å holde motstandsevnen ved like. Da jeg kom til Grini … var ikke brakkene påbegynt, vi bodde alle i hovedbygningen.

– Og der var det en ganske egenarted hyggelig stemning. Vi kom jo da fra celle alene og det var fantastisk å oppleve fellesskap og samhold igjen. Nå hadde jo jeg bare vært der noen måneder på Møllergaten nitten men … fanger som hadde sittet over året, halv annet år på Møllergaten på enecelle. Og komme for dem til Grini til å oppleve fellesskapet med andre, med andre fanger, var et eventyr for dem. … I hovedbygningen var vi da fire på hvert rom og i kirken var det også innredet til fanger. Og der var det satt opp senger med sengene på tvers slik at det var kortkanten ut og så var det bord i midten. Og så oppe, var det en sceneoppbygning der som da opprinnelig var tenkt som plass for alteret. Og der ble det, der ble det i den første tiden holdt kabareter. De var alder avertert men med hjelp av jungeltelegrafen var det fullt hus. Og det var en ganske fantastisk opplevelse, med … å se der oppe fra scenen hvordan gulvet var fullt av fanger som satt på border og stoler. Og så fra kortkøyene, kortsiden på køyene, stakk da hodene frem. Også oppe på balkongen var det … var det folk. Så det det virket som rene Metropolitan eller La Scala dette her. Programmet var nok så spesielt.

 – Odd Nansen sang viser … en hotelldirektør sang Norge mitt Norge, så det ristet fra kalkveggene der. Francis Bull fortalte om Bjørnson og Ibsen, en kar Harris Olsen, han hadde tidligere vart i fremmedlegionen, han steppet og hadde som partner et hos.. et sånt kosteskaft. Og også var da også Danoon (??) stum sketsjer og sånt. Og der kom også da noen av de første sangene, Grinimarsjen … dette var jo lenge før Otto Nilsen med sin berømte, Det har vi. Og … og Grini marsjen for eksempel. Norges stolte sønner fiskere, arbeidere og bønder. Reder, professorer, redere, lektorer, høy og lav fra rik manns hus og gamle rønner, alle av dem samme gamle norske saga stamme, med det samme to, den samme tro, den samme lyse sikre tro. Her er vi nordmenn med fangenummer på, ingen er stormenn men heller ingen små. Høye som lave, selv de med mave, unge og spretne og gamle og grå. Alle stemmer i samme melodi, Grini santorie farver med sin glorie vår historie. Syng med alle mann syng for Norges land, for vår frihet, for vår rett, for vårt sunde folkevett, for rettferdighet.

Sult og hverdag på brakkene

 – Det var den, og så var det en annen en. Om vårt Grini vi synge vil den sang, med godt humør faller dagen aldri lang. Selv om suppa den er klar, likevel vi matlyst har, og vi leve kan på poteter og vann. Det er hårde tider som vi lever i og vi alle håper snart vi slipper fri. Det er ingen fare nå så lenger huve sitter på, for bak de mørke sky der er himmelen blå, hei og hå. Så det var nå den. Da brakkene ble bygget så flyttet vi inn der og da forandret i grunn det vi kalte det gamle Grini seg fordi at brakkene levet, begynte i grunn å leve sitt eget liv. Man kom inn på sitt rom, var sammen med dem, man var sammen med sine arbeidskamerater. Rommene på brakkene var sånn at det var en … på i alle fall på min tid var det en fem og tyve, tredve på hvert rom. Delt opp der og i midten var det et kalfaktori som hadde med matutdelingen å gjøre. Og Grini ble jo da … altså nå skal vi ikke forskjønne for mye, det var grå dager, det var tunge dager for mange. Og det var lite mat. Sommertid og på høsten hadde vi en anledning til å lave, knabbe poteter og lavet da potetlomper som smakte aldeles deilig. … Var vi … i skaugjengen så og der lavet vi små bål og der … satte vi potetene på en pinne å stekte over der og de ble jo helt svarte og kokt inni og de smakte aldeles deilig.

 – Men sulten, sulten var jo fremherskende da. Det var en masse leire på den tomten så da brakkene ble bygget så var det jo masse en sånn bløt leire innimellom så det ble lagt planker mellom brakkene og og og da frem til appellplassen. Som var den første tiden foran hovedbygningen og senere tiden da bygget eller da lavet en større appellplass. Det gjaldt da å balansere på disse og det var ikke alltid så lett å passere en annen en men det verste var altså da veien ned til til doen. Fordi at … senere ble det lavet en egen … toalettbrakke ”abortbrakke” som det het. Men den første tiden var det bare lavet en sånn svær grop. Og så om kvelden når vi da i mørkret skulle ned til siste tur der ned, før brakkedøren ble stengt. Måtte vi da balansere på den planken ned til den doen. Det var en tømmerstokk som var lagt på tvers over, og så var det da å sette seg på den, og det spennende var da at man ikke vippet over. Det hadde, kunne jo da vart litt pinlig. Men … etter arbeidsdagen så var i alle fall på mitt rom, så var det, begynte vi med at hver og en fortalte om sitt yrke, hva de stelte med. Og da vi var ferdig med det så begynte vi med med en eller annen spesiell episode som man husket, alt i tur og orden så, en ting per dag. Og da det var brukt opp så begynte jeg med Asbjørnsen og Moe`s eventyr og etterpå det begynte jeg med Grimm.

Tragedier og motstandsvilje på Grini

 – Det var jo ikke alltid like stimulerende tilhører man hadde, for det var jo om kvelden så man hørte jo da sånn visse snorkelyder etterhvert så men det var jo hensikten at man da skulle ha det som en liten god natt affære. … Som jeg nevnte var høyre del av hovedbygningen ”haft” altså enecelle. Om mørke, når det var mørkt om kvelden kunne vi gå foran der så ble sendt ned en hyssing og der kunne vi enten da legge en sigarett, noen fyrstikker eller beskjeder og så gikk det opp til ”haft”. Og der inne på ”haft” hadde de et eget kommunikasjonssystem seg imellom. Slik at man kunne, hvis det var kommet en viktig beskjed så kunne det bli gitt til til alle sammen bortover, når tyskerne hadde gått ut for dagen. … Kom det nye fanger inn på ”haft” så gikk alarmen med en gang, man måtte få kartlagt vedkommende først. Så så var det en som da hadde ansvaret for å kartlag.. kartlegge vedkommende og hvis de da hadde mistanke om angiver så ble jo da det interne kommunikasjonssystem lagt ned for en tid. Så … vi hadde … ble etablert en straffekommando, altså en som hadde forbrutt seg mot en eller annen latterlig regel, kom da i såkalte travgjengen. Det vil si at alt arbeide måtte gjøres løpende og de måtte da hele tiden ar.. arbeide i uten spisepause av av noe slag.

 – Vi andre som som var på komman.. altså det vi kalte kommando kalte vi det, det var altså arbeidssted. Vi tok det jo da det mere med ro, det var det berømmelige Gr.. Grini tempoet, det gjaldt bare å ha noe i hendene eller lave litt larm så slo de tyskerne seg til ro med det. Men men akkurat på travgjengen måtte de arbeide i et sett. … Man … man … ja jeg kan ikke la være å fortelle om tunge stunder også, det ville være helt urettferdig. Det kom atten mennesker fra Ålesund, de ble kalt Ålesundgjengen, de var tatt for Englandsfart, angitt. Så de kom seg ikke over Nordsjøen, de ble tatt allerede mens de var i Ålesund. Soleklare dødsdommer. De kom inn på den samme brakken som jeg bodde på og jeg kjente jo flere av dem, så jeg var inne hos dem hver kveld og pratet hyggelig. De de var der, de var vel inne kanskje tre måneder så vi håpet da at det kanskje gled over. Så kom Telavåg affæren, da var det da var … … det var kommet folk fra England og det kom til kamp mellom disse og tyske gestapister, og noen gestapister ble skutt.

 – Tyskerne ble aldeles rasende, ”reichkommisar” Terbhofen kom opp og brente opp hele Telavåg. … Alt absolutt alt ble jevnet med jorden. Kvinner og barn ble sendt til en folkehøyskole. Mennene ble sendt rett ned til Sachsenhausen i Tyskland, hvor de, ja kan nesten si, døde som fluer. Man kan jo selv tenke seg, og den ene dagen være ute på det åpne hav og da neste rett ned i det på det nord tyske området og hvor de da plu.. og selvfølgelig hadde de vanskeligheter med det tyske språket. Skjønte ikke mange av de tyske kommandoordene så mange av de døde der nede. … Som represalie for denne skytingen i på i Telavåg hvor da syt.. ledende tyske offiserer var skutt. Så ble de atten kalt opp på appellen om kvelden, sendt opp på fallskjermen og neste dag hørte vi at alle sammen var skutt i Trandum skogen. Og da å gå inn på det rommet, hvor vi da kveld etter kveld hadde hygget meg med disse karene og så dette tomme rommet, det var en sånn øredøvende stillhet der. Det er av de ting som sitter fast. Vi hadde også jødenatten, de tyske kommandanten og andre hadde da drukket seg gode og fulle og tenkte at nå skulle vi ha det litt moro. Så kalte de ut alle jødene om natten og de ja, de ble da herjet og vilt med. Slengt i bakken, ru.. rulle seg rundt, knebøy og sjikanert på alle mulige, og slått og pisket … selv såg vi ikke det. Men da vi kom på appellplassen neste morgen så var det blodflekker over hele plassen.

