Gunnar Kaardahl
Artikkelen er basert på et intervju av Karine Næss Frafjord som ble gjennomført på slutten av 1990-tallet.
«Jeg turte nesten ikke hvile, for da risikert jeg å bli slått fordervet av SS-vaktene.»
Hvem var Gunnar Kaardahl?
Gunnar Kaardahl kom til verden den 19. juni 1919. Han vokste opp i Numedal, men flyttet senere til Horten for å utdanne seg. Da krigen rammet Norge 9. april 1940, bodde familien inne på det militære området Karl Johans Vern. Gunnar våknet av skuddvekslinger på havnen og løp umiddelbart ut for å fotografere invasjonen. Han ble raskt fjernet av politiet mens den første bomben traff byen. Etter utdannelsen ved Horten Tekniske skole begynte han tidlig med aktivt motstandsarbeid. Han ble med i den såkalte «Kruskagjengen», en gruppe sunne gutter som trente mye. Gruppen utviklet seg etter hvert til en militær organisasjon som skaffet våpen til motstandskampen. Dessverre ble organisasjonen avslørt, og Gunnar ble arrestert 18. august 1942.
Erfaringene fra leirene
Gunnar satt først nesten halvannet år i fangeleiren Grini før han ble deportert til Tyskland. Da han ankom Sachsenhausen i februar 1943, var det elleve bitende kuldegrader. Fangene ble umiddelbart fratatt alt de eide og snauklippet over hele kroppen.
«For første gang var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde hår på brystet»
minnes han om den smertefulle behandlingen. Som utdannet ingeniør fikk han en heldig jobb på et innendørs verksted. Likevel var hverdagen preget av død, og han måtte blant annet overvære rundt ti offentlige hengninger.
Høsten 1943 ble Gunnar sendt videre til Natzweiler som NN-fange. Leirkommandanten ga dem en rystende velkomst og pekte på krematoriepipen som eneste utgang. Senere havnet han i teltleiren Dautmergen for å grave grøfter til vannledninger. Det var et umenneskelig blodslit med dårlige sementspader i isende kulde. Gunnar ble så utmattet at han så fargerike ringer foran øynene når han bøyde seg, og var sikker på at han skulle besvime.
«Jeg turte nesten ikke hvile, for da risikerte jeg å bli slått fordervet»
Da han ble evakuert tilbake til Dachau på slutten av 1944, veide han bare 47 kilo. Han led av flekktyfus, dysenteri og gulsot samtidig, og klærne hans var stive av blod. En dag beordret SS ham til en livsfarlig bombesøkerkommando. Sammen med fangekameraten Alf Knudsen valgte Gunnar å gjemme seg i en likbrakke. Dette dristige valget reddet trolig livet hans, for han så aldri de andre fangene igjen.
Budskap til fremtiden
Gunnar understreket ofte at overlevelse i leirene i stor grad handlet om flaks og tilfeldigheter. Han ønsket at unge mennesker skulle forstå verdien av medmenneskelighet i ekstreme situasjoner. Videre lærer hans historie oss betydningen av å aldri gi opp håpet, selv når alt ser mørkt ut. Han oppfordret nye generasjoner til å verne om friheten vi i dag tar som en selvfølge.
Hvorfor historien er relevant i dag
Beretningen om Gunnar viser hvordan et diktatur systematisk kan bryte ned menneskeverdet. Den belyser også hvordan sivile bedrifter kynisk utnyttet fanger som ren slavearbeidskraft. I en tid med økende ekstremisme minner hans opplevelser oss om konsekvensene av hat og rasisme. Historien krever at vi alltid er årvåkne for urettferdighet i vårt eget samfunn.
Tidsvitnet og Hvite Busser
De hvite bussene hentet en døende Gunnar i mars 1945. Han var så svak at han måtte ligge flatt under hele transporten ut av Tyskland. Reisen gikk via Neuengamme til Sverige, der han fikk livsviktig pleie ved Ramlösa Brunn. Han takket sine sterke gener for at han sakte men sikkert kom til hektene igjen. I slutten av mai 1945 kunne han endelig returnere til et fritt Norge. Som tidsvitne delte han senere sine rystende erfaringer for å sikre at historien aldri gjentar seg.
Lær mer om historien til Gunnar Kaardahl
Intervju av Karine Næss Frafjord