 – Og da vi var inne på brakka hvor de var så var de altså blå og gule over over hele kroppen. Så så … selv om man snakker Grini at at var så, så er det nok av av tunge tunge stunder. Jeg … det var Anna Lisa Urby skrev en en Grini sang som også er litt litt karakteristisk. En hær står oppstilt i fangedrakt her på Grini. Og beina tråkker i slavetakt her på Grini. Men aldri såg du en hær så fri for bøyde nakker og for kryperi som på Grini. For det som brakte dem alle hit ut til Grini, var viljen til å få Norge fritt uten Grini. Og satte kampen dem selv i bur så reistes Norges beste forsvarsmur, her på Grini. Og spør du hvor de har kommet fra hit til Grini, så svarer alle deg stolt og sta, hver by og hver bygd i Norges hele land har sikret seg sin egen tillitsmann, her på Grini. Og hva vi var før vi havnet her på vårt Grini, det vises lite i fangeklær, her på Grini. Mens, men politiet de brakte stadig jevnt og trutt så mangen jente og gutt ut til Grini. Nå bruker de samme trillebør her på Grini, og slåss om farten som aldri før her på Grini. Men sammen står de mot dem som kom å ville lage hele Norge om til et Grini. Og dette samholdet gir oss tro her på Grini. At mer enn piggtråd og trass kan gro opp av Grini. Og dette samhold skal brøyte vei, tils seierstoget over skog og hei. Ut fra Grini.

 – Odd Nansen skrev også noe der om, til Grini. Her tok de alt, de meiet dem ned, hver busk, hver plante, hvert strå, hvert tre, intet fikk være i fred. Ribbet og herjet med vrange nut ligger et stykke et norsk natur, en gang kledd i sitt frihetsskrud før det ble satt i bur. Grini din skjebne ble tung og lei, vi vet og forstår den vel du og jeg. Vet hva det er å bli flenget opp fra tå til topp. Bli hånet og tynt og tråkket i hjel av bødlene jernskodde hel, hvor de har martret din sjel. Og ble du enn ikke noe elsket sted, så lider du ikke alene der ved, for vit at vi lider med. Og hadde vi enn på din blødende grunn så mangen ulykkelig sorgfyllt stund så er det dog andre stunder å minnes og fra dine blødende åpne sår steg der en vår. Se det var ditt offer, slik ble det brakt, nå er det sagt. Vi elsker deg Grini, ribbet og grå, vi elsker deg nå. En utplyndret nedtrampet heim som var rik, vi elsker deg slik. Vi skal elske mere år for år fordi du er vår. Du lever evig i nordmenns minne, vi bærer altid din vår i sinnet.

Deportasjon med fangeskipet «Donau»

 – Så en dag … i februar tre og førr så reiste en del i den saken hvor jeg var en de.. som jeg var en del av, de reiste til Tyskland. Vi hadde allerede fått skremmende meldinger om om dødsfall der nede. Og også etter denne denne første sendingen fikk vi stadig nye dødsfall som vi leste om. Det gikk de forunderligste rykter om, noen sa vi skulle arbeide i Da.. i landbruket andre sa at vi at vi skulle på fabrikk. Men altså ingen kunne forestille seg hva det egentlig, hva som egentlig skjedde der nede. … Men så i mars kom da turen til meg, jeg ble da ropt opp på appellen sammen med andre og vi … gjorde oss da i stand til reisen. Fikk sagt adjø til venner og så og så videre. Og så bar det av sted i lastebiler ned til brygga hvor slaveskipet Donau lå. Det, vi ble da kom ombord og kom da helt helt nederst foran, antagelig for å ta imot eventuelle miner. Der lå, var det sånne ha.. halmsenger, i etasjen over oss var det tyske soldater som aa.. som vi regnet med hadde forbrutt seg mot et eller annet og skulle ned til rettssak i Tyskland.

 – Vi … tilbrakte da natten ombord i i Donau og kom forresten en gang opp på dekk og da så vi den svenske kystlinjen i det fjerne, og det var ikke en gang til å tenke på og liksom hoppe overbord det falt oss ikke inn en gang, men drømmen var jo der. Og vi kom da til Stettin hvor vi da ble mottatt med de med … skrik og hyl, vi skulle da stille opp og marsjere til andre biler. Som var da hadde sånne høye sidevegger så det eneste jeg såg av Stettin var noen tak av og til på veien til jernbanestasjon. Gikk da reisen til til Sachsenhausen som altså er en forstad til byen Oranienburg. … Den første konsentrasjonsleiren het Oranienburg og det navnet be.. her den i grunn beholdt etter at den også, det var et gammelt bryggeri som var den første leiren i Oranienburg, et nedlagt bryggeri. Men så ble det da hele … flyttet opp til Sachsenhausen. Det kom altså da fanger fra ”Esterwege” (?) som skulle bygge opp hele Sachsenhausen. Så vi passerte Oranienburg og kom av på på Sachsenhausen jernbanestasjon som var ganske liten, bare en lang plattform. Og der ble vi da møtt med med med skrik og los, los, los, los, alt skulle foregå i et rasende tempo. Og vi marsjerte da til til leiren Sachsenhausen, kom inn gjennom den første ytre mur og kom så til den neste muren, indre mur. Hvor da den berømte gitterporten med ”Arbeit macht frei” står.

Ankomst Sachsenhausen: Fra individ til nummer

 – Så marsjerte vi vi inn der og ble stilt opp fem og fem og skulle da marsjere til til mottagelsen. Der ble det da ført opp, ført opp … hva vi het og vi fikk vårt nummer. Vi måtte levere alt fra oss, klokker halsbånd, lommebøker, alt absolutt alt hva vi hadde. Og det ble da … lagt i en pose med vårt navn på. Så gikk vi nakne videre inn til neste stasjon og der ble vi da klippet av absolutt alt håret, på hodet, under armene og i skrittet av, med en sånn sløv kniv så det var nok så vondt. Og så videre ble vi da dusjet med en sånn slags spritgreier eller noe sånt noe. Og så fikk vi klær. … De berømmelige sebratrøyene … jakken, vi fikk først en sånn tynn hvit, hvit … trøye kan vi si og så da denne sebrajakken over som bare rakk til halvparten opp på armene. Så var det en bukse, sebrablo.. bukse som bare mitt opp på anklene omtrent. Og så var det fotkluter og så var det … sånne trebunner. Da var det ingenting igjen av oss, vi var faktisk redusert til et nummer, vi var, vi var ikke noe individ lenger. Og vi såg jo nok så redusert ut. Vi havnet i brakke ”zugangsbrakke” hvor vi da fikk besøk av norske veteraner der nede som fortalte om forholdene, vi spurte og grov og fikk da høre at det var ikke noe særlig lystelig sted vi var kommet til.

– Ja vi kan kanskje ta litt om Sachsenhausen. 03:00:39 V – Da vi kom til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen så … ja vi kan kanskje fortelle litt om Sachsenhausen, først den som jeg sa da den lå utenfor cirka en tre mil fra selve Berlin i nordlig retning. Og i løpet av dens levetid var mer enn to hundrede tusen fanger fra Tyskland og alle de tysk okkuperte land fanger der. Og av disse … døde vel hundre tusen. Foruten alle de som overhode ikke ble inn registrert men ført rett inn til gasskammeret eller skyting. Det var for eksempel en tid da ble sytten tusen russiske soldater skutt i løpet av kort tid. Det ble gjort på den måten at de, at de kom inn og de skulle da til legekontroll og de ble mottatt av SS med hvite frakker og og … da tatt mål og veid og ført opp opplysninger. Og så kom de inn i et annet rom hvor det var … høy operette musikk og så sa de, kanskje vi skal ta å måle høyden i samme slengen. Så ble de da stilt opp sånn i langs den slitten (?) som gikk opp og ned for å måle høyden bak der stod det en mann med pistol og skjøt dem i tur og orden. Så ble han, falt han overende, tatt vekk og så kom neste mann inn. Slik gikk det der. Ellers så var det en annen noe som hette …”schisstandt” (?) altså en slag skytebane, hvor hvor de da ble skutt på løpende bånd. Der ble også ofte fire, fem mann hengt samtidig. En av disse her var sånn at føttene ble satt inn i en sånn, i sånn inne i en sånn klemme der og så ble det sveivet opp, altså strangulert. Forskjellen mellom henging og strangulering er at du blir hengt, da faller det ned i en lem og halsen brekker og du er død med en gang. Blir du strangulert blir du heist opp og du kveles langsomt, altså en langt mere smertefull død.

Brutalitet og straffekommandoer i leiren

 – … Så før før, ja la oss si, før vinteren to og førr var Sachsenhausen når det gjaldt brutalitet og behandling på mange måter full på høyde med de andre, andre leirene som Auschwitz, Maidanek, Buchenwald … ja alle de andre … alle de andre, Bergen-Belsen som var … å beregne som ”vernichtungslager”. … Bortsett da fra Birkenau ved siden av Auschwitz som var ren dødsfabrikk. Arbeidsdagen der begynte stort sett klokken tre om morgenen, da ble vi vekket … vekket og vekket det var, ”aufstehen” jaget opp. Og så var det å tordne ut på do og på på vaskerommet hvor alt var i kø og trangt om plassen og ferdig med det så var det å prøve å spise. Og så var det ut å stille opp blokkvis og så ut på appellplassen. Om morgenen og ved middagstider gikk det i grunn relativt greit med opptellingen for det at vi skulle jo på arbeid å gjøre nytte for oss. Om kvelden kunne appellen ta flere timer. Da hendte det også at, når vi kom fra arbeid såg du at galgen var reist opp og da skulle noen henges. Eller den bukken var satt frem, da ble man da … bøyd sånn, spent for, spent fast der sånn og så ble det da gitt enten, stort sett fem og tyve piskeslag på baken. Det var en egen fange som hadde den jobben, han hadde et armbind hvor det stod ”schleger” på.

 – Det var en som hadde, jeg tror det var stjålet noe lær, og han ble da fikk da femti piskeslag på baken og så rett opp og hengt. … En kveld så hengte de syv etter hverandre og vi måtte jo stå på appellplassen den tiden det og … og til å begynne med skulle vi da også marsjere forbi den hengte, det skulle da tjene som avskrekking. Om dagen hadde man da hatt ”schulaufen” som var delvis straffekommando og delvis for … vanlige fanger, som etter oppdrag etter den tyske ”Wehrmacht” skulle prøve støvler. Man gikk da appellplassen var en sånn halvbue, og så en hovedstrasse der og så en bue rundt. Og der var det da forskjellige underlag, asfalt, singel, betong, jord, leire, altså sånn fo.. for å prøve for å, de skoene ble jo kontrollert etterpå. Det var jo sjelden at man fikk sko som passet, noen var for store, noen var for små. Bakerst gikk straffekommandoen. Det var en ulykkelig gruppe mennesker som gikk da med en cirka tyve kilos sekk på ryggen og de måtte da marsjere rundt. Og av å til måtte de hive seg ned på bakken, rulle rundt i søla og springmarsj og stille og alt alt man kunne finne på av å plage ble vist overfor disse, disse stakkarene, som stort sett ikke ble gamle i den jobben.

– Ja for å komme tilbake til han som hadde fått femti piskeslag å hengt. Så var det da hollender der under appellen som sa det sa ”schweinerei” hvor det da en tysk offiser da, hvem var det som sa det. Ja det var meg som sa det, han havnet i straffekommandoen. ”Schulaufen” bestod å gå rundt og rundt hele dagen, distanse omtrent som som fra Oslo til Drammen, altså cirka fire mil. Og for hver runde ble det da lagt ned et sånt merke hvor langt de hadde gått. Og og så skulle man da synge sanger mens man da gjorde det, hele dagen. … Når vi … var ferdig med appellen om morgenen for å springe litt så var det da å løpe til sin arbeidskommando, og så var det ut porten. Da var det å gå fem og fem i delt opp i ”hundredschaft” hundre stykker, og i det vi kom til porten så var det ”mützen ab” og så måtte man gå stramt igjennom porten og så ble man da talt opp der. Jeg hadde fått en jobb på en tysk SS bedrift som hette ”Deutsche aufristungswerke(??)” hadde forskjellig oppgaver der, og så det var ikke så langt å gå. Andre hadde det kommandoer som ”kraftfahrzeugdepo” og ”hauptzeugamt” de måtte gå … gå nok så langt for å komme til jobben. Og og … det var jo, ja av å til … kunne vi støte på unge gutter, jeg tror det var russiske gutter, de hadde da et svart kryss i pannen og og og svart sånn kryss på begge kinn. Det var tegn på at de skulle rett i gasskammeret.

Død, sykdom og redsler på Revier 5

 – Og vi kunne av og til se den kjerra kom tilbake med deres klær. Så av og til hadde vi følge med schæferhunder, som glefset og bet etter beste evne. De hadde da et mavebelte hvor var det SS merket på, det var noen forferdelig dyr. Men … den første transport av fanger, norske, kom i i april nitten en og førr og så kom det da flere etterhvert da, til sammen var vi to tusen og syv hundrede nordmenn og og noen danske, jeg husker ikke riktig tallet på dem. Og … bare nevne for eksempel, komme til, igjen komme tilbake til Telavåg. Av de sytti fangene fra Telavåg så i løpet av vinteren så døde fem og tyve. … Senere ble forholdene i leiren noe lettere … delvis fordi at tyskerne ville gjerne bruke oss som som arbeidskraft. Det var jo rent slaveri. Vi ble leid ut til SS bedrifter og fikk da ”premienschein” for dette hvor vi da kunne kjøpe all verden som det het, det var jo bare tull. Men de fikk det da billigere enn enn vanlig. Det er lavet en en … statistikk, eller en oppstilling, offisiell oppstilling, når det gjaldt konsentrasjonsleirfangene, man regnet der med en vanlig levetid på tre måneder. Så satte man opp det regnestykket der og så inntektene man kunne få av det og så … var det fratrekk med klær og så var det fratrekk med utgifter til kremeringen og på inntektsiden var det hva de hadde av gull i tennene.

– Og det var et rent offisielt regnestykke som de ved slutten der, tjente litt på. Arbeidsdagen var altså kjempelang, fulgte stort sett årstidene fordi at … det var litt kortere om vinteren fordi at da var jo dagene kortere. Men men … alt gikk i et, dagene som på Grini, de var grå og … vi merket i grunn ikke noe forskjell på den ene dagen etter den andre. Men Per Sogstad (?) skildrer en dag på følgende måte. Hvert morgengry etter søvnen og freden og drømmen og gleden stiger angsten i deg på ny. Vi jages i fillene og bygger i famlende tempo de flytende madrasser til forskriftsmessige sigarkasser. Under det iskalde vannet fra springen våkner atter sansene og fatter at vi ennå er her. Med våre egne øyner ser vi og med egne fingrer kjenner vi hvor magre vi er. Det er ikke bråkete å spise til frokost, du blir glad når du åpner skapet, og ser at du har noe. Med blikkfatet i en snor om den sugende mave og en spiseskje i den sebratrøye er du rustet for den lange lange arbeidsdagen. Fiendtlige øyne følger deg, hvert skritt og hvert arbeidstak skal tjene bøddelens sak. Du må våkte deg for å hvile, blir du knepet er det din sikre død, du koster nemlig per dag et halvt pund brød. Men aldri må du fortvile, for du kan klare det dag etter dag hvis du bare er heldig å unngår forarbeiderens slag. Endelig kommer kvelden, da får du rasjonen igjen men først skal du stå på appellen, den evige timen. Og ofte er galgen reist i aftenrøden, da må du rolig se på, et usselt fangeliv gå inn i døden.

 – Når … vi … når vinden bar slik, altså som re.. ustanselig kom det røyk opp fra fra krematoriepipen. Og når vinden stod … veien mot brakken, mot hele leiren, så … kjente en sånn emmen lukt i nesen. Det var en ganske meget ubehagelig, beha.. ubehagelig lukt og Lars Moen skrev følgende der nede. … Råe røyken rullar ut i rare krullar. Svever kring og tullar rundt heilt til han omseder svinn i den bleike skodda inn. Men den beiske eim melder om kva som har hendt, atter er en haug med skrottar inn i askeovnen sendt. Magre fangelik som spottar alt som heter holdt og næring, her får lungebrann og tæring herje, og meined hauste den magre sæde. Svoltne mager menn av mange folkeslag trampar tungt i treskotakt på plassen, hatet og den harde kalde trassen nærest heslig ifra dag til dag. Trua, har deg trygd på fridomsstunna som her bare nevnes lite om, kanksje var hon noko lenger unna enn dei sume meinte då dei kom. Viljugt åpner storeporten veg for deg som er her inne, få har ennå gått den vegen ut. Lettare for mange var å finne askeovnens store røyketut. For på milelange heimferd hundre ganger tanken trøyte mean kroppen lå på veikna til den siste von var stengt. Inga kjærlig hand fikk tørke ifrå panna siste sveiten når det fangeliv var ferdig med si liing og si lengt.

– Men med bein og seige sener av et hundre eller så, vart en askehaug på deling likt på alle som var med. Så steig draumen som dei bar på opp med røyken mot det blå, for en draum kan ikke drepas om så livet trampas ned. Som en framand fredlaus fugel, vi han leita seg opp ly, der nye sinn vil drauma om ei fredlig jord på ny. Og nye menn vil vinna fram til fridoms morgengry. Selvfølgelig var vi alle syke, eller ble syke der nede. Jeg hadde to pleuritter og det var sånn at man ikke kunne, kunne bare puste delvis. Og vi var da inne og skulle tømmes for vann, og da var det da å stille seg opp i kø og så ble det da kjørt inn et rør i ryggen og så da rant det vann ut … og besvimte etterhvert. Og det var lidt kultent da å liksom og rykke frem etterhvert til din egen tur kom. Og jeg hadde … jeg hadde dysenteri noe, jeg hadde difteri, litt tyfus og så hadde jeg da det som nesten alle hadde, flegmone, altså åpne sår. Jeg hadde noen sår på låret og på leggen hvor jeg da kunne stikke fingeren inn, så langt inn uten, det grodde overhodet ikke. Så da jeg hadde difteri ble jeg da sendt på det berømmelige R5, som var et forferdelig sted.

 – Kom inn der febersyk å der var dødsfallene så mange at isteden for å bruke det dødsmerket man hadde så ble nummeret mitt skrevet på låret med fettstift. Slik at det var lettere å å å identifisere meg når jeg hadde ruslet. Kom inn på, i salen der og der var faktisk alle mulige smittsomme sykdommer. Jeg fikk karret meg opp i tredje etasje, der var det sånn at når brødet ble delt ut og noen døde så la de, det lå gjerne fem i to seng.. fem stykker, og han som døde la de da innerst. Og så kom da opp i tredje etasje, fem porsjoner opp, slik at de vant en porsjon. Så det ble oppdaget da så ble selvfølgelig alle fire nesten slått helseløse, ja kanskje mere helseløse enn de var på forhånd. … Maten ble delt ut på den måten, vi hadde sånne ”schüssler” og det var bare nok til halvparten. Og når halvparten hadde fått den der suppa så ble det da levert tilbake.

 – Så var det då en skitten dunk med skittent vann og en skitten klut og så ble det … sånn, og så blev suppen i der og så gikk det til til neste. Som da hadde, altså hvilke sykdommer, det det er forunderlig at man at man … at man ikke ble mere syk enn, jeg holdt på å si, enn man allerede var på forhånd. Toalettene i den grad man kan snakke om det, var i … et lite sånn siderom i selve brakkerommet, der var det sånn tønner, som da var overfyllt og det rant da utover så, nei det var ille. Så ble mitt navn ropt opp og jeg kom ned og så fikk jeg da en difterisprøyte sånn … så svetten rant jeg hadde minst førr en og førr i feber og så var det å klatre opp i tredje etasje. Og da jeg la meg ned der, så så … så ja sovner du nå så er du ferdig. Men jeg sovnet da og under av alle under jeg våknet igjen neste morgen. Når vi kom ut på badet så skrittet vi over da de som var døde i løpet av natten. Jeg … så kom jeg da ut og så var det et lite speil i brakka og så såg jeg meg selv i dette, og og og det jeg såg der var så veldig oppmuntrende. Men alt dette kan sies på en vakker måte, og ta tar jeg Arnulf Øverlands R5.

 – Han kommer inn på skjelvende knær, han står ved ovnen og venter. Stanken er tykk og kropp av klær er våte av ekskrementer. En balje blir hentet, en sortbrun svamp, den vasker de mannen med. Og så går han inn til sin siste kamp og den håre fred. I tre etasjer er salen full, til taket full av senger. En sekk med halm og et teppe av ull er alt et menneske trenger. Du hadde så mange behov min venn, se her er din suppeskål og dagene, ja dem du har igjen får du ta med tål. Han ligger å gaper gustengrå med jordslåtte knokkelnever. Der reiser han seg og vil gå og du kan se at han lever. Det var vel noe han ville ha gjort, men han sovner, han kan ikke kny. I teppet tar de å bærer ham bort og så er det plass til en ny. Så annerledes tar livet slutt, enn alt hva du hadde å ventet. Det ligger å lakker til siste minutt med gaver du ikke har hentet. En have åpner seg underfull, det leker i gylden lind. Og eplene er av det røde gull og nå skal du gå der inn. Du må bare sove en liten stund, du kan ikke se eller høre, en flue kryper omkring din munn, det får den heller gjøre. Der faller løv og der faller sne, det skumrer over din strand og det er liten forskjell å se, på deg og den døde mann.

Muselmenn og menneskeverdets barrierer

 – Det var også tid til å drømme. Og en sånn drøm hadde Olav Dalgard, han drømte at han var ute å oppdaget et spøkelsestog, som han kalte, ”Attgangarfylje”. Einslig i draum ved midnattsleite, eg stig over galgebakken. Isvinden gufsar blant giftgrøne brakker, likkistelåge dei ligg der å skræmer med skrikande kråkehoper seg sankar over vindskjeive furubord. Og brått eit fylje av tagale menner og kvende utsvelte, sløe i auge og kropp. Stupar fram utår mørkret med anleta sorggalt, sigande mot jord. Eg stirer og stirer til augo blir vått, medynken fløer og fell. Rekke på rekke dei sviv og sviv, dei tusen på tusener. Nå lyder ei røyst så gravtung og hes. Vi er dei mange som slukna her, vi er ein del av den store hær som trudde på fridom og rettferd og fred til helheimshøvdingen støyte oss ned. Ondskapens makt, var større enn vår, sigra han først den som rasar og slår. Slik har det våre fra Kains tid men likevel sigra ikke Kains nid. Vi som støktes av broderhatet fikk likevel tru til vår bror å forlate. Vi lever og maner bak dauvenn til liv, vi tener den fing som med eldgneistar skriv. Menneske menneske støtt er din tid, livet er lengting og livet er strid. Lev for ditt liv for de tru for din bror, lev for å fylle skaparens spor. Vårt tog er vel uselt og skåa i yta, men intje vi vill med morderen byta. Hans sjel gikk til spille i broderblod, vår mognas og skridets i striden god. Slik tala dei daue ved midnattsleite på galgebakken i Sachsenhausen. Eg vakna og undras med meg, skal tru når denne ferda tek ende. Høyrde en endå eg om av røyster. Hate skal leva så lenge det er liv, med kjærleiken veks med det vonde riv.

 – Vi hadde da vi kom … fikk vi synet av en gruppe mennesker som var faktisk vandrende lik, levende vandrende lik, levende faktisk, skjeletter. De kunne nesten ikke bevege seg, det var folk hinsides enhver hjelp. De stavret og stod der og bare gikk to skritt av gangen og var helt, og det gjorde et voldsomt inntrykk på oss. Men etterhvert som tiden gikk så måtte jo vi for vår selvbeskyttelse, vi måtte jo da … forandre oss og og ikke registrere alt hva vi opplevde. Så vi fikk på en måte en evne til å gå utenfor oss selv å registrere det vi såg uten at vår integritet ble ødelagt. Jeg hadde for eksempel en gang da jeg … gikk forbi og så kom det en kjerre med lik og så lå det et lik på bakken, og så sa han, du kan du hjelpe meg litt. Ja det kan jeg godt ikke sant og jeg da og så lempet jeg den liket på opp i kjerre, og så, takk skal du ha, det er helt i orden og så gikk jeg videre. Jeg reagerte ikke på det. Og det sånt er jo rystende å tenke på i ettertid. Men vi du var nødt for det, vi måtte bygge opp en barriere for ikke å gå til grunne selv. Men denne muselmannen som vi da ikke tenkte noe nærmere over han, han … holdt på å si, han var det som Olav Dalgard til slutt sier i sitt dikt ”Muselmannen”.

 – Eit menneskje i sikksakk gang seg mot oss snik. Han er så tynn og rar, rett som et dyr så var, han fram og unnavik. Vi skjønar vel at det er vårt brød som lokkar, han veit det er forbydd å be, men lell så lyt han tøye seg alt me han unna tokkar. Vi bryt vårt brød og gir han vink, hunneøyor speier redd, bli han vakta, bli han sedd. Han grep det tygg og svelger i en blunk. Vi lugnar ham og spør han etter heim og slikt, han ståtar fram forskremde ord. Ein sta der sitt ein einslig mor og ligg et fedreland så stort og rikt. Så hoster han og kverv så stilt som fram han kom, eit fattig liv som einslig sviv og borte blir i krigens ville flom.

Falskmyntneri og fangekategorier

– Julen i Sachsenhausen var det også en avdeling hvor hvor de vanlige fangene ikke kom inn. Det var i ”sonderlager” hvor det var celler og hvor de som var … skulle ha spesialstraff ble sendt, det ble kalt å komme i bunker. Der inne avspeilte, avspeilte seg de mest forferdelige scener. Der var det ståceller hvor man bare kunne stå sånn og så med en liten glugge ut. Det var mørkeceller hvor de var i månedsvis, det var andre celler hvor de var i flere flere … år under umenneskelig og sjikanøs behandling. Og det var utenfor var det da sånne … stolper hvor de da ble bakbundet og så hengt opp etter armene og hang der en times tid etter at alle muskler ble slitt av. … De ble på vintertid stod de nakne under en iskald dusj, det kunne hende at de ble sendt ned i en underjordisk celle, bare sendt ned og var der. Og det var i det hele tatt et forferdelig sted. Det var også … et annet sted hvor man selvfølgelig ikke kom for det var tykt med piggtråd rundt hele hele den brakken. Det var et … sted hvor de lavet falske sedler, dollar og pund sedler i haugevis. Det var fanger som ble, som kunne dette faget og de lavet altså selder som til forveksling var lik det ekte. Meningen med å fabrikkere så mange sedler var selvfølgelig å bryte ned både dollar og pund ved å sprøyte ut disse pengene.

 – Det var … det var der i … jeg vet ikke hvilken skjebne de fikk til slutt men jeg kan tenke meg at ingen av de fikk overleve sluttfasen. … Og så er det kanskje noe jeg har glemt. Vi var inndelt i forskjellige grupper … og da med forskjellige vinkler. Vi satt jo sammen med de gamle politiske fangene som var arrestert allerede i to og tredve og tre og tredve. De hadde jo da rød vinkel, alle utlendingene fikk rød vinkel men da med sitt nasjonsmerke, altså vi fikk da N, Frankrike fikk F, polakker fikk P og så videre og så videre. Så … og så da den røde vinkelen og så nummeret her og så på benklærne. … Yrkesforbrytere som var satt inn grønne vinkler, asosiale fikk sort vinkel … så en … gruppe … som jeg må beundre, det var, det var Jehovas vitner som vi kalte Bibelforskere, de fikk … fiolett vinkel. Og de ble spesielt hånet av tyskerne, dette var sånne som på grunn av sin tro ikke ville gjøre tjeneste i den tyske hær, nektet selv om det kostet dem både liv og lemmer gjennom alle krigsårene. Så var det de homoseksuelle de hadde da rosa vinkel. Og dermed og den minnestøtten som er i Sachsenhausen i dag, den er det da satt opp alle, men da alle de med med rød vinkel, de politisek fangene.

Jul i fangenskap: Dikt og lengsel

  – … For oss var det det samme … utlendinger som vi var men det var konstant en maktkamp mellom de politiske og de grønne, altså yrkesforbryterne ”berofsverbrecher”, om makten i leiren. Det var på mange måter nok så stort selvstyre i leiren og da hjalp det å ha makten. Og det var en konstant kamp og hvis de politiske vant så gikk det ille ut over de rø.. røde, grønne og sorte og omvendt hvis de da vant så gikk det ut over de politiske. Denne kampen der holdt vi oss av naturlige grunner de norske seg helt utenfor. Men for å komme til julen. Det ble selvføl.. den var selvfølgelig helt spesiell. Fordi at da kom tanker og følelser i sving og vi var jo … vi var jo sikre på at denne julen, altså julen tre og førr, fire og førr og så kom vi da til julen fire og førr, fem og førr, at det for eksempel julen tre og f.., at det var jo den siste ikke sant. Men vi visste jo ikke om det var den siste for oss i det hele tatt, for de planene som vi hadde hørt om var jo at alle når krigen nærmet seg sin slutt. Så skulle vi alle bli tatt ombord på lektere i Østersjøen og senket fordi at det ikke skulle være noen som kunne fortelle om disse leirene. Men julen kom da og det ble … forsøkt etter evne å lage underholdning. Det var en gruppe som gikk rundt å sang en vise … vi tok da liksom et år, januar, februar og det ble april, jeg velger meg april, og det ble juni og heggeduft og så videre og så videre. Og så endte det til slutt med at vårt orkester, vi hadde fått til et, en gitar, en trumpet, en fiolin og et trekkspill.

  – De, de spilte da til de sangene som vi sang eller deklamerte. Og det endte da med, med, Deilig er jorden, og mitt oppi deilig er jorden så … dadadidada(nynner)dada og så julen, og så kommer en stemme inn, julen er kommet for alle dem som hundrer av mil borte ønsker seg hjem. Dadadadidadadej. Det, den den ble da tatt rundt omkring på brakkene ved juletider. … … Lars Moen, for å komme tilbake til ham, han skrev også om julen. Så syng vi våre gamle vers på nytt. Vi syng om ljoset i et mørklagt land og sangen stig i kvelden klårt og lytt som barnebøn til ukjend frelsarmann. Så tenkte sume sikkert sist vi sång, at neste gång syng vi en annan sta. Men vår og vinter gekk sin vante gång og porten ut er ennå like trång, og vegen hemat like lang som da. Og noken saknar vi som ikke meir er med oss i vår sang, vår sorg vår von. Og fjernt der heime vil nok ennå fleir venta fåfengt på ein far, ein son. Men treet tenner deg bak tett gardin, dei kvite juleljosa skjelv og skin som den gang verda ikke var i brann. Kan hende også sangen skjelv eit grann.

  – Og trång hvert ringen om det vesle treet, det vantar ein som skulle vore med. Vi held vår helg rundt våre minners bord med vinternatta mektig tek i favn ei uferdsherja blodutfrossen jord med all sin jammer utan tal og navn. Og frommas hyrdesangen og kval den bøn er rop i natta uten svar og løn mens fjerne stjernor lyser hit og ser at kors ved kors er det som jorda ber. Men om dei same makter ennå rår som gjennom mange lange meiningslasuse år har tynt og myrda liv av alle slag og fylt med gråt og gru kverenda dag. Så veit vi vel at etter natta tung skal atter gry ei morgen frisk og rå. For liv skal alltid levas, grus og sand vil tørka opp det varme blod som rann. Med røyken kverv og larmen stilner av vil graset gro på gløymde krigargrav. Og langsamt javnas ut med tia går, dei gamle graver og dei djupe sår. Ja liv skal levast uten angst og tvil med draum i sinn og siger i sitt smil. Vil ungdom atter slik som ungdom før ta på seg fedraarvens tunge bør. Og ennå stiga, storma fram som var det bærre til en leik at færa bar. Til desse sett vi vona vår til dei har denne sangen sin i kveld, den fangeflokk som reknar år på år i ørkenland og trur allikevel. Vi bær eit framtidsbilde i vårt sinn, det lyser opp og fyller meining inn i dagane som gråe kjem og svinn. For trass i tvang og åk og politi og postar med pistolar og gevær. Så er vi menneskjer og meire fri enn de som held oss her.

 – Så har vi kanskje det mest kjente dikt fra krigstiden, det dikt som Arnulf Øverland gikk rundt på brakkene med å leste i julen. …

Et juletre er tent på galgebakken. Vi sitter benket ved vår suppeskål og dufter stille av den sure kål, og har det hyggelig her i barakken. Vi feirer dagen da en mann ble født som bar så underlige frihetsdrømmer, han ville vekke liv der alt var dødt. Han ville fri fra fremmed herredømme en voldtatt våpenløs og rådløs masse. Han ville rense tempelet for svik, og fjerne skillet mellom arm og rik og fri fra slavedom sitt folk og land. Den alt for drømmerike unge mannen. Om samme folk er det en bok forteller, de satt i babylonisk fangenskap, men det er samme lov som ennå gjelder, dens bud er det totale folkedrap, gå hen og gjør all verdens folk til treller. År strømmer hen årtusener forbi, her sitter vi. Nu har vi vasket våre suppekrus, og vi lar synke våre slitte never mens våre lengselssyke tanker svever om brente tomter og forlatte hus. Der var vårt hjem og våre kjære, hvordan går det dem. Vi håper og vi tror jo at de lever, vi skriver brever, det kommer alltid et og annet frem.

– Vi går å håper, snart må noe hende, et tegn må skje. Ja selv disse år må snart ta en ende. Vi lytter til et flaut kommunike. Og jorden vender seg mot frost og mørke mot natt og sne. En mann blir løslatt, inn kommer der en hundretallig flokk, når blir det nok. Det går en vei til frihet, skorsteinspipen, det er et hverdagsblad av vår historie, en allfarvei, revier og krematorie. Men det skal hevnes, hørte vi fra noen, da kom det fra en mann fra Telavågen. Fra en av dem som hadde mistet sønner, det falt så stille men det gav et sjokk. Kva skal vel eg med hevn, og mannen stønner, nei me fra Telavåg har fenge nok. Og kan vi tenke slik da blir det fred, men vil du slukke ild med hatets flamme, da får du ennu en gang se det samme. Slekt etter slekt skal stille på geledd, til marsj i mørke og mot ukjent sted. De skyldige dem kan du ikke ramme ved å la barn og kvinner trampe ned.

  – Et annet av Arnulf Øverland igjen.

Gjennom den tunge stank i sovesalen, vever der seg et slør av drøm og savn. Slavene puster ut den sorte kvalen, leppene lukker seg om kjære navn. Sol gjennom åpent vindu og blomstrende epletrær. Du hører spurvene bruse og henne ved bordet ganske nær, står hun og stryker sine bluse. Alle de kjente ting i din egen stue, lukten av nystrøket tøy og hverdagens lyd. Går deg rett gjennom brystet i rislende fryd, livet er ditt til siste kveldsrøde lue. Ute i svalen tripper forte ivrige skritt, så tar det i dørklinken, han når den såvidt. Nu har han funnet en bille, blank med kravlende ben, eller en liten padde, den er så pen. Aufstehen, det ringer, los mensch los, stå opp, firehundrede kropper om vaskefontenen. Ut på en syvmanns dass det er liv over scenen. Frokost, appell og marsj til din arbeidstropp. Tusen dager og alle uten en times ro, like skittne og kalde forgifter de ditt blod.

  – Men innen du ligger der kold og stiv, ville du gjerne leve en dag av ditt eget liv. Hele din kraft går med til å holde ut pine, slik blir du daglig myrdet uten å dø. År kan du sitte og ganske langsomt forblø, fire år er det blitt, og de var dine. Ingen gjerning skal ha det, du sitter dem bort på en krakk, men hvem hadde rett til å ta ditt liv å legge det øde og brakk. Ja for å nå et mål, kan menn i hopetall falle, en for alle kan blek bestige et bål. Men her skal den halve slett, slekt som kornet skilles fra avnen og samles i broderfavnen i kvelende varetekt.

  – Alle følelser ble jo ikke lagt brakk nede i leiren, ennå et dikt av Arnulf Øverland, ”Aften på appellplassen”.

I stjernetenningens time, i skyggene som den senker, står jeg og undres hva du min venn, hva du min elskede tenker og om vi skal se hverandre igjen. Hin under stjernemørke, ser jeg dagene skride, søkende rekker jeg ut min hånd som om du stod ved min side. Står du også i mørke sånn, dyre var disse dager, dyrere enn vi visste, langsomt hoper de seg til år, men et av dem skal bli det siste, vente, vente til neste vår. Og seilen skal spennes i brisen og kløve de glitrende sjøer, slå dem til side i skavl og foss og stauene mot solblå øer og ankre mot kvelden uten oss.

 

Krigens sluttfase og flyangrep

  – Våren nitten fem og førr såg vi jo klart og tydelig at krigen gikk mot sin slutt. Og det var jo faktisk slik at på den siste tiden kunne vi hvis … vinden var, høre kanontorden i det fjerne. Vi hadde jo ustanselig flyalarm, dag og natt, vi kunne gjerne ha en sånn sytten, atten flyalarmer i løpet av dagen. Og det var jo fantastisk skuespill, særlig ved nattangrep hvor da disse flyene kom over og så såg vi Berlin i det fjerne. Himmelen var blodrød og så såg vi … antiluft skytes opp med sporlys, røde sporlys og vi, opp der og vi kunne se fly falle ned, lyskasterne fulgte de ned, det var et fantastisk skuespill. En gang … så … de lå stort sett unna oss, jeg formoder at de visste om vår leir. Men en gang så ble Oranienburg bombet, og da var jeg, da såg jeg opp mot disse flyene og så såg jeg faktisk at bombeporten åpnet seg og så såg jeg alle bombene på plass, høyere var de ikke oppe. Og … men det var jo det at hørte man bombene så … så var det ikke så farlig for da falt de, hørte du ikke bombene så var det direkte, var det direkte farlig. Og en brakke ble da også rammet hos oss.

Redningen med de Hvite Bussene

  – Men ryktene gikk og da det var åpenbart at Sachsenhausen før eller senere ville falle i den russiske hærs besittelse så var det snakk om å evakuere leiren. Og det var da snakk om for vårt vedkommende at vi skulle sendes til Bergen/Belsen. Alle våre verdisaker, de konvoluttene vi hadde de ble sendt i forveien til Bergen/Belsen og vi måtte da forberede oss på en lang marsj. Det var jo mange som var eldre og typisk for det samhold som vi viste var at vi da, vi da som var unge skulle, holdt jeg på å si, adoptere en eldre og følge han hele veien og hjelpe ham hvis han ikke klarte mere. Det ble ikke aktuelt … så kom det enda rarere rykter som vi anså som helt tåpelig. Et av ryktene var at … at vi, det skulle ligge en stor båt i Hamburg og som skulle da kjøre oss hjem, det ble jo da avvist med en gang. Og så kom det da at det skulle komme busser og hente oss, det var enda mer usannsynlig. Så alt dette tok vi med mens vi forberedte oss for marsjen til Bergen/Belsen. Men så en dag ble det ropt opp … navn og no.. norske fanger kom inn fra disse forskjellige utekommandoene. Og det gikk jo da alfabetisk … og så ble de på A og B ropt opp, de kom inn på på tilbrakte tiden på baderommet. Og det var jo spennende, neste morgen var de borte. Og da turen kom til meg så … så var også den samme marsjen og ut der, og utenfor stod det under over alle under, en rad med hvite busser med Røde Kors merke og det svenske flagg.

 – Og der var det da vennlige, vennlige svensker som tok imot oss og vi fikk pakker … pakker og og … sigaretter og kom da inn i bussen. Apropå pakker så må jeg nesten komme tilbake til det i leiren. … Den siste tiden fikk vi pakker fra Røde Kors. De hadde en dobbelt effekt, eller tredobbelt effekt. Før det første kom vi, materielt sett, i god gang, vi kunne av pakkene sine kunne vi hjelpe fanger fra andre nasjoner. Vi kunne tiltuske oss bedre klær, jeg fikk for eksempel en varm jakke hvor da, klipt ut en firkant i ryggen og satt inn annet stoff, det var på grunn av rømning og sånt. Men av også stor viktighet var at der stod det altså da, på pakken stod det da navnet ditt, født da og da, blokk eller barakke sånn og sånn, og fangenummer, Sachsenhausen, Oranienburg Be.. ba.., Berlin. Det var jo en indikasjon på at at Røde Kors visste hvor vi var og hvem vi var, det ville igjen si at de ikke kunne behandle oss helt vilkårlig. Vi var altså kan du si under, og det var en veldig viktig sideeffekt. Men vi kan eller ikke underslå at som nordmenn var jo vi da da i, tilhørte vi da den ariske rasen så så … det ble jo tatt litt hensyn i forhold til. Når man tenker på på … på for eksempel på hva russere og polakker og alt sånt det, de ble jo da sett på da som annenklasses mennesker utfra deres sinnssyke verdi … sinnssyke normer for for menneskeverd.

Helvetet i Neuengamme

 – Men da tilbake til til bussen. Vi kom inn der og kjørte da nordover i retning retning Hamburg, vi visste ikke hvor vi skulle da. Men vi hadde da … på veien såg vi da masse ruiner, vi såg flyktninger, veiene var fulle av flyktninger. Og så tilbrakte vi en natt i Fridrichsrohe, som var … de Hvite Bussenes hovedbase i Nord Tyskland, det var vel derfra de startet alle sine raider rundt om i hele i i hele Tyskland. Da låg vi ute, dette var jo da i midten av april, og det var en ganske fantastisk følelse å ligge der ute i skauen med trær som duvet i vinden og ikke et gjerde i nærheten. En helt utrolig, utrolig følelse. … Vi kom da til Neuengamme hvor vi da, alle norske skulle samles fra de forskjellige konsentrasjonsleirene, fra NN leirene, fra tukthus, og da kom vi alle sammen i, innenfor leiren. Der traff jeg også mine venner som var i NN, jeg kunne ikke snakke med dem, jeg kunne ikke gi dem noen omfavnelse for de var da i tyfusbrakken. Vi trodde vi skulle ha det bra … men vi kom fra leiren hvor vi da hadde det noenlunde brukbart til det rene helvete. Neuengamme var en av de verste leirene som fantes, ren dødsleir. Og vi skulle da for eksempel rydde en blokk, for at vi da skulle komme inn.

  – Der lå det døde i trappene, der lå det halvveis levende mennesker, der lå det altså jeg, skitt og overalt og dette måtte vi da tømme. Så bar vi disse ut, de skulle da et annet sted. Og vi vi bar da disse, de veide jo ikke mer enn en fem og tredve kilo, og så skulle da bade, over til badet, de skulle få en dusj før de skulle sendes videre. Og jeg snakket med en av dem og spurte hva han var for noe, jo han var da fransk musikkprofessor fra Ruan (?). Denne, denne mannen la jeg da inn i dusjen og så … ned der og så bar jeg ham videre inn til en sånn brakke hvor det var stuvende fullt av fanger. Og så skjøv jeg ham, to andre til siden og dyttet den mannen inn. Så såg en på meg og så sa han ”Merci Boqou” (?), mange takk. De øynene har nå forfulgt meg i femti år. Jeg tenkte ikke på det da men i neste omgang gikk det for meg, det blunker …

  – Så såg han på meg, og sa ”Merci Boqou”(?), mange takk. De øynene har forfulgt meg i alle år siden. Ikke da det skjedde, da reflekterte jeg ikke over det, men senere … gikk det opp for meg i all sin uhygge hva det jeg egentlig hadde vart med på. Her stod jeg med Røde Kors pakker og mat … brakt hit av Røde Kors og antagelig kanskje under Røde Kors beskyttelse. Stod jeg da og tillot meg da å bære den mannen, hive ham inn under dusjen og lempe ham inn sammen med de andre. … Det … det føltes i ettertid og det føles i ettertid så forferdelig urettferdig. Men slik var nå en gang situasjonen. Neuengamme var … det var på mange måter … pussig … pussig sted … vi hadde inne i, et eget rom hvor der var lik. Og der lå de altså i stablet fem i høyden, krematoriet kunne ikke ta allesammen, fem i høyden og så delt opp i ”hundretschaft” så der og så var det lik der og lik der. … Det det … sies at at … det var vanlig at at … i Neuengamme kunne man ikke rekke å kremere alle som døde der. Delvis for at kommandant var beryktet over hele Tyskland for sin brutalitet. Han hadde et … svære strev og irriterte seg enormt over de danske og norske fangene at de skulle ha denne særbehandlingen. For Røde Kors kom ikke inn i leiren men omsider fikk da Bernadotte og hans stab lov til å komme inn for å se hvordan vi hadde det. Og han kom da inn i vår brakke, og så og så gikk han opp langs sengene der vi, det var bare sånne strågreier, stråmadrasser bortover på gulvet. Og så sier han, så sa han det at ”Ja men här kan dom inte vara”.

Reisen gjennom Danmark til friheten i Sverige

  – Men vi var nå der og det ble da arbeidet for oss og så ble det bestemt at vi skulle … ble bestemt at vi skulle komme til Danmark, da fortsatt til et Tysk okkupert land. … Det viste seg da at det ikke var nok Røde Kors busser og da trådde det, trådde det berømmelige Jyllandskorpset inn for full fart. De tømte Jylland for busser, vanlige busser i drift ble i løpet av en natt malt hvite med rødt kors og det danske flagg. Og sendt nedover for å hente oss. Fortsatt … trodde man at det ikke var nok slik at en hundre og sytti mann ble stående igjen, alt dette gikk alfabetisk men det gikk da ut av sitt alfabet og var da forberedt å gå gå til Danmark. Kanskje med en liten baktanke, for de allierte var jo bare noen få kilometer unna, kanskje med en liten baktanke å bli fanget opp av disse. Men det viste seg at det var nok busser så vi reiste da nordover og så kom da kanskje det mest følelsesladede punktet, nemlig grensen over til Kruså (?). Der stod det mange mange dansker som jublet og sendte oss sigaretter og sjokolade og sa, velkommen hjem og vi sa, dere tar feil vi er ikke, vi er nordmenn ikke dansker. ”Ja det lige meiet, velkommen hjem”. Og tårene var jo ikke langt unna da.

 – Vi fikk vi kom til et meieri i nærheten å drakk ordentlig melk. Så kom vi da til fangeleiren Fröslöv som var i grunn skal vi si, Danmarks svar på Grini. Og … og det var … ja apropå leir, jeg må tilbake til Neuengamme. Fordi at … i midten av mars kom altså de første kolonn på fem og tyve busser til Neuengamme. Og i de etterfølgende dager ble ett tusen ni hundre og to og førti nordmenn og dansker i foreløpig sikkerhet i Neuengamme. Så … så … Neuengamme så ille det enn var så var det jo en viktig stasjon på veien. Men tilbake til til … Danmark, vi kom da til Fröslöv. Og der, kom vi inn der og så var det en … en stor skorstenspipe i bakgrunnen og så spurte vi da, som selvfølgelig ting er vandt, det er vel krematoriet det. Nei det er ”bæ.. bægeriet”, da skjønte vi at vi var på hjemvei. Og de som var der de beklaget at vi liksom ikke kunne få full, vi var så mange av oss så vi kunne liksom ikke få full bevertning med, ja nærmest altså tre retters middag og sånn. Men vi var bare glad til. Og der hadde vi også en rørende opplevelse. Nemlig at Bernadotte kom til til Fröslöv.

 – Og så stod han jo der, vi var i tysk okkupert land så vi kunne ikke gjøre noe særlig. Men så var det en som begynte å nynne … Du gamla du fria, så nynnet vi alle sammen som en takk til han. Og det, den formen for demonstrasjon, den tror jeg han skjønte. … Vi har vist takk overfor Bernadotte ved å foreta en innsamling hvor … til en byste, ordentlig byste med fundament og det hele og det be.. innsamlingen gikk veldig bra. Den har kommet i Røde Kors hovedkvarter sammen med den ene av de originale Hvite Bussene, nummer sytten, det er lavet et lite minimuseum der. Vi hadde nok penger igjen slik at det er også … avduket en liten byste på Voksenåsen som er Norges takk til Sverige under, for hjelp ”under andra världskrigen”. Er det noe som hører hjemme der så må det vel være Bernadotte og de Hvite Bussene. … På den måten vil ungdom vi ungdom … som kommer til Røde Kors, se bussen der og på Voksenåsen er det kurs og seminar for mere voksen svensk ungdom og voksne. Og de vil da også få et få et innblikk i Bernadotte og de Hvite Bussenes innsats. Det var jo den norske minister Dietlev som hele tiden arbeidet for å få frigitt de danske og norske fangene. Og han fikk da innledet et samarbeid med Grev Bernadotte som da var var vise formann i det ”Svenska Röde Korset”, Prins Karl var fjormann. Og han fikk da anledning til å møte den øverste SS sjefen, Heinrich Himler i Tyskland. Og Heinrich Himler var som de fleste tyskere, svak for kongelige, og og Bernadotte var jo i høy grad av kongelig byrd.

 – Så han fikk da snakket med ham, fikk da, begynte jo da å nevne om dette. Det var jo ikke å tale om i det hele tatt. Så fikk han anledning til et nytt besøk og han visste på forhånd at Heinrich Himler var glødende interessert i gamle bøker. Og han hadde da funnet en gammel bok fra flere århundrede tilbake som han gav og det smeltet delvis Heinrich Himlers hjerte. Og så ble det da snakk om å få disse norske og danske fangene hjem, ja nei det er ikke mulig. Men så var det et fornuftig sjel, ja men kan man ikke i alle fall få samlet dem på et sted … slik at ikke, isteden for å være sprett. Og det kunne de da gjøre innen det tredje rikets område og ble da enige om at, Neuengamme. Så slik gikk det i orden. Og slik gikk da transporten. Den … svenske stat betalte utgiftene og hele aksjonen ble organisert av forsvarsstaben. Det var tre hundre og syv personer, alle kjøretøyene ble som nevnt malt hvite og med røde kors og det svenske flagg. Det var seks og tredve ambulansebusser, nitten lastebiler, syv personbiler, syv motorsykler, et mobilt verksted og kjøkkenavdeling og så videre som da reiste sydover til dette Fridrichrohe. De måtte sørge for alt selv, bensin og mat, altså det var ikke om å få hjelp fra tysk side. De hadde jo ikke noe å avse. Samtidig ble de allierte varslet om de Hvite Bussene.

 – Slik at når de, de strøk jo stadig veiene med sine maskingeværene og når de såg de hvite bussene med de røde korset på taket så visste de at dette var, dette var fanger på vei hjem. Det førte også delvis til at tyske militærbiler snek seg mellom disse hvite bussene for å komme uhindret frem. Men det hendte at de også ble beskutt og og … og danskene kom også med hundre kjøretøyer og hu.. fire hundre tre og tredve mann. Så … det hele er et .. (telefon ringer), ja …

 – Der. … Vi var i Fröslöv vel, ja det var ikke så mange dagene. Noen av de andre kom på skoler som ble gjort i stand til dem og det … og andre forsamlingslokaler. Danskene var fabelaktig flinke til å organisere mottagelsen der og vi ble møtt med en hjertevarme helt unik. Så ble det plutselig gitt beskjed om at vi skulle til Sverige. Så var det inn i bussene igjen, og vi reiste da over over Beltene inn i Sjælland og tilbrakte natten til første mai på jordene utenfor København. For de ville ikke ha oss i København akkurat første mai. Vi kjørte da fra København opp til Helsingør og kom da over til Helsingborg, hvor vi da ble mottatt. … Litt spesielt fordi at vi begynte å synge ”Du gamla du fria” men det demper litt fordi at vi ble møtt av en sånn bb.. med med soldater med gevær, marsjerte opp til et forsamlingslokale. I ettertid skjønner jeg det godt for vi kom jo med all verdens sykdommer. Vi ble sendt til Ramlösa brunn. Hvor vi da ble påkledd fikk … dress en kappe, en frakk var det vel, sko, strømper og vi fikk vi fikk … pass. Badingen var litt spesiell. Fordi at vi kom inn og skulle bade, kledde av oss og der stod det bare damer. Som hadde med noen sånne børster som de antagelig pleide å strigle hester med.

– Og det var jo litt forbløffende for oss som over hodet ikke hadde sett en dame på tre år og et halv år nesten. Og plutselig bli omgitt av damer som da, der vi stod der og nakne, ble badet som unger og ble skrubbet slik at huden var jo flammende rød. Ned i vann og så … så …og så måtte vi da stille oss, så fikk vi da sånn flittsprøyte(?) i skrittet, alt liksom for å få vekk eventuelle lus og sånt. Så det var jo litt av en overgang til å møte det det annet kjønn med da, det må man jo, det må man jo si. Så kom … de jeg var sammen med, vi kom til Örenes slott, og det var en ny opplevelse. For det første, gutter her, var laken, sengen gav etter, det var dyne og når vi skulle inn å spise. Nei se her gutter, det var kopper asjett, teskjeder, vi drakk av glass. Alt dette var jo helt nye og sterke opplevelser. Så så … trivdes og det var veldig vakkert vær. Vi vi fikk besøk av den svenske sosialministeren. Vi hadde ganske fint beite på Örenes, det var Kristian S Oftedal, det var hans bror Sven Oftedal, det var Halvard Lange som senere ble utenriksminister, det var, det var flere kommende statsråd der.

Gjenforening og veien hjem til Norge

– Så han kom da og så gav han Norge, Norge … enten var det fem og tyve millioner eller femti millioner til hjelp med oppbyggingen. Og da ble det da sagt, takk Gustav Möller. Og det ble jo sånt gjetord blant oss liksom til alt mulig at, ja takk Gustav Möller. Så skulle Sven Oftedal takke ordføreren som fulgte med Gustav Möller da til Örenes slott. Og så måtte han spørre da, hvor er det vi er henne egentlig, måtte han spørre navnet, ja du er i Glumslöv kommune. Hvor etter han takket i voldsomme ordelag hvor glade vi var over nettopp å være kommet i Glumslöv kommune. Så det var jo hyggelige dager. Vi fikk også foruten dress og klær fikk vi også en slags uniform grå, grå jakke og benklær, og det var den vi stort sett brukte. Men … jeg tror nok at dette med å ta å oppleve og ta glass og teskjeder og gaffel og alt sånt noe det var jo, som en unge altså, oppleve alt på nytt igjen. Så … var vi der … sy.. vi hørte om Danmark var blitt fritt og ventet da spent på Norge og så fikk vi høre om Norge og da hadde vi fest. Og da var det første gangen at jeg danset med en dame, i hvert fall på tre og, tre og et halvt år, helt sikkert. Og det var en litt, altså jeg holdt i henne som hun skulle være glass med meget respektfull avstand og og …ler… det var jo … men det det men det gled det gled da det også.

– Og og spenningen var selvfølgelig meget stor. Fra Örenes kom vi til Tjesäter som var sentralen for alle norske enten de nå var flyktninger eller oss. Og vi ble da innskrevet og vi skulle da … noen skulle da fortelle hva de hadde opplevd men vi var jo så mange at det lot seg vel faktisk ikke gjøre å gjøre det skikkelig. Vi kom til til et lite sted som het Vingåker og der var det også en litt pussig opplevelse. … Det var hus, et menighetshus sånn og så var det en have foran det som var en spiss vinkel så var det et frelsesarme orkester som spilte der, og så satt vi på bakken der og spiste. Mens mange av befolkningen i Vingåker stod ved gjerdet og såg på oss, vi følte oss som nærmest som fisk i et akvarium altså, nærmest det. Men det gikk da greit det også. Så … og vi hadde jo litt penger så vi kunne gå på kino og dagene gikk og så ble det da bestemt at vi skulle reise med toget, ja seks, syv, åtte og tyvende mai. Nå var det hjemme veldig upopulært hos tyskerne å gå med røde nisseluver. Så det var … det var faktisk nesten arrestasjonsgrunn. Vi fikk da kjøpt en bunke med røde nisseluver og satte det på plass på hodet, og og reiste da.

– Og det var påtagelig å se mellom, forskjellen mellom pene hvite hus på svensk side, kommer over grensen med alle de nedslitte husene vi såg da. Det stod Milorg gutter langs jernbanelinjen og og det var jo et veldig oppstyr når vi kom for eksempel til stasjon. Vi hadde, i Fredrikstad var det en pike som var vår maskot, hun hadde sittet i Ravensbrück, hun ble da møtt av familien, og vi bar henne … ned på stasjonen og og fikk en hjertelig avskjed med henne. Og så reiste vi videre mot Oslo. Vi tåget inn på Østbanen med, hodene stakk ut av kupevinduene med alle våre røde luene. Og gikk da ut. Og foran Østbanen stod det selvfølgelig en masse mennesker og … det var også et sterkt øyeblikk. Fordi at de spurte, vet dere noe om den og den og ja men noen kunne vi ikke svare på. Men så var det en, ja er det noen den og den, ja han … han kommer nå, etter oss nå. Og og det lyset som da ble tent i deres øyner det er også av de uforglemmelige øyeblikk. Vi … gikk fra Østbanen gikk vi hver for oss opp, vi hadde avtalt at vi skulle møtes på Universitetsplassen, hvor vi da liksom skulle ta avskjed med hverandre.

Budskap til fremtiden: «Vær på vakt»

– Og … og vi holdt en tale og vi møtte familie og … og sånt som var kommet frem og da med dette var da tre og et halvt års opplevelsesrike tider ferdige. Vi … fikk bygget et vennskap med andre og det er vennskap som holder. Fordi vi vet hva disse vennene hva de har greid og hva de egentlig står for. Så … så til slutt da vil jeg gjerne få … få ønske velkommen, Stiftelsen Hvite Busser. Grunnen til at de tidligere konsentrasjonsleirfangene er opptatt med at fortelle sine opplevelser er av den gode og ank.. enkle grunn. Dette må aldri skje igjen. Vi må aldri mere oppleve ondskap satt i system Vi vet at det etter krigen, den annen verdenskrig, har vart andre kriger, Korea, Vietnam. Vi har hatt de nye opprør, Rwanda, Marokko, Bosnia. Vi vet at har vart, men dette, den annen verdens krig er allikevel helt unik. Den kostet over fem og femti millioner døde og sårede. Den kostet den kostet … utrolig mye materiell skade. Men den måtte bekjempes. Det nazistiske system med sine særegne raseteorier at det er noen grupper som er mer enn andre, dette herrefolk systemet, nedvurdering av andre folkegrupper, det må bekjempes.

– Og hvis da de Hvite Bussene til Auschwitz kan bidra til å vekke norsk ungdom til, og dansk og svensk ungdom, jeg forstår det at de også skal reise nedover. Hvis det kan vekke de til påpasselighet overfor nazistiske tendenser i tiden så er mye vunnet. Vi har tilløp til disse tingene i Norge, i Sverige, i Danmark, i Belgia, Nederland, Frankrike og i Tyskland. Og den nazismen vokste i det små, disse her er også i det små, men de kan bety en fare. Så vær på vakt